Privatlivet etter 9/11

Marit Moum Aunes Krenket både åpner og avsluttes med utdrag av PJ Harvey og Thom Yorkes nydelige duett This Mess We’re In. Låta, med sin

Krenket

Av Ayad Akhtar
Oversatt til norsk av: Agnes Banach
Regissør: Marit Moum Aune
Scenograf: Siri Langdalen
Kostymedesign: Ingrid Nylander
Lysdesign: Simon Bennison
Lyddesign: Erik Hedin
Maskør: Ruth H. Norvik
Dramaturg: Hege Randi Tørresen og Rania Broud

Nationaltheatret, premiere 31. august 2019

eksplisitte New York-tematikk, handler om to elskere som sitter fast i et forvirrende rot av en dødsdømt kjærlighet. Den er cool på overflaten, hudløst sår under – med et drivende og sexy sound. Akkurat som hele Krenket på Nationaltheatret.

Testes

Den amerikanske forfatteren Ayad Akhtar skrev Krenket (med originaltittelen Disgraced) i 2012. Stykket er satt opp en rekke ganger både i USA og andre land, og har mottatt flere priser, deriblant en Pulitzer for beste drama.

I sentrum av fortellingen står ekteparet Emily og Amir og et middagsselskap fra helvete. Emily er en fremadstormende hvit kunstner med en stor interesse for muslimsk estetikk og kulturhistorie. Hun er gift med Amir, en vellykket advokat som forsøker både å forlate og fornekte sin muslimske bakgrunn.

I starten av handlinga maler Emily et portrett av ektemannen, inspirert av Diego Velázquez’ Portrett av Juan de Pareja. De Paraja var Velázquez’ slave som han i bildet har malt som en kongelig. I Krenketåpner både dette maleriet og Emilys kunstnerskap for diskusjoner om hvor grensen går for å hedre en annen kultur og når det blir orientalisme?

Senere inviterer Emily og Amir vennene Isaac og Jory på middag. Isaac er en selvsikker jødisk kurator fra et velrennomert kunstmuseum, hans kone Jory en afro-amerikansk advokat fra samme firma som Amir. Tross ulik bakgrunn befinner alle gjestene seg i samme sosiale sjikt, noe som markeres ved de intellektuelle samtalene, deres felles referanser innen kunst og begeistring for vertinnens ansjos- og fenikkelsalat. Men i takt med det økende alkoholinntaket avdekkes ulikhetene dem imellom og alle får sine ambisjoner og sitt syn på tro, kunst og politikk testet til det ytterste.

Luksuriøst

Regissør Marit Moum Aune og scenograf Siri Langdalen lar, helt i tråd med manus, fortellinga utspille seg i et typisk Upper East-hjem, i et renovert industri-lokale, komplett med vinduer fra gulv til tak, og nøye utvalgte designmøbler. Gjennom de enorme vinduene ser vi utsikt over skyskrapere, en utsikt som innimellom settes i bevegelse i epileptiske videoklipp – noe som kan oppfattes som et ekspresjonistisk glimt inn i hovedkarakterenes indre liv.

Øverst i venstre hjørne på videoskjermen får vi tidsangivelser i form av «AUGUST», «SEPTEMBER» og så videre. Et enkelt grep som plasserer begivenhetene som utspiller seg på scenen tidsmessig i forhold til hverandre.

Det står godt til Nationaltheatrets hovedscene at parets hjem er så luksuriøst og at de dermed eier en stor leilighet. Det kan ofte være krevende å skape en følelse av innsiden av et hjem når scenen det skal gjenskapes på er så stor. Når leiligheten som skal gjenskapes faktisk er enorm, med mange meter opp til taket, blir det her ingen forstyrrende kontrast til spillet.

Sympatisk

I starten er samspillet mellom Marte Engebrigtsen som Emily og Assad Siddique som Amir kjølig og nesten litt slapt. I tillegg er diksjonen utydelig, noe som med litt godvilje kan understreke hvor uengasjerte man kan bli etter et langt samliv. For utover i handlinga, når de to har besøk av sine middagsgjester og stemningen er mye mer amper, leverer både Engebrigtsen og Siddique replikkene glødende og krystallklart.

Siddique skaper, tross sine dyre dresser og breiale utsagn, en nokså keitete Amir-skikkelse, noe som er sympativekkende. Vi ser liksom sårbarheten bak Kulturmannen. Engebrigtsen er både cool og sår som den ambisiøse Emily. Selv om hun er lett å avskrive som ignorant i all sin velmenthet, vekker også hun sympati.

Videre har Oddgeir Thune og Amina Sewali som Isaac og Jory begge vittig og presis timing i sin framstilling av det andre hissige ekteparet i parmiddagen. De skaper driv og liv i samtalene rundt bordet, men er instruert hakket for komisk til å bli noe mer enn latterlige og virkelighetsfjerne overklassefolk.

Konstruert

Av og til er replikkene de fire fremfører for velformulerte for min smak: «Den islamske flisetradisjonen åpner for en helt unik frihet som man bare kan oppnå gjennom en form for total underkastelse. I mitt tilfelle underkaster jeg meg ikke islam, selvfølgelig, men formspråket. Mønsteret. Repetisjonen.» sier Emily til vennen Isaac, og det er mer som hun holder en forelesning i kunsthistorie enn som at hun snakker med en nær fortrolig.

Videre er mange av hendelsene i stykket tydelig konstruerte for å skape dramatisk konflikt. Men slik får også Krenket plass til å behandle mange komplekse temaer tross sin korte sceniske tid (halvannen time). Og konfliktene rekker å bli virkelig farlige for de involverte.

Marit Moum Aune griper sjansen til å la stykket oppleves litt farlig også for oss i publikum. Amirs nevø Abe nærer stor frustrasjon mot hvordan vesten behandler muslimer. Når han sier «De har krenket oss. Og så later de som om de ikke forstår raseriet vi føler?», henvender han seg direkte mot salen, og vi skjønner lett hvem som er «de». Slik har Krenket flere likheter med Tante Ulrikkes vei som nylig hadde premiere på Det Norske Teatret.

Et skille

Det er påfallende hvor mye overlappende tematikk det er i to av de tyngste satsingene på de største teatrene i Oslo denne høsten. Selv om de finner sted to forskjellige land og vidt forskjellige sosiale sjikt, omhandler både Tante Ulrikkes vei og Krenket hvordan det oppleves å ha muslimsk bakgrunn i et vestlig land; hvordan man hele tiden må svare for det, ta avstand, definere seg, underkaste seg – helt enkelt hvor ekstremt viktig spørsmålet om muslimsk identitet har blitt. Det er som om ingen klarer å ha helt hvilepuls i nærheten av temaet.

Dagen etter jeg så Krenket på Nationalthatret overvar jeg en scenesamtale mellom Faten Mahdi Al-Hussaini og Øyvind Holen, som snakket om identitet og oppvekst i Groruddalen. Her sa Al-Hussaini (fritt etter hukommelsen) at det etter terrorangrepet i New York i 2001 oppsto et skille med tanke på hvordan man ser på muslimer. «Før var man bare neger, liksom, etter 11. september ble det også veldig viktig om man var muslim eller ikke». Radikal islamisme har altså hatt enorm påvirkning på hvordan vi tenker om islam.

Både Krenket og Tante Ulrikkes veiskildrer presist hvordan den vestlige offentlighetens syn på muslimer påvirker og tvinger enkeltmenneskers liv, hvordan man sjelden når full anerkjennelse samme hvor mye man forsøker å tilpasse seg. Men hvordan kommer vi oss herfra? Det har ikke noen av de to stykkene svar på.

Når Krenket går mot slutten på Nationaltheatret hører vi Thom Yorke og PJ Harveys stemmer igjen synge «Impossible dream. This mess we’re in. The city sun sets over me.», mens lyset senkes over en slagen Amir. Han vender portrettet Emily har malt av ham mot oss i salen. Vi ser tydelig likheten med Velazquez’ bilde: en slave i en dyr dress. Det er en dyster avslutning. La oss håpe vi får snart får fortellinger om temaet med en lysere slutt. (Publisert, 03.09.2019)