Overeksponert følsomhet

I 2008 spilte Anders T. Andersen i en oppsetning av Sult av tyske Jorinde Dröse på Torshovteatret. Nå har han selv regi på en ny versjon av Knut

Sult

Av Knut Hamsun

Dramatisering og regi: Anders T. Andersen

Scenografi: Dagny Drage Kleiva

Kostyme: Mette Jacobsen

Videodesign: Kenneth Karlstad

Komponist: Tuva Syvertsen

Lyddesign: Erik Hedin

Lysdesign: Øystein Heitmann

Dramaturg: Tine Thomassen

Riksteatret, 9. januar 2020

Hamsuns klassiker, og det har blitt en overraskende konvensjonell romandramatisering.

På tross av at både musikk og ekspressiv videokunst får ta stor plass i scenerommet, stoler ikke produksjonen helt på at de sceniske grepene kan omsette romanen til et nytt språk. Til det hviler forestillingen for mye på det tekstlige. Når det er så få pauser i ordstrømmen fra skuespillerne, og musikk og video understreker den samme stemningen forestillingen igjennom, gjør det meg etter hvert nesten nummen som publikummer. Men godt spill og en sterk sluttscene redder fra likegyldigheten.

Irritabilitet og sensitivitet

I Hamsuns romanSult, som ingen legger fra seg uten å ha fått merker av den, strever jeg-personen med å holde seg flytende. Han finner ikke jobb, sulter, raver desperat rundt. Samtidig som han jakter på det helt basale i tilværelsen: omsorg, mat og husvære, har Hamsuns beskrivelse av det febrile strevet med å holde humøret og vettet oppe – hovedpersonens irritabilitet, sensitivitet og innbitte kreativitet – gjort Sult til en av de viktigste romanene i litteraturhistorien. Som leser smelter man nesten sammen med hovedpersonen, man blir til ham når man leser, man opplever hans angst i egen kropp.

I romanen er det altså jeg-karakterens indre liv som er den egentlige hovedpersonen. I Andersen og dramaturg Tine Thomassens grep har dette indre fått liv gjennom en sentral rollefigur i form av en jeg-person (Preben Hodneland) og gjennom flere medspillere som skifter på å kommentere handlingene hans utenfra, som en slags kroppsliggjorte indre demoner. Tuva Syvertsens stemningsskapende musikk, og konstante flimrende videoklipp på bakveggen signert filmskaper Kenneth Karlstad, bidrar til den samme manifesteringen.

Anders T. Andersen har lang fartstid med å ta romaner til scene og film, og ble nylig Heddanominert for sin forestilling Lazarus. Karlstad har fått priser for sine kortfilmer både i Grimstad og Cannes. Syvertsen er folkekjær og også prisbelønnet for sin musikk. Og Hodneland er et av de hotteste skuespillernavnene for tiden. Dette ser altså ut som en riktig storsatsing av Riksteatret.

Men summen blir ikke alltid større enn de skinnende enkeltelementene, iallfall ikke når alle de kunstneriske grepene peker i samme retning og skal understreke den samme stemningen kontinuerlig.

Overeksponert

Dagen etter premieren deltok regissør Anders T. Andersen i en scenesamtale før visning av Henning Carlsens kanoniserte filmatisering av Sult (1966) på Cinemateket i Oslo. Andersen fortalte da at han er svært begeistret for filmen. Men i den grad han har latt seg inspirere av den, synes det mest i epokefølelsen den gjenskaper, dels i at Hodnelands spillestil kan minne noe om Per Oscarssons. Mette Jacobsens kostymer og Dagny Drage Kleivas scenografi er preget av noe av det loslitte og grå universet fra filmen, og også de har latt seg inspirere av Hamsuns samtid da han skrev romanen i 1890. Videoene på bakveggen benytter seg ofte av overeksponerte og slørete bildekomposisjoner som langt på vei ligner på scener i filmen.

Men der Carlsen lar blikk og kameraføring fortelle, er det her ordene og teksten som får dominere. Og det er bevisst av Andersen, mye på grunn av at han etter eget utsagn er så begeistret for det tekstlige, ikke bare tematiske. Der Carlsen har valgt å bygge opp sin film over nokså tradisjonell aristotelisk dramaturgi, har Andersen beholdt mye av det gjentagende og episodiske ved romanen: At det går dårlig på nesten samme vis, om og om igjen. Jeg er usikker på hvor godt det tjener denne adapsjonen.

Ordstrømmen fra utøverne virker ustoppelig. Syvertsens live-musikk ligger som et nesten konstant, likelydende lydteppe over hele forestillingen. Når det snakkes om snø, faller det snøfiller fra snorloftet, det kommer videoprojeksjoner av snøfiller, og Hodneland trekker sin tynne jakke tettere om sitt tynne legeme.

Kenneth Karlstads flimrende videokunst på bakveggen understreker hovedpersonens nervøse karakter, men bidrar utover dette ikke nevneverdig til å utvide historien. Litt for ofte stirrer oppsperrede øyne mot oss, og litt for ofte understrekes birollene i forstørrede versjoner av seg selv på bakveggen. Herfra glaner de olmt mot publikum. Det kan kanskje bidra til at vi i salen også føler hovedpersonens innbilte anklagende blikk mot oss – men i sin gjentagende alvorstyngde blir det mest bare trøttende.

Men heldigvis fanger oppsetningen også noe av det komiske i fortellingen. Dette sørger utsøkt timing i lyseffekter og slående replikker levert midt i det mørkeste for.

Glir over i hverandre

Nylig så vi Hodneland i en minst like desperat rollefigur – i Raskalnikov, Kjersti Horns forestilling basert på Forbrytelse og straff. Her i Sult spiller han på noen av de samme strengene, noe som ikke er rart siden de to karakterene ligger så tett opp mot hverandre. Her blir han gitt færre strenger å spille på, selv om de spilles godt.

Hovedkarakteren i romanen reagerer overfølsomt på alle ørsmå detaljer i omgivelsene, noe regissør Carlsen og hovedrolleinnehaver Oscarsson forsterket i filmen. Preben Hodneland er i større grad nødt til å reagere i «løse lufta», i og med at det meste som skjer utenfor (eller da også egentlig inni) ham er preget av stivt, frontalt spill av medspillerne. Alle medspiller/birolle-innehaverne veksler også mellom flere personer i Hamsuns rollegalleri, men på grunn av liten variasjon i spillestil og -temperatur er de ofte ikke så lette å skille fra hverandre. Kanskje er dette en tolkning i tråd med at indre/ytre hos hovedfiguren glir stadig mer over i hverandre.

Julia Bache-Wiig opptrer først som en av disse indre/ytre fortellerstemmene, kledd i mørk 1800-talls-kjole. Men når hun trer fram som begjærs- og fantasiobjektet Ylajali med rødt oppsatt hår og i rød overdådig kjole, fungerer hun som et friskt pust i universet. Ikke minst på grunn av sin hektiske og noe uforutsigbare spillestil; hun opptrer både som nevrotisk, aggressiv og kåt. Slik blir denne karakteren mer fri i framtoning enn hovedpersonen. Og siden det er mulig han maner henne fram, blir hun her ekstra tydelig til en side av hans temperament.

Det svir

Etter Ylajalis anklage om at jeg-personen er gal, vendes endelig energien i stykket. Snart får Syvertsen ta skikkelig plass i scenerommet, gjennom breibeinte, dronende elgitar-riff. Det skjer også her endelig noe virkelig interessant med scenografien, ved at tjukk scenerøyk velter over publikumsradene og får det til å svi både i øyne og svelg. Det er som om den markante elgitaren ikke lenger finner seg i bare å være kulisse, og tørrisen gir et faktisk fysisk ubehag.

Når elementene som tidligere har fungert utelukkende som støtte for det ordrike spillet endelig får ta plass, smitter til slutt angsten over også på oss.

(Publisert 11.01.2020)