Ro og ekstase i Bærum kulturhus

Det er noe fornøyelig paradoksalt med forestillingen In C. Den tar utgangspunkt i et sett av korte fraser og regler

IN C

Nagelhus Schia Productions

Av Sasha Waltz (konsept og koreografi) og Terry Riley (musikk)

Kostymedesign: Jasmin Lepore (Sasha Waltz & Guests)

Lysdesign: Olaf Danilsen (Sasha Waltz & Guests)

Konsept og dramaturgi: Jochen Sandig (Sasha Waltz & Guests)

Bærum kulturhus, 18. mars 2023

som skaper et overraskende ledig og lett uttrykk. Utøvelsen fremstår konsentrert og detaljorientert, men også oppløftende og inviterende. Mens den pulserende C-tonen er en drivkraft som skaper fart og energi, gir de skiftende relasjonene mellom klanger, bevegelser, kropper og farger samtidig en uventet ro.

Denne produksjonen av In C er fremført av dansekompaniet Nagelhus Schia Productions og musikkensemblet Lemur, utvidet for anledningen med en rekke musikerkolleger, på grunnlag av et koreografisk verk som ble skapt i 2021 av det tyske dansekompaniet Sasha Waltz & Guests. Koreografen Sasha Waltz ville lage et koreografisk system som fungerte etter de samme prinsippene om strukturert improvisasjon som musikkomposisjonen In C fra 1964, av den amerikanske komponisten og musikeren Terry Riley.

Rileys In C er ansett som et banebrytende verk. Det er en åpen komposisjon av 53 korte musikalske fraser og har som kjennetegn drivende puls, repetisjon og ubestemt varighet. Hele partituret får visstnok plass på ett ark. Det er opp til den enkelte å avgjøre hvilke instrumenter som skal spille, hvor mange musikere som skal være med, og hvor lenge fremføringen skal vare. Utøverne har stor frihet til å velge hvordan frasene spilles hva gjelder for eksempel repetisjon, progresjon og dynamikk. Samtidig må utøverne lytte til hverandres instrumenter og valg, og til hvordan de kollektivt skaper en helhet.

Verket er tuftet på et uløselig forhold mellom den enkelte utøverens frihet innenfor og ansvar for fellesskapet. Dette har blitt omtalt som verkets demokratiske karakter, og er blant det som appellerte til Waltz. Siden premieren har produksjonen til Sasha Waltz & Guests blitt spilt på scener og i allmenninger, og er også tenkt å kunne tilpasses unge utøvere. Nagelhus Schia Productions har fått muligheten til å arbeide med den sceniske versjonen. Det kler dette dansekompaniet, som fyller scenen med fjorten dansere, svært godt.

Et glødende scenerom i kontinuerlig bevegelse

Under hele forestillingen gløder bakveggen i forskjellige farger; sjatteringer av oransje, rosa, grønn, gul, blå og lilla som gjenfinnes i dansernes kostymer. De bærer ukompliserte, sommerlige plagg. Ja, det visuelle uttrykket har i hele tatt noe sommerlig ved seg, avslappet, tilfreds og innbydende. Når alle tjuetre utøvere, både musikere og dansere, entrer rommet, ser vi bare deres silhuetter mot den lysende oransje-rosa veggen. De inntar og bytter mellom enkle stående stillinger som skaper kortvarige tablåer, før danserne og musikerne gradvis skiller lag. De ni musikerne tar plassene sine på den ene siden av scenen. De er kledd i sort, i god musikertradisjon.

Når verkets karakteriske C-tone starter, setter danserne i gang. Jeg har en fornemmelse av at de skyter ut i rommet, at bevegelse oppstår overalt i et ikke-hierarkisk rom der alle retninger og fronter er like mye verdt. Et lite øyeblikk tenkte jeg at jeg skulle notere meg noen av bevegelseskombinasjonene, men den øvelsen forlot jeg raskt. I det ene øyeblikket ser jeg en skulder som heises opp og ned, frem og tilbake, med symaskinpresisjon, i det neste er det armer som svinger og et bein som løftes bakover før kroppen dreies rundt med et hopp. Senere noen pussige håndbevegelser. Det er subbende trinn og målrettete vandringer. Det løpes litt. Danserne bruker hele rommet. De beveger seg blant musikerne, ut på sidene av scenen, i mørke avkroker og oppover i salen. Men alt dette skjer hos forskjellige dansere til forskjellige tider, i forskjellige kombinasjoner og grupperinger, i en strøm av repetisjoner, forflytninger, forskyvninger og skiftende retninger. Kroppsdelene arbeider tidvis i isolasjon, slik at jeg får en fornemmelse av å observere danserne sette sammen og bytte mellom bevegelsesfrasene i en forrykende fart. I andre partier er det en seighet som gir bevegelsene en utstrakt kvalitet. Skjelmske smil og blikk når valgene gjør at danserne ender opp tett på hverandre, anerkjenner fellesskapet som de er en del av.

På tre tidspunkter, etter min forsøksvise opptelling, inntreffer det plutselig en særlig merkbar intensivering av musikken, og danserne samler seg like plutselig som gruppe. Det er i disse korte stundene, for de oppløser seg relativt kjapt, at jeg kjenner på noe som nærmer seg en slags ekstase eller et opphøyd øyeblikk. Det er mektig med så mange dansere på scenen, særlig når alle vender seg mot publikum. En intensivering av musikken som allerede har et eksepsjonelt driv, forsterker inntrykket av noe storslått. Samtidig var det ofte noen som stakk seg ut med en annen timing eller ved å være litt adskilt fra gruppen. Fellesskap forutsetter ikke nødvendigvis likhet.

Toppet lag

Rileys komposisjon har en forbløffende levedyktighet og appellerer til musikere fra nær sagt hele verdenen. Et raskt søk på nettet forteller om fremføringer av musikere og med instrumenter fra vidt forskjellige musikalske kulturer, og av både amatører og profesjonelle utøvere. Lemur med venner har lang erfaring med og dyp kunnskap om improvisasjon og kollektive skapende prosesser, en kunstnerisk profil som må kunne sies å passe hånd i hanske med grunntanken til både Riley og Waltz.

Denne kunnskapen bruker ensemblet med stort hell i møte med Rileys komposisjon. Det er fascinerende hvordan forestillingen In C bærer all den åpenbare musikalske, og danseriske, fagkunnskapen med letthet. Klangen av enkeltinstrumentene, inklusive stemmebruken, legger seg i rommet og inngår i rike relasjoner som til stadighet skaper nye oppbygginger og forskyvninger, hele tiden med en drivende puls som nesten aldri hviler. Som publikum får jeg følelsen av at tiden opphører. Jeg finner få dramaturgiske tråder, verken i musikken eller dansen, som leder oppmerksomheten min hit eller dit. Snarere har jeg, i likhet med musikerne og danserne, en frihet innenfor forestillingens rammer. I stedet for å oppleve en progresjon i tid er dette en forestilling som utfolder seg romlig og energisk gjennom klanger og kropper i stadig bevegelse.

Spenner en bue mellom tidsperioder

Rileys åpne komposisjon er blitt beskrevet som ikonisk, og er generelt ansett som begynnelsen på minimalistisk musikk. Den akademiske kategoriseringen av musikkstykket var visstnok Riley selv ikke særlig opptatt av. Musikken bærer likefullt preg av eksperimenteringsviljen med klanger og kompositoriske strukturer og regler som kjennetegner tiden komposisjonen ble skapt i. Selv om koreografien er av langt nyere dato, peker den også tilbake på 1960-tallet i USA som en periode av livlig og fruktbar utforskning av koreografiske strukturer og dansespråk som forutsatte en ledigere kropp og nye måter å være sammen i dansen på.

In C er samtidig godt forankret i samtiden. Det skyldes blant annet hvor anvendelig og tilpasningsdyktig selve produksjonsformatet er. Det kan fungere med ulike antall av utøvere, og det kan spilles i forskjellige typer rom og av utøvere med forskjellige erfaringsbakgrunner. Det koreografiske systemet ble utviklet under pandemien, og Waltz har filmet de 53 koreografiske figurene som et verktøy for fremtidig innstudering. I norsk sammenheng har interessen for koreografiske partiturer og metodeutforskning blitt fornyet og utbredt i senere år. Det er spennende med en forestilling som eksplisitt bygger et koreografisk system på grunnlag av en musikkomposisjon av historisk betydning, samtidig som den nye forestillingen fremstår frisk og aktuell.

Friskheten og aktualiteten henger også sammen med en grunnleggende åpenhet og menneskelighet, som det koreografiske arbeidet har til felles med Rileys komposisjon. Selv om det kan virke som en floskel å snakke om et verk som demokratisk, gjør In C fellesskap til en synlig og oppriktig verdi.

(Publisert 23.03.2023)