Om institusjoner og menneskelighet

«Faen i helvete! Jeg er blitt lurt. Jeg sitter fast!»

Reform 97

Av Tyra Tønnessen, Leiko Fuseya, Birgitte Larsen, Marte Engebrigtsen, Hanne Skille Reitan og Marte Magnusdotter Solem

Regissør: Tyra Tønnessen

Scenograf og kostymedesigner: Leiko Fuseya

Lysdesigner: Ingrid Tønder

Lyddesigner: Roy Knudsen

Videodesigner: Torbjørn Ljunggren

Maskør: Marianne Hommo

Dramaturg: Olave Torbjørn Skare

Koreograf: Kristin Hjort Inao

Premiere på Nationaltheatret, Amfiscenen, 24. januar 2020

Demente Oddny er en birolle i Reform 97 på Nationaltheatret, og dette er hennes eneste replikk. Likevel er det lett å lese denne fortvilelsen hos de fleste karakterene i forestillinga, som handler om hvordan skolen, den teknologiske utviklingen og det politiske landskapet skaper en følelse av desorientering og utilpasshet hos alle generasjoner.

Vittig og gjenkjennelig

Regissør Tyra Tønnessen og scenograf Leiko Fuseya har sammen med de fire skuespillerne Birgitte Larsen, Marte Engebrigtsen, Hanne Skille Reitan og Marte Magnusdotter Solem ønsket å se nærmere på ett av de mest debatterte temaene vi har: norsk skole. Gjennom intervjuer, egne erfaringer og dykk ned i artikler og dokumenter om skolepolitikk er spørsmålene de har undersøkt mange: «Hva er det egentlig viktig for et menneske å lære? Hvorfor har vi skole? For barnas utvikling? For samfunnets behov for kvalifisert arbeidskraft? Eller for foreldrenes behov for oppbevaring av barna mens de selv er på jobb?»

Resultatet av undersøkelsene har blitt til en vittig, gjenkjennelig og delvis hardtslående skildring av forholdet mellom foreldre og barn, skole og barn, foreldre og skole – og andre institusjoner.

Skolehverdag og gaming

Vi møter de tolvårige kompisene Pax (Marte Engebrigtsen) og Koray (Hanne Skille Reitan) midt i en kartleggingsprøve. Koray er tydelig stressa, så Pax hvisker svarene til ham. Deres vennlige lærer Henriette (Marte Magnusdotter Solem) forsøker å få dem til å forstå viktigheten av å klare prøven selv for at hun «skal få vite hvordan jeg kan hjelpe dere».

Etter skolen møtes de to kompisene i et online skytespill, fremstilt på scenen gjennom omsluttende videoprojeksjoner – som gir en følelse av å være inni spillet sammen med de to gutta. Herfra klippes det effektivt til at vi ser Pax med gaming-headset ved pulten hjemme, hvor det bare er hans oppglødde replikker og lyset fra skjermen som får oss til å skjønne at han fortsatt er i spillet.

Mor Camilla kommer hjem og forsøker å konversere med sønnen gjennom headsettet, og etter humringen i salen å dømme er vi mange som kjenner oss igjen. Når Camilla ikke når inn til Pax med vanlig toneleie, og deretter desperat utbryter «Du har blitt en spill-avhengig fyr som ikke klarer å ta noe ansvar utenfor skjermen! Du vet at de som sitter i Silicon Valley og utvikler de spilla der – de nekter ungene sine å komme i nærheten av det – for de vet at hjernen blir helt fullstendig blåst!» blir det tydelig hvordan slikt nærmest har blitt floskler fra middelklassen. Som kjent har vi både liten forståelse av og lite adekvate tilnærmingsmåter til den stadig økende gamingen blant unge gutter.

Karikert

Marte Engebrigtsen, Hanne Skille Reitan og Birgitte Larsen spiller henholdsvis Pax, Koray og Pax’ mor Camilla, men de går også inn og ut av andre roller, som Pax’ mormor Anne Berit, Korays mor Leyla og andre foreldre på foreldremøter. Ofte foregår rollebyttene foran øynene på oss. Spesielt virkningsfullt er det når Marte Engebrigtsen skifter mellom den rastløse tolvåringen Pax og hans demente mormor Anne-Berit.

Marte Magnusdotter Solem spiller den velmenende kontaktlæreren Henriette forestillinga igjennom, og fungerer med sin direkte henvendelse til oss i publikumsom et slags (elskelig og nevrotisk) nav i fortellingen.

Forholdet mellom de forskjellige karakterene er godt utviklet. Og alle rollefigurene er karikerte, men stort sett ikke så mye at det skjemmer fortellingen. Snarere hjelper det oss til å le av oss selv – et velmenende, politisk engasjert middelklassepublikum. Etter gjennomsnittsalderen å dømme har mange av oss sannsynligvis barn i skolealder.

Pappfigurer

Det er noe uhyggelig over hele det visuelle inntrykket på Amfiscenen. Bilder av 25 tolvåringer er printet i fullskala på papplater, stilt opp på rekker som i et klasserom, og stivnet i sine respektive uttrykk. De kan flyttes rundt på som var de spillebrikker, og de velter for et litt hardt ord.

Det første som slår meg er hvor mange slike papp-elever det er på scenen, og jeg tenker først at dette er et overdrevent antall barn i et klasserom. Men når jeg teller er det 25, og det er ikke et uvanlig antall pr klasse i Oslo-skolen, ofte er de flere. Selv om disse elevene er helt urørlige og stille som papir, gir spillebrikkehæren en forståelse av hvorfor læreren deres opptrer så overveldet.

I tillegg blir pappfigurene-på-rekke en tydelig metafor for det skjematiske og todimensjonale stadig flere er enige om at norsk skolehverdag preges av, og hvor vanskelig det er for de levende barna å tilpasse seg dette. Mer om dette senere.

Forført av Hernes

Midtveis klippes det til Camillas møte med sin døende og demente mor Anne-Berit på sykehjemmet. Det kommer snart fram at Anne-Berit satt i Utdanningskomiteen som var med på å innføre Reform 97 i sin tid – men at hun gjorde det fordi hun var «forført av Hernes» og at hun nå er sterkt kritisk til hva reformen har medført for skolebarna.

I scenene mellom Camilla og moren er dialogen overtydelig. «Fri lek er barns naturlige måte å erobre verden på,» sier Anne-Berit, og fortsetter «Når det gjelder konkurranse har jeg inntrykk av at det nesten er blitt verre enn da Bjørneboe skrev Jonas». Dette er eksempler på mating med teskje jeg mener forestillingen skjemmes noe av, det gir et misjonerende inntrykk.

Kaudervelsk

Da er scenene med læreren sterkere. Marte Magnusdotter Solem bryter rett som det er den fjerde veggen og henvender seg direkte til publikum, som om vi var klassen hennes. Hun er så velmenende og velvillig at det nesten tipper over i det parodiske.

Blant annet når hun skal presentere et skjema fra firmaet «God skole» (dette er en virkelig virksomhet!) som skal sikre læringsmiljøet på skolen ved å kartlegge elevenes uvaner, og henvender seg muntert mot oss med «Det er ikke alltid vi tenker på hvordan det vi gjør virker, ikke sant? Hvis du sitter og ser på en fugl ut av vinduet, så lurer plutselig flere på hva som skjer der ute, og så ødelegger det for alle!». Hører hun selv hva hun sier?

Magnusdotter Solem som læreren leverer flere slike treffsikre scener, som når hun forsøker å forklare en mor uten norsk som morsmål at alle kartleggingsprøvene ikke er tester, og at «lav måloppnåelse» ikke betyr at sønnen har dårlige resultater. Det synliggjør det absurde ved testveldet norsk skole jo erpreget av.

På tide med opprør?

Selv om framstillingen av læreren grenser hårfint mot det karikerte, kan den også ses som et forsvar for lærerrollen – at det ikke er lærerne som er problemet ved den norske skolen: De gjør så godt de kan innen de hårreisende trange rammene de er satt til å operere innenfor. Samtidig trenger spørsmålet seg på: Hvorfor gjør de ikke opprør?

Nylig har vi sett eksempler på nettopp dette i virkeligheten: Lærerne i Harstad nektet å gjennomføre skoleforsker Thomas Nordahls kartleggingsundersøkelse der barn i grunnskolen skal rangere sin egen væremåte, innsats og relasjon til både lærere og skolekamerater. Lærernes begrunnelse er at de ikke tror denne testingen kan føre noe godt med seg, hverken for elevene selv eller for skolen som institusjon. Men før dette har flere hundre tusen barn deltatt i Nordahls sure- og smilefjesundersøkelse i kartleggingsarbeidet som strekker seg tilbake til 2005. Når barnepsykiatere nå går hardt ut og kaller denne formen for kartlegging for barnemishandling, er det bare å ønske at flere lærere protesterer.

Gutter i skolen

Hvordan guttene har det på skolen er ofte en slags prøvestein for å finne ut om skolen fungerer. Nationaltheatret trekker selv linjene til Bjørneboes Jonas og Kiellands Gift.

Koray i Reform 97 har en uro over seg som får en til å tenke på ADHD. Slik Hanne Skille Reitan framstiller hans spastiske og oppfinnsomme væremåte, blir det tydelig at her er en gutt full av talenter. Også læreren hans ser det, men er likevel pålagt å fokusere på fag og å formulere seg skriftlig. Når hun sier «Det var det som var oppgaven. Ikke lage en forestilling.» blir det tydelig at det bare er noen bestemte evner det er plass til i skolehverdagen. Hvorfor kan han ikke «lage ei forestilling» når han så helt klart har talent for det og klarer å framvise fagkunnskap slik?

Jens Bjørneboes Jonas står sentralt også helt konkret i fortellinga. Anne-Berit anbefaler datteren Camilla å lese boka, og Camilla bærer liksom tilforlatelig på den seinere i stykket, med coveret på boka holdt tydelig opp for oss i publikum. Er det lesningen som har fått henne til å våkne?

For et foreldremøte mot slutten kulminerer i en svovelpreken mot testveldet i skolen, fra en tydelig nyfrelst Camilla, hvor motstanderne hennes argumenterer som Høyre-politikere. Det hele blir ganske overtydelig, det er som om det kunstneriske teamet har fått litt overtenning her. Men samtidig er det noe forfriskende med teater som er så i klartekst politisk.

Og like etter følger en på samme tid bittersøt og usentimental sluttscene, som redder forestillinga fra det bastante.

Elendighetsbeskrivelse

Det gjenstår å se i hvilken grad Reform 97 vil sette dagsorden for ordskiftet om norsk skole. Men Nationaltheatret har iallfall lagt opp til det; der de denne våren inviterer til flere debatter om skolen. Men slår de inn åpne dører? Hva bringer denne forestillinga til torgs annet enn en nokså kjent elendighetsbeskrivelse?

Jeg mener styrken ved forestillinga er at den tar barns parti: at det blir klart for oss foreldre i salen hvilken enorm kontrast det er mellom den spennende spillverdenen og den utrolig rigide skolehverdagen, at de klarer å gi forståelse for den lykken og frihetsfølelsen som ligger i å skulke, at de synliggjør hvilke talenter man overser og hvilken skade man gjør på barn dersom man skal presse all dialog inn i kompetansemål, presentert skriftlig, etter skjematiske standarder. (Publisert 25.01.2020)