Overskridende teaterlek eller maniert absurdisme?

Da jeg skulle se Time med dramatiker, hendte noe som gjorde at jeg endte med å se den, ikke en, men hele tre ganger. Men det visste jeg ikke da jeg satte meg på første rad for å se forestillingen,[MOU1] en lørdag formiddag i oktober 2024.

Første visning: Maskespill

Vi befinner oss i andre etasje, i Riverton, et mindre møterom. To rader med syv-åtte stoler er plassert midt i rommet. Det kunne lignet riggen til en intim litterær samtale, bortsett fra at den ene stolen er en rosa oppblåsbar liggestol. Til høyre et sminkebord, som i en skuespillergarderobe. Den rosa stolen og sminkespeilet varsler at dette er en forestilling, eller et skuespill med absurde innslag. Spesielt den rosa stolen bringer inn en passelig dose komisk skurr eller uklarhet i kontrakten mellom scene og sal. Og setter i gang undring. I uhlborsk ånd. Ved siden av speilet, et foto av Lars Norén. Sortkledd. Med barbert hode. Uhlbors selv kommer frem og setter seg ved sminkespeilet. Også han sortkledd, med barbert hode. Han tar fram en pakke lærertyggis og ruller en klump som han plasserer bak hvert øre, så de blir litt mer utstående og ligner mer på Lars Noréns karakteristiske ører. Han tar seg god tid og er møysommelig. Han reiser seg og snur seg mot oss og jobber med å få tak på eller finne fram til noen fakter, gester og kroppsholdninger som virker fremmede for ham. Hvordan skal han holde brillene? Hvordan skal han holde pennen? Han jobber med hendene. Med mimikk. Med gange. Tester ut ulike positurer og gester. Han står. Han går over gulvet. Han går som en dokke. Han bruker lang tid. Ansiktet hans er, via mimikken, en maske som veksler mellom å glippe og komme på igjen. Forsøker han å bli Lars Norén? Eller gir han oss bare innblikk i sin fysiske metodikk for å tilnærme seg Lars Norén?

Absurd scenografi

Først da Uhlbors setter seg på den sorte stolen, ser jeg humoren i den store rosa oppblåsbare stolen på andre siden av bordet. Han må ha lagt merke til at jeg smiler. Rommet er lite. De to radene nesten fulle. Uhlbors/Norén ser på meg. Han ser på den rosa stolen. Han ser tilbake på meg. Uhlbors vet at jeg skal skrive om dette for Norsk Shakespearetidsskrift, for jeg har mailet ham og bedt om billetter. Han kjenner meg. Vi tok en master i teater samtidig, på Kunsthøgskolen i Oslo. Vi har samarbeidet og han har hatt regi på Speiderjenter, en av mine scenetekster. Karakterene mine ble i hans regi til dokkeaktige figurer med masker og stakkato stemmer. Det oppstod et fascinerende og urovekkende univers. Siden har Uhlbors i sine arbeider, ofte i samarbeid med sin partner Hanna Sjöstrand, nærmet seg både Leni Riefenstahl, katastrofefilmer og kampsport. Han tøyer teaterbegrepet og uttrykket spenner fra det dokumentariske til dans, performance og sosiale happenings. Som blant annet Øko(filo)sofisk vandring i Ekebergparken i 2019, i forbindelse med hans scenekunstproduksjon om Arne Næss. Nå er det Norén som står for tur. Og han vil ha meg opp i den rosa stolen. Sier jeg først nei? Eller er jeg straks med på det? Jeg er for sliten til å gjøre motstand på en lørdag formiddag og nærmest faller ned i den myke plaststolen. I den kan alt skje. I salen sitter folk jeg kjenner. Blant annet vår begges tidligere professor fra KHiO, Kai Johnsen, og redaktør Therese Bjørneboe, som jeg skriver denne saken for. Jeg har også tatt med meg en dramatiker som jeg er mentor for via Unge Viken.

Karikert imitasjon

I løpet av Time med dramatiker stiller Uhlbors mange spørsmål. Han er nysgjerrig. Jeg er filterløs og forteller kanskje for mye. Jeg blir på nytt lattermild av situasjonen, og sier at det er kokko at jeg er der oppe på scenen når jeg også skal skrive om prosjektet hans. Han smiler uanfektet. Smilet kan, i likhet med alt annet i dette prosjektet, bety flere ting. Er han ironisk? Han ber meg om å presentere meg. Jeg forteller om da jeg var barn og foreldrene mine ble skilt. Han spør og graver, er grenseløs i spørsmålene sine. Senere samme dag ser jeg på et opptak av Lars Norén som snakker. Men selv nå, mens jeg sitter i den rosa stolen og ikke vet hvordan Norén oppførte seg, kan jeg ikke forestille meg at han var grenseløs på måten Uhlbors nå er det. Og heller ikke så stiv og poserende, på grensen til det karikerte. Jeg ser bare et menneske som prøver på noe. Men maskespillet er utydelig. Uhlbors vil ha meg til å fortelle om og beskrive scener fra en gang jeg var utro. Han vil vite detaljer. Har jeg vært utro? Ja, men jeg vil ikke utlevere andre enn meg selv. Jeg blir selvbevisst og sier at jeg, hvis jeg deler for mye med en som utgir seg for å være Lars Norén, er redd for å bli sett på som en idiot av de andre i rommet.

Fiksjonens slør

Etter hvert går jeg likevel med på premisset om at jeg snakker med Lars Norén. Når jeg går med på det, føler jeg meg til og med litt beæret. Jeg sier at jeg har den tykke svarte dagboken hans i hylla, at jeg har lest litt, men ikke hele. Han sier at det anbefaler han meg å gjøre. Jeg tenker at jeg kommer til å huske denne samtalen. Samtidig ser jeg for meg en full mann jeg traff på bar i tyveårene som skrøt av at han hadde vært kjæresten til Liza Minelli, og jeg gremmes over at noe i meg lar meg lure av Uhlbors’ dårlige imitasjon. Som om jeg nå faktisk snakker med selveste Norén. Det er kanskje da jeg sier at jeg er redd for å bli sett på som en idiot? Men hvis jeg ikke svarer på spørsmålene hans, hva da? Jeg kjenner på et ansvar. For Uhlbors? For publikum? Jeg er høflig. Jeg trer inn i det jeg tror forventes av meg i en uventet situasjon. For nå er jeg i stolen; han spør og jeg svarer. Publikum må jo få litt mat når de først har betalt for en billett. Jeg bryter på ny ut i latter på grunn av situasjonen; at jeg nå må anmelde et stykke med meg selv i en av rollene. Hva skjer om jeg lener meg tilbake, lukker øynene og lar være å svare?

Årsak/virkning

På ett punkt sammenfatter Uhlbors det jeg forteller fra barndommen til noe jeg oppfatter som en banal årsak/virkning-kjede. Jeg sier til ham at jeg er skuffet, at jeg hadde ventet meg mer av ham. Av Lars Norén. Han er forståelsesfull. Eller er han uanfektet? Han er allerede på vei videre. Han har en plan. Han tegner opp en karakter ut fra det jeg har fortalt. Han vil ha min hjelp. Hva skal karakteren hete? Hvor gammel er hun? Han vil at den yngre utgaven av karakteren skal betrakte den eldre i en scene der hun har sex. Han ber meg beskrive det som skjedde en av gangene jeg har hatt sex. Det er ubehagelig. Jeg spør hva han skal med det jeg forteller. Jeg vil at også han skal fortelle meg noe, gi noe av seg selv. Men han unngår å si noe om sitt privatliv. Han vil heller snakke om den «estetiske erfaringen». Men hvem snakker? Uhlbors? Norén fra dødsriket, gjennom sitt medium Uhlbors? Hvorfor vil han ikke dele? Var ikke Norén en som nettopp delte, fikk og tok?

Andre visning: Døden

Dagen etter er jeg tilbake for å se Time med dramatiker på ny, denne gang på bakerste rad. Også nå er det flere fra teaterfeltet i publikum. Blant dem scenekunstner Liv Kristin Holmberg som etter hvert blir oppfordret til å innta den rosa stolen. Hun bruker lang tid på å bestemme seg. Hun virker ubekvem. Men også hun godtar premisset om at Uhlbors er Norén, og at det er Norén hun har en samtale med. Når jeg selv sitter blant publikum, begriper jeg ikke at hun går med på premisset. Men kanskje også hun føler et ansvar og ikke rekker å tenke seg om? Samtalen deres kretser rundt døden. Holmberg vil på et tidspunkt ut av situasjonen. Men Uhlbors slipper henne ikke. Selv om hun setter seg tilbake blant publikum og sier at nå kan noen andre ta over, fortsetter han å stille henne spørsmål. Lavmælt. Det er vanskelig å høre hva han sier. Han virker keitete med den lave stemmen. Gjør han det med vilje for å få sympati? Hvorfor svarer hun? Hun sier at en annen kan overta. Likevel fortsetter hun å svare. Og er dermed høflig med på leken. Hans lek. For har den egentlig noe som helst med Norén å gjøre?

Tredje visning: Vold og begjær

Mens jeg skriver dette, får jeg tilsendt opptak fra premieren. Med scenekunstner Pernille Mercury Lindstad i den rosa stolen. Uhlbors virker i mer vigør og lyden er høyere på opptaket enn under gjennomføringene med Holmberg og meg. Lindstad har et ølglass i hånda og er med på notene fra første stund. De snakker om vold og begjær. Om å slåss. Samtalen glir motstandsløst av gårde og det er underholdende å høre på, for Lindstad er smart, kunnskapsrik, kjapp i replikken og kul. Det minner om et intervju på en festival. Samtalen med Holmberg er likevel mer interessant. Holmbergs motstand skaper en uro. Hvordan skal dette gå? Hva gjør han med det hun sier? I møtet med det sårbare i Holmbergs umiddelbare overveldelse, sjenanse, og forsøk på å svare ham på en ordentlig måte, virker Uhlbors innstudert, manipulativ og nærmest utspekulert. Han har tidligere uttrykt at han vil gjøre opprør mot den gode historien og at han har et ønske om å undersøke hva som skjer når scenekunsten stiller spørsmål i stedet for å gi svar. Men i Time med dramatiker får hans manglende svar meg til å føle det samme sinnet som når jeg hører politikere snakke uanfektet og uangripelig. Jeg får lyst til å riste i ham og høre ham si noe sant.

Stram regi

Time med dramatiker er bygget opp av en dramaturgi med fastsatte rammer: samtalene følger den samme malen. Første fase: Ludvig får på seg Norén-«masken», studerer hans gester og hans ansiktsuttrykk og «blir» Lars Norén. Andre fase: Han ser seg ut et «offer»/samtalepartner blant publikum (en kvinnelig dramatiker eller scenekunstner) og flørter med henne til hun reiser seg og inntar den oppblåsbare stolen. Tredje fase: Utspørrende samtale mellom intervjuobjekt og «Lars Norén» med pågående spørsmål. Fjerde fase: Forslag til en oppsummering av livet til intervjuobjektet i den rosa stolen, med et ønske om aksept av beretningen. Femte fase: Forflytning over i fiksjonen i et forsøk på å overføre det intervjuobjektet har fortalt til en karakter i et tenkt teaterstykke. Sjette fase: Intervjuobjektet takkes av og får sette seg blant publikum igjen. Det er gjennomtenkt, men fremstår allikevel i tynneste laget som scenisk opplevelse.

Bjuda på

Jeg tenker på den teite lyserosa stolens komiske og avvæpnende fremtoning. Dens klovneaktige fremtreden i det ellers så sofistikert møblerte rommet peker nese til terapistolen, til det konvensjonelle. Men den er også en distraksjon, en fremmedgjøring som «lurer» den som inviteres opp til å «bjuda på» fra sitt eget liv. Uhlbors selv, som sitter på en vanlig stol, holder kortene tett til brystet og representer … ja, hva representerer han egentlig?

Doble lag

Er Uhlbors selvhøytidelig og oppblåst eller modig og undersøkende? Sånne spørsmål stiller jeg meg i møtet med ham som aktør og regissør i Time med dramatiker. Både hans eget maskespill og rommet vi er i har en dobbelthet ved seg som både kan skape spenning og tåkelegge. Rommet er oppkalt etter Stein Riverton, pseudonymet til forfatteren Sven Elvestad. Personen i den rosa stolen er også i en dobbel situasjon. Hun blir tilskuer, og etter hvert inspirasjonskilde, til den karakteren Uhlbors forsøker å tegne. Det hele henger nesten litt for godt sammen. Det doble mønsteret brytes heldigvis opp av stolen som har en fremmedgjørende og ufarliggjørende effekt og bringer inn litt rosa humor.

Teater for de innvidde

Forestillingen beveger seg i skjæringspunktet mellom interaktiv scenekunst, talkshow, litterær samtale, psykodrama og performativt sosialt eksperiment. Man kan kalle det en seanse. Seansen avhenger av interaksjonen mellom sal og scene, av at grensen mellom de to overskrides og at Uhlbors finner en som er villig til å bli med over grensen og innta den andre siden. Med Time med dramatiker utsetter Uhlbors seg for muligheten for å feile, og det er modig. Men hvor mye står egentlig på spill når han kun velger seg kvinnelige scenekunstnere som samtalepartnere? Jeg lurer på hvem den fjerde var, den dagen da jeg ikke var der. Og jeg lurer på hva som hadde skjedd om mannen i gata hadde havnet i stolen? En som hverken kjenner Uhlbors eller har noe forhold til Norén.

Fysisk inngang

I et blogginnlegg skriver Uhlbors at han i løpet av prosessen har kommet nærmere Lars Norén, gjennom stemmen, gester og ansiktsuttrykk. Han bruker den fysiske inngangen for å forstå en annen persons idéverden og blir slått av hvor umiddelbar den inngangen kan være. Men hvem er dette til for? Ham selv eller oss? Uhlbors tilnærming til Norén ved hjelp av form og fysisk imitasjon, minner meg om en observasjon jeg gjorde som aktmodell: Når amatørene skulle tegne meg, tegnet de som oftest seg selv. Kanskje er det det som også skjer her.

Tvetydig eller ubegripelig

Oppløsningen av grensen mellom sal og scene både river ned og forsterker avstanden i Time med dramatiker. Men jeg savner en utforskning av selve maskespillet på et metaplan. I stedet blir jeg sittende igjen med en følelse av at noe er forstyrret. Her finnes det ikke noe som er ferdigtygd. Her serveres det ingen ting som er betryggende. Hva er i spill og hva er sant? Jeg får lyst til å lene meg mot noe autentisk, noe som bare er hva det fremstår som. Men hvordan kan jeg det når alt jeg ser og opplever også kan være uttrykk for noe annet? Denne dualiteten i alle ledd gjenspeiler kanskje vår uoversiktlige virkelighet. Men veien fra tvetydighet til det ubegripelige eller irrelevante er kort. Det manierte irriterer og får meg til å tenke på den legendariske koreografen Pina Bausch, som aldri var maniert. Hun skal ha sagt at hun ikke var interessert i hvordan noen beveget seg, men hva som beveget dem. Også det en like relevant inngang for å bli kjent med et menneskes tankesett som Uhlbors’ fysiske metode. Men jeg går iallfall ikke uberørt hjem. Og derfor varer Time med dramatiker mye lenger enn en time.

Holmberg og Lindstad har lest gjennomteksten og godkjent innholdet. H.R.