Poetisk hyllest av glemte liv

Koreografen Berit Einemo Frøysland arbeider gjerne likestilt med tekst og dans. Hun skaper selv begge deler og arbeider som koreograf med å utforske

blaff

Konsept, koreografi og tekst: Berit Einemo Frøysland

Dramaturgi og sceneinstruksjon: Ingrid Askvik

Musikk: Øyvind Hegg-Lunde

Scenografi og lysdesign: Randiane Aalberg Sandboe

Kostymedesign: Zofia Jacubiec

Dansere: Karen Eide Bøen, Synne Erichsen og Noelle Elyza Guinoo

Stemmeskuespiller: Reidun Melvær Berge

Oktoberdans, Cornerteateret, 25. oktober 2024

og realisere samvirkningen i scenerommet – uten å innordne det ene under det andre, og uten at dansen fremstår som en mimetisk illustrasjon av teksten. Blaff er et vellykket eksempel på denne arbeidsmåten.

Forestillingen handler om de anonyme og glemte livene til norske husmannsfamilier på 1700-1800-tallet. Dette var mennesker som i liten grad har etterlatt seg spor til ettertiden. De hadde ingen registrerte eiendommer og ble ikke regnet som fullverdige samfunnsborgere, slik som de jordeiende bøndene var det. Husmennene levde på bøndenes nåde. De fikk leie en liten jordflekk, gjerne i utmarken. Her, ofte i vanskelig tilgjengelig terreng og på den dårligste jorden, fikk de bygge sine små hus eller overta andre husmenns, mot daglig arbeidsinnsats for jordeieren, samtidig som de strevde med å brødfø seg og sine.

Ifølge Store Norske Leksikon var husmennene en stadig økende befolkningsgruppe i Norge frem til slutten av 1800-tallet, hvor nye yrkesmuligheter åpnet seg i forbindelse med industrialiseringen og moderniseringen. På denne tiden emigrerte også mange til Amerika, når dette i større grad ble praktisk og økonomisk mulig.

Teksten og lydbildet

Som grunnlag for forestillingen har Einemo Frøysland gjort omfattende research i biblioteker og arkiver, ved folkemuseer og gamle husmannsplasser for å samle kunnskaper, spor og erindringer etter de livene som husmannsfamiliene levde. Dette materialet har hun gitt kunstnerisk form i en kollasj av tekster innlest av henne selv, skuespilleren Reidun Melvær Berge, museumspedagoger og arkivopptak. I samspill med tekstene har hun utviklet danserisk uttrykk med tre dansere, Karin Eide Bøen, Synne Erichsen og Noelle Elyza Guinoo, som representasjon av virkelige eller forestilte enkeltindivider, erindringer og anekdoter. Tekstene er vevd sammen med musikalske komposisjoner av trommeslageren Øyvind Hegg-Lunde. Dansen, tekstene og musikken er videre vevd inn i rommet, som bilder av en større livs- og skjebnevev. Dette høres kanskje pompøst ut. Men det er det langt ifra. Alt sammen er meget enkelt og gjennomskuelig laget. Og allikevel er det vanskelig å beskrive forstillingen på en adekvat måte, fordi det hele er så vart og poetisk gjort.

Rommet

Scenerommet er grunnleggende svart og tomt. Eneste innretning er tre stenger som henger på tvers i taket, påmontert lange tråder som henger ned til gulvet. Når trådene henger løst ned danner de sammen en myk og luftig «vegg», som kan minne om renningen i en diger vev eller strenger i et instrument. Det er som et bilde av den store livsveven, med de anonyme menneskesjelene, fremstilt av danserne, som innslagstråder i veven.

Danserne setter trådene i bevegelse og lager derav ulike romlig-visuelle formasjoner. Disse er i seg selv rent estetisk og abstrakte, men får betydning i samspill med tekstene og dansen. Radiane Aalberg Sandboe har laget en enkel, vakker og funksjonell scenografi, hvis estetiske uttrykk forsterkes av lyssettingen, som hun også har ansvaret for.

Dansen og den poetiske syntesen

Forestillingen fremstår som tredelt, markert gjennom både tekst og koreografi. I den første delen, som i programmet betegnes «Sjelemaraton», virvler en strøm av individer over scenen. I korte «blaff» (jf. tittelen) av dansesekvenser vises de enkelte egenart og individualitet. Danserne entrer scenen fra venstre, virvler, snurrer, triller, hopper eller faller tvers over scenen og ut igjen. De opptrer for det meste individuelt, noen ganger i par eller tre sammen – i en kontinuerlig strøm av bevegelse og liv.

I andre del tar danserne aktivt i bruk den vakre trådscenografien. De griper tak i trådene og former dem i vakre vevemønstre, som i glimt synes å illustrere ulike sider av husmannslivet: det daglige slitet, naturens krefter, årstidenes veksling, mytene, liv og død. Men disse temaene og bildene kommer ikke av scenografien alene, de oppstår i samspillet mellom tekst, dans og scenografi. Hverken scenografien eller dansen er direkte mimetisk, men bidrar til billedvirkning og betydning i et subtilt estetisk samspill med teksten. Mot slutten av denne scenen lar danserne trådene filtres sammen, hvoretter de langsomt og varsomt løser knutene opp. Det er som et bilde på kanskje særlig kvinnenes sentrale rolle og betydning i den sosiale og psykologiske livsveven.

Tredje del, som i programmet er gitt tittelen «Kirsti», gir et dypdykk inn i erindringen til en kvinne om hennes besøk hos fotografen en gang i andre halvdel av 1800-tallet. Her former danserne tablåer som viser Kirsti idet hun trår ut av anonymiteten gjennom å la seg avbilde av en av modernitetens epokegjørende teknikker: fotografiet.

Forestillingen er rammet inn av prolog og epilog, hvor Einemo Frøysland snakker om sin nåtidige personlige inngang til sine undersøkelser av husmannslivet. Dette styrker samtidsrelevansen. Og i de tre omtalte scenene maner hun frem poetiske bilder av levd husmannsliv – og kanskje særlig kvinneliv – i tiden før Norge ble modernisert.

Forestillingen er vakker og betagende og bør finne et større publikum, gjennom turné eller at noen regionteatre ser forestillingens verdi og tar den inn i repertoaret.

Publisert 30.10.2024, rettet navnefeil kl. 15.00