Plask!
(Grimstad): Kilden teater har tydelig ønsket å lage en storslagen og blendende oppsetning av «Fruen fra havet» i Fjæreheia. Men det er de nedstrippede partiene som fungerer best.
Kilden teater og Kastellet kultursenter bytter annethvert år på å sette opp storskala-forestillinger i steinbruddet i Fjæreheia i Grimstad. I flere år har
det vært satset på Ibsen-stykker, hvor produksjonene etter sigende settes i gang først etter at ravnefamilien som hekker i bergveggen hvert år har forlatt redet. I god spel-ånd tar man altså naturkreftene med i beregninga når man planlegger.
I år er det Ibsens Fruen fra havet regissør og teatersjef Birgit Amalie Nilssen har valgt å iscenesette i steinbruddet. Fortellingen om fyrvokterdatteren Ellida som fornufts-gifter seg med enkemannen Doktor Wangel, men som ikke klarer å gi slipp på minnet om sin store kjærlighet som forsvant på sjøen, slekter nok på en del skjebner fra Sørlandet. Mer allment kretser tematikken rundt individets muligheter for frie valg satt opp mot plikt og ansvar.
Det er tydelig at det kunstneriske teamet har ønsket å la sted, scenografi, musikk, dans og skuespill gå opp i en større enhet, at elementene i samspill skal gi innblikk i Ellida Wangels, men også bikarakterenes, indre liv.
Regissør Nilssen har uttalt at de har ønsket å tilføre flere visuelle og lydlige virkemidler for at kammerspillet i Fruen fra havet skal nå ut til publikum. Men når koreografien er pompøs og uoriginal og de innskutte sangnumrene fra duoen Oakland Rain oppleves som umotiverte i helheten, faller de gode intensjonene med et plask. Synd – for skuespillerne i oppsetningen spiller godt. Men i store deler av forestillingen drukner spillet i en banal overlessing av virkemidler.
Såpeopera
Mest formålsløs oppleves dansen. Og det er skuffende, siden koreograf Yabin Wang er anerkjent som en av Kinas beste. Men koreografien i Fjæreheia er så klisjéfylt at jeg synes det grenser til det komiske: Om og om igjen skal skuespillernes handlinger og følelsesuttrykk understrekes av dansere som illuderer opprørt hav eller staselige havfugler. Den Fremmede, som gestaltes av danseren Tomas Young, skrider i en lang, blå frakk nesten konstant sakte rundt spillplassen og stirrer på Ellida. Personinstruksjonen av hans rollefigur bringer omtrent like mye mystikk til spillet som endimensjonale spanske såpeoperakarakterer. Ibsens tekst er allerede så melodramatisk at en slik forsterkning bare oppleves bedøvende.
Scenografien tilfører dessverre heller ikke mye. Fjæreheia er et storslagent spillested, med sitt moderne teateranlegg reist i det gamle granittbruddet. Bassenget i bunnen av steinbruddet, som jeg har skjønt at tidligere oppsetninger har anvendt godt, er nå bygget om til en orkestergrav – og til Fruen fra haveter det konstruert et rektangulært basseng på toppen av denne. Sammen med det rustne rektangulære huset som er reist bak bassenget, dannes en kontrollert kontrast til de rå omgivelsene, noe som for så vidt er et spennende grep. Natur mot kultur, signert scenograf Ryall Buden. Men hvorfor skal bassenget skal se så kunstig og syntetisk ut? Den skarpe blåfargen i bunnen gir mer assosiasjoner til plaskebasseng av plast enn en nordnorsk fjord. Er det kanskje for å gjenskape Ellidas velkjente «Havet er sykt her inne i fjordene» - et vink til dagens plast- og giftfylte fjorder?
Ellida Wangel og danserne vasser mye rundt i dette bassenget, mens de andre karakterene stort sett holder seg på land. Dette skal nok understreke Ellidas velkjente lengsel mot havet. Når klærne hennes blir våte og tunge å gå rundt i, kan man med litt velvilje lese det som at frihetslengselen hennes er en tung klamp om foten.
Sangnumrene er skrevet og framført av duoen Oakland Rain (Charlotte og Maren Wallevik Hansen), som også spiller søstrene Bolette og Hilde i oppsetningen. De synger fint og lyden er god, men sangene framtrer som litt umotiverte i handlingen, og tekstene tilfører ikke egentlig noe nytt. Det er nesten så man mistenker at de er satt inn for å hale ut spilletiden? Likeså med partiene der Wangel og Ellidas dialoger blir akkompagnert av Tove Kragsets pianospill. Dette er nokså pregløst og satt helt i bakgrunnen, slik at det fungerer mer som et forstyrrende lydteppe enn den stemningsskaperen det er ment å være.
Overbevisende
Likevel har alle disse støyende virkemidlene en (kanskje utilsiktet) funksjon. For når danserne og musikerne innimellom tar en pause, og det oppmikkede kammerspillet mellom to og to karakterer kun akkompagneres av stillhet, er kontrasten med på å fremme noen sterke scener. Spesielt imponerer nyutdannede Amalie Krogh, som steppet inn i hovedrollen som Ellida Wangel under en måned før premieren, og fikk slik sin profesjonelle teaterdebut i Fjæreheia. Henrik Rafaelsen som Dr. Wangel og Krogh som Ellida skaper et ektepar som er fortrolige og nære, tross utfordringene de står i, og på tross avat de fysisk står langt fra hverandre på spillplassen.
Videre klarer de tidligere nevnte søstrene Charlotte og Maren Wallevik Hansen, som debuterer som skuespillere i rollene som Bolette og Hilde Wangel, å levere overbevisende ungdommelig friskhet til stykket. Jeg vil spesielt trekke fram scenen der overlærer Arnholm (Ulrik Waarli Grimstad) tilbyr Bolette, eldstedatter i familien Wangel, å få se verden, i bytte mot at hun gifter seg med ham. Her går den stakkarslige karakteren Arnholm fra komisk til uhyggelig truende og tilbake igjen. Samtidig går Bolette fra oppløftet til nedbrutt til aksepterende av sin ufri skjebne. En sterk scene om typiske MeToo-situasjoner – som når godt over til oss i publikum, selv om følelsene til karakterene ikke er understreket av hverken musikk eller dans.
Så klart egner ikke Fjæreheia som spillested seg bare til neddempet kammerspill. Men når elementene som er ment til å utfylle og utvide fortellingen er lite nyskapende og tilsynelatende så umotiverte, blir det bare støy som forflater og skjemmer helheten.