Rapport fra et arbeidsgulv

Hver dag går tusenvis av mennesker i Norge på jobb og utfører arbeid nesten ingen legger merke til og enda færre verdsetter. Rengjøringspersonale, lagerarbeidere, kassebetjenter. De er her, midt iblant oss, men ser vi dem

Arbeiderklassen i samtidsteatret

Hvor finner vi moderne arbeiderklasse-skildringer i samtidsteatret? I en serie tekster undersøker vi arbeiderklassefortellinger på scenen i dag. Først ut var Mariken Lauvstads anmeldelse av Edouard Louis’ «Kven drap far min?». Publisert på nettstedet 19.11.2019 og i NST nummer 4 2019

egentlig? Forskning viser i hvert fall at de er så å si usynlige i både kunst og film. Og de framstillingene som finnes, avslører ofte den velmenende kulturmiddelklassens blindsone, mens mediene framstiller arbeiderklassen først og fremst i forbindelse med konflikt. Hvilke følger får denne distansen mellom arbeiderklassens liv og kunstens framstilling av det? I et land med raskt økende forskjeller mellom fattig og rik? I norsk scenekunst er det først og fremst mangelen på framstillinger som er problemet. Her må Espen Klouman Høiners Vi, folket og Kjersti Horns iscenesettelser av Edouard Louis arbeider-trilogi trekkes fram som vellykkede og viktige unntak. Men verken Louis eller Klouman Høiner skildrer norsk arbeiderklasse. Det gjør derimot Det Norske Teatrets dramatisering av Tante Ulrikkes vei, hvor vi også kommer mange flerkulturelles sosio-økonomiske utfordringer nærmere på livet. For som den svenske forfatteren og fagforeningsarbeideren Emil Boss spør: Hvem er de, egentlig, menneskene som fortjener «drittjobbene»? Hvilke utfordringer har de, hvilke drømmer? Og når ble egentlig arbeiderklassen «de andre»? Hva sier det i så fall om «oss»?

En poet på barrikadene

Acceleration

Tekst: Emil Boss

Musikk: Dror Feiler

Regi: Henrik Dahl

På scenen: Arash Azarbad, Adriana Savin och Fredde Thurfjell

Kostyme: Ulrika van Gelder

Scenografi: Linn Reinius/Magnus Lindberg

Lys: Jonatan Winbo

Maske: Cais-Marie Björnlod

Teater Tribunalen, Stockholm. Urpremiere16. november 2019

Støttet av Svenska Statens Kulturråd, Stockholms Kulturförvaltning og Region Stockholm

For forfatteren Emil Boss er det gjennomgående arbeideren som står i fokus, både i hans poesi, faktabøker og øvrige tekstproduksjon (Boss er blant annet skribent for norske Klassekampen red. anm.). Som tidligere mangeårig ansatt i Systembolaget, det svenske Vinmonopolet, har han selv erfart hvordan managementkulturen har trengt seg inn på svenske arbeidsplasser og skapt større distanse mellom sjefer, mellomsjefer og de på «gulvet». Diktsamlingen Acceleration, som altså nå har blitt teater, er en slags «rapport fra arbeidsgulvet» i lyrisk format. Samlingen ble utgitt både i bokform og som et «engangsdikt» på kvitteringsrull, og leker med terminologien og språket fra New Public Management - styringsmodeller som har gjort sitt inntog på svenske arbeidsplasser, men egentlig er tankegods fra USA. Formen er også ekstremt uvanlig: arbeiderklasse-lyrikk eksisterer nesten ikke. Boss skildrer arbeidet i butikken - alt fra de tunge lagerløftene til det papirløse rengjøringsteamet som jobber i skjul om natten, management-kursene og ledelsens motstand mot organisering. Gjennom korte situasjonsskildringer, fragmenter og språklige bilder maler han opp en stemning av konstant overvåkning, måling, prestasjons- og effektivitetsjag, hvor mistenksomhet, angivermentalitet og tomhet etterhvert tar over. Diktene formår, gjennom kjølig intellektualisering, å trekke fram nyliberalismens og det usmakelige management-språkets hykleri på en måte som avdekker et vemmelig stykke virkelighet. Boss skildrer inngående den gradvise dreneringen av kraft, lyst og opplevd menneskelig egenverdi som oppstår når det eneste som teller, er overflate, serviceinnstilling og siffer:

vi lyssnar på företagets peppcoach som berättar at verkligheten

består av kvantfysiska partiklar

det vi fokuserar våra tankar på förstärks via tankarnas fysiska vibrationer

om vi fokuserar på de tunge lyften blir de tyngre

om vi fokuserar på at vi är pigga blir vi piggare

Emil Boss’ lyrikk har blitt lagt merke til i Sverige etter at diktsamlingen Acceleration i 2018 ble nominert til Sveriges radios lyrikkpris. Stockholmsteatret Tribunalen, som helt siden oppstarten i 1995 har har hatt en tydelig sosialistisk profil, har nå laget en forestilling basert på diktsamlingen, tonsatt av Dror Feiler og regissert av Henrik Dahl.

Fra lyrikk til arbetarpjäs

Fra utsiden ligner Tribunalen på Østermalm et autentisk 50-tallsteater. Det har et gammeldags neonskilt og en nokså anonym inngangsdør. Det legendariske bygget, reist i 1928, var blant annet kinomed visning av pornofilmer og festlokale med striptease før Tribunalens oppstart. Når jeg går inn er veggene i foajéen dekket til med gjennomsiktig plast. Teatret har nylig gjennomgått omfattende restaurering, og det er ikke helt åpenbart om oppussingen er avsluttet. Jeg stiller meg i kø foran en provisorisk bar hvor menyen er skrevet med tusj på papp, og kjøper meg et glass vin som serveres i krus. Bak den gjennomsiktige dekkplasten på veggene henger plakater fra forestillinger som er blitt spilt de siste årene, en blanding av iscenesatt arbeiderlitteratur, klassiske arbeiderstykker og kritiske samtidsforestillinger. Dette er så langt fra det «bourgeois» teateret man kommer,tenker jeg for meg selv.Inne i visningssalen, som fortsatt framstår forfallen og helt mangler inndekning, lyser rå murvegger mot publikum. På bakscenen ser vi store stabler av vinkasser. Det står et trommesett på venstre side av scenen, på høyre side er det jeg tror er en barryton. To klaser av sammenbundne lysstoffrør henger ned fra scenetaket. Skuespillerne Arash Azarbad, Driana Savin og Fredde Thurfjell hilser oss velkommen iført flaskegrønne arbeidsuniformer og viser oss til rette i amfiet på overstrømmende service-manér.

Når de tar to blokkfløyter i munnen hver og blåser ut ulende, dystre toner, som sørgmodig vind, skjønner vi at forestillingen er i gang og at universet vi skal inn i vil bli både absurd og satirisk, med musikk og lyd som et helt sentralt element.

Konsertteater

I forestillingen Acceleration framføres diktverket på en måte som er overraskende lojalt mot den lyriske formen, men samtidig tilfører viktige visuelle, musikalske og estetiske elementer som både komplementerer og utvider det tekstlige universet. Resultatet er at forestillingens uttrykk nærmest «fyller tomrommene» til diktverket. Her er ingen lineær dramaturgi, selvom intensiteten bygges opp i form av at alvoret i situasjonene, arbeidspresset og ledelses-hykleriet tiltar.

At det er tre skuespillere på scenen gjør at de kan legge seg på hvert av de tre parallellsporene som finnes i originalteksten. Det sammenhengende diktet er nemlig komponert visuelt nærmest som én hovedstemme med under- og overstemme, hvor tekstplasseringen er satt opp nærmest som et enkelt partitur. Rytme og repetisjon er et gjennomgående virkemiddel. Etterhvert som man leser kan man formelig høre plingingen i kassa-apparatene, blippingen av varer på samlebåndet og det repetitive «skal du ha en pose?» Forestillingen speiler dette. Den er full av musikalske og lydmessige påfunn som hele tiden tilfører energi og liv, som at sjefen kommanderer alle sine beskjeder gjennom en ropert, eller at det blåses en spinkel men stemningsfull melodi på vinflasker for å komplimentere en tekstsekvens. Innholdsløsheten i management-språket understrekes gjennom Azarbads overdrevet pompøse operavokal.

driver du et ständigt förbättringsarbete til företagets bästa?

tar du ansvar for din situation och arbetsgladje?

entusiasmerar du dina kollegor?

tar du ansvar för din prestation, utveckling och energi?

Fysisk og stilistisk

Det rytmiske og musikalske i teksten utgjør altså en base som tas opp og forsterkes på scenen, ikke bare av musikalske elementer og Dror Feilers komposisjon, men like mye av et stilistisk fysisk uttrykk som kler det lyriske universet veldig godt. Også lyssettingen er rik og mangefasettert, og gjør at scenerommet stadig forvandles selv med minimal scenografi.

Framfor alt kommer den svarte humoren hos Boss godt fram i mekaniske koreografier av abstraherte hverdagsbevegelser som understreker det repetitive og meningsløse og trekker tråden helt tilbake til Chaplin og Modern Times. Situasjonene skifter stadig, fra ekspeditering i kassa til vasking og lagerarbeid på Systembolaget. De tre skuespillerne utfyller hverandre i hver situasjon, som når de står foran et samlebånd som beveger seg ved at den ene sveiver det manuelt ved hjelp av et håndtak, den andre sier «blipp» og den tredje repeterer kassabetjentens tynnslitte høflighetsfraser. Her finnes sinnrike påfunn og slapstick-elementer, som at de tre på et tidspunkt tar på seg belter med en mopp som «hale», slik at de kan både bære og moppe på én gang.

Samtidig kunne det koreografiske vært bygget langt mer ut. Litt for mange ganger blir det lyden som formidler det vi til avveksling kunne blitt fortalt visuelt. At rytmen aksellererer til et crescendo - som for å illustrere økt arbeidspress og uungåelig kollaps - er et virkemiddel som benyttes et par ganger for mye.

Samtidig gestalter de tre skuespillerne karakterene sine svært godt i dette abstraherte, lyriske universet. De ser knapt på hverandre og det finnes ikke dialog, det er kun gjennom rytme og mekaniske bevegelser og koreografi de kommuniserer. Dette grepet tydeliggjør mangelen på kameratskap når management-tankegangen har gjort alle til konkurrenter, og det ikke lenger er tid til å snakke sammen. Slik sett gjør forestillingens fysiske og abstraherte form temaet gjenkjennbart også for mennesker i andre bransjer som på ulike måter preges av nyliberalisme. Samtidig blir karakterenes indre tanker formidlet gjennom det tekstlige, slik at vi likevel kommer under huden på dem. Alt i alt lykkes forestillingen svært godt med sine finurlige skildringer av stemninger og situasjoner og glimtvise innblikk i en moderne arbeidertilværelse.

Så hvem er de, menneskene som fortjener drittjobbene?

Etter forestillingen tenker jeg tilbake på en av mine første jobber. Plutselig står detaljene levende for meg igjen. Tre sommere, mens jeg var student i begynnelsen av tyveårene, arbeidet jeg som vaskehjelp på et stort sykehus. Det var sirlig kalkulert hvor mange minutter vi hadde til rådighet per rom og per enkelttoalett. Det skulle gå fort. En hel avdeling på knappe tre timer. Jeg gikk inn og ut av pasientrom med syke og gamle mennesker, av kontorer og etterlatte operasjonssaler med blodflekker på gulvet. Jeg vasket hundrevis av skitne og nedgrisede toaletter. Jeg husker en gang jeg banket på et legekontor og overlegen der inne bare såvidt nikket meg inn. Jeg vasket rundt føttene hans mens han satt i kontorstolen og skrev på pc-en, tømte søpla, fjernet en epleskrott fra skrivebordet. Han fortrakk ikke en mine, så ikke på meg, gled bare kontorstolen litt tilbake og løftet såvidt på føttene så jeg fikk moppet under dem. Det jeg husker best fra den jobben, var følelsen av å være helt usynlig.

Men når jeg treffer på en vaskehjelp i dag, er ikke vedkommende usynlig for meg. Og jeg ser heller ikke på meg selv som fundamentalt annerledes enn et menneske bak en vasketralle, for jeg har jo selv hatt samme jobb. Jeg vet hvordan det er å skure nedgrisede toaletter og skifte sengetøy med oppkast, få kjeft om jeg har oversett noe, men aldri anerkjennelse eller respekt dersom alt er strøkent. Samtidig vet jeg at det er en forskjell, fordi for meg var jobben bare en mellomstasjon, men for andre er den kanskje hele livet. Hvordan verdsettes egentlig disse menneskene? Hvordan ser vi på dem? Hva gjør New Public Management med vårt forhold til hverandre som medmennesker? Og med samfunnet vårt? Når mobiliteten i samfunnet minker, hva gjør det med oss dersom vi aldri får kjenne på kroppen hvordan det er å ha andre forutsetninger og livsvilkår? Hvilken rolle kan i så fall kunsten spille som en erstatning, eller som påminnelse, og hva krever det i så fall av den? Kunsten har den kraften i seg at den kan gjøre den usynlige synlig. Ikke gjennom moralisering, men gjennom å skildre perspektiver som samfunnet har skjøvet til siden. Offentlig støttede teatre har et samfunnsoppdrag. De tredve prosentene av befolkningen arbeiderklassen utgjør en ganske stor del av dette oppdraget, selv om teatrene ikke synes å vite hvordan man skal få dem inn gjennom dørene. Et første steg på veien er å fortelle historier som handler om dem. Så vil vi alle komme nærmere hverandre.

Fotnote

*Sosiolog-duoen Ljunggren og Mangset problematiserer i en artikkel i Aftenposten publisert 7. november 2019 at kunsten ikke bidrar til at øvre middelklasse får økt sin forståelse for vanlige folks liv. https://www.aftenposten.no/meninger/kronikk/i/rAObaK/middelklassen-mangl...