Rom for dans’ meditative livsverk

Én opplevelse sier det meste om hvordan Livsverket møter og påvirker sitt publikum: Da jeg satt der

livsverket

Idé og kunstnerisk ansvar: Caroline Wahlström Nesse og Marius Kjos

Komponist og musiker: Martin Ødegaard

Scenografi: Kjersti Alm Eriksen

Kostymedesign: Jonas Azaiza

Lysdesign: Ingeborg Olerud Staxsrud og Morten Pettersen

Medskapende dansere: Gry Kipperberg, Jonathan Ibsen, Caroline Wahlström Nesse, Marius Kjos

Premiere – Rom for dans, 21. september 2024

i mørket, sammen med drøyt 40 andre publikummere rundt et gigantisk bord, hørte jeg sidemannen puste ut. Jeg tolket det som et uttrykk for lettelse: Her kunne vi senke skuldrene, bare være til stede og ta imot det som ventet oss.

Rom for dans’ jubileumsforestilling er noe helt annet enn det jeg (og mange andre) forventet fra denne aktive institusjonen. Den stillferdige og saktegående forestillingen gir publikum et livs- og erkjennelsesrom der du kan kjenne etter og være til stede, der du kan delta aktivt eller lene deg tilbake og observere. Ingen ting presses på deg, du gis bare en mulighet til å være med på en reise innover i bevegelsenes inderlighet og kroppens møte med verden.

Grunnen til at jeg opplever Livsverket som noe fundamentalt annet enn den forventningen jeg måtte ha hatt til en slik jubileumsforestilling, ligger i Rom for dans’ daglige virksomhet. Stedet ble etablert av Camilla Myhre og Caroline Wahlström Nesse i 2004, de åpnet dørene i august 2005, og siden den gang har tusenvis av barn og ungdommer vært innom studioene i toppetasjen over Black Box teater på Rodeløkka i Oslo. Der blir de ikke bare introdusert for profesjonell dans, barna får også innsikt i og være aktive deltagere i prosessen med å lage en forestilling. I tillegg til å produsere for Den Kulturelle Skolesekken, er Rom for dans også vertskap for Høyskolen for dansekunst og PRODA profesjonell dansetrening som faste leietakere. De anslår at 25.-30.000 dansere, barn og unge og andre publikummere er innom huset hvert år. Det at Rom for dans har holdt ut i 20 år gir grunn til å feire.

Stein mot hode

Opptakten er ikke den beste: Du må forsere fire drøye etasjer i en vond trapp før du kommer opp til Rom for dans. Men den fysiske innsatsen blir raskt glemt når publikum blir møtt av Martin Ødegaards sfæriske gitarmusikk. Han sitter tilbakelent i en lenestol i rommet midt i lokalet. Da det var tid for forestillingsstart senker roen seg idet publikum, én etter én, blir vist inn i et hvitt rom med sparsom dekor i form av et draperi, et bord, en del pinner og tørre greiner, pluss et antall rullesteiner. Musikken ligger i bakgrunnen, danserne beveger seg blant oss. Publikum blir oppfordret til å ta opp en stein fra gulvet, og etter en stund blir vi bedt om å holde og kjenne på vekten av den, legge den fra oss og ta den opp igjen. Hvordan kjennes vekten av steinen i kroppen?

Stemmen som instruerer publikum, insisterer ikke. Her var det ikke noe «skal» eller «må», bare en vennlig oppfordring til å være med og kjenne etter. Det stemte med den informasjonen som var tilgjengelig på forhånd. På nettsidene og i programmet, som er fylt med Johs Bøes vakre fotografier av kroppsdeler i nærkontakt med steiner og trekubber, kan vi lese dette:

«I Livsverket kan du velge å være både observatør og deltaker i et rom fylt med objekter, kropper og tablåer som venter på å bli oppdaget. Etter hvert inviteres publikum til bords og blir servert nærbilder av kroppens bevegelser. Her kan du lene deg tilbake og oppleve hvordan din egen sansning skaper mening i det som utfolder seg foran deg.»

De fire danserne ligger, står og beveger seg blant publikum i det hvite rommet. Caroline Wahlström Nesse er mest aktiv fordi hun bærer steiner frem og tilbake. Hun fjerner store steiner som Marius Kjos hviler hodet mot, mens Gry Kipperberg og Jonathan Ibsen er vekselvis aktive og hvilende. Jonathan Ibsen ligger under bordet mens publikum kommer inn, Kipperberg er mer til stede rundt i rommet. Dansen er abstrakt, den virker improvisert og synes ikke å være satt inn i noen handling eller sammenheng. Det er bevegelser for bevegelsens skyld, kropper som forholder seg til de situasjoner som oppstår og til de fysiske objektene. Danserne oppleves nesten mer som veiledere enn aktive utøvere. Det skulle forandre seg.

Pust ut, pust inn

Livsverket består av tre deler. Etter seansen i det hvite rommet ledes publikum inn i en «black box», et svartmalt rom med et stort bord som opptar størstedelen av plassen. Vi hadde allerede vært innom og sett på bordet, som er malt i et abstrakt, utflytende mønster i dempede farger. Da vi kommer tilbake, er gardinene trukket for vinduet. Vi setter oss tett inntil bordet på alle fire sider med bordflaten i brysthøyde. Vi får tid til å studere fargene og steinene, trekubbene og -bjelkene som ligger på bordet. Danserne går opp på bordet. Lyset slukkes.

Det var da jeg hørte sidemannen puste ut i mørket ved siden av meg. Det tok litt tid før lyset kom tilbake. Publikum fikk tid til å finne roen. Etter hvert retter svakt lys oppmerksomheten mot utvalgte gjenstander eller deler av dansernes kropper. Lyset brukes meget bevisst. Danserne kryper sakte rundt på bordet, de kommer sjelden i nærkontakt med hverandre. Men de forholder seg til publikum. Kipperberg krøp bort til en publikumer som rakk frem hendene. Selv om belysningen er både sparsom og selektiv, får du rikelig med muligheter til å studere detaljer: Bevegelsen i en finger, fotens krumning, armens støtte. Legger og lår eksponeres gjennom flenger i de sorte dressene. Wahlström Nesses hår brer seg utover bordet.

Denne sekvensen står som forestillingens høydepunkt. Publikum inviteres inn i en meditativ tilstand der ro, konsentrasjon og estetikk preger opplevelsen. Denne delen viser at det kan virke frigjørende å bare være til stede, å sitte stille, observere og reflektere. Musikken svever over som et skiftende bakteppe som vekselvis roer tingen ned og driver dem frem. For meg ble det aldri kjedelig.

Men alt har en ende. Forestillingens tredje del innledes ved at publikum blir tilbudt et glass hyllebærsaft, (– hvorfor det?) samtidig som vi blir bedt om å sette oss på en tribune som er rigget opp i det ene hjørnet. Her faller forestillingen litt fra hverandre. De fire danserne utfører ulike handlinger. Kjos lager en tekstilfigur på veggen, Kipperberg har en OK solo foran publikum, men Ibsen og Wahlström Nesse beveger seg (slik jeg ser det) umotivert rundt. Danserne tar på seg enkle, blå jakker som står i skarp kontrast til de raffinerte kostymene i midtdelen. Men sekvensen ender vakkert ved at Wahlström Nesse legger en stor stein på et blått teppe før hun drar teppet sammen rundt steinen så det danner bildet av en malstrøm.

Taler og sånt

Ikke vet jeg om sluttablået skal skremme publikum med verdens undergang eller samle vår oppmerksomhet om de estetiske mulighetene som ligger i møtet mellom natur og kultur. De mulige tolkningene har mindre betydning enn de opplevelsene som satte seg i kroppen etter forestillingens midtre sekvens. Man kan se de tre delene som frittstående noveller, der den midtre delen var et utvilsomt høydepunkt. Denne sekvensen var en fullverdig forestilling alene, og den fremstod som en pregnant konsentrasjon av de opplevelsene vi ble presentert for i første del. Selv om vi var sammen om opplevelsen gjennom hele forestillingen, ble publikum i midtdelen satt i en tilstand av alenehet som førte frem til konsentrert ro: Vi fikk muligheten til bare å være til stede i et refleksjonsrom som åpnet sanseapparatet. Etter denne opplevelsen føltes den siste sekvensen på tribunen unødvendig.

Så hva er da et livsverk? Forestillingen Livsverket oppleves mer som en prosess enn som en presentasjon av fruktene fra en lang karriere. Men hvis vi skifter synsvinkel, er Rom for dans’ virksomhet preget av nettopp å være i prosess. Og når det kunstneriske teamet greier å omdanne publikums opplevelse av denne prosessen til erfaringen av en tilstand, da blir Livsverket en forestilling som åpner nye perspektiver på hva en institusjon som Rom for dans skal og kan være i møtet med publikum. Det krever stort mot å trå utenfor sin vante, prosessorienterte virksomhet og skape noe som er så sårbart og utleverende som denne forestillingen.

Som en etterskrift skal jeg referere at det var både premiere og jubileumsfeiring lørdag. Etter forestillingen var det tid for festdrikke, mat og taler. I tillegg til gode kolleger var både stat, kommune og en betydelig privat stiftelse representert. Statssekretær i kultur- og likestillingsdepartementet, Even Aleksander Hagen (Ap), viste at han hadde opplevd noe i sin tale, mens byråd for kultur og næring, Anita Leirvik North (H), avslørte manglende kompetanse i en tale som var fylt av svada og tomme floskler. Hun skal ha kreditt for at det var modig å møte opp i en tid da debatten raser etter byrådets forslag om betydelige kutt i Oslo kommunes kulturbudsjett. Men når hun står der og påstår at byrådet har ambisjoner om å gjøre Oslo til en ledende kulturby i Europa, da rant begeret over. Velviljen forsvant ned i et bunnløst sluk.

Publisert 23.09.2024

Forestillingen spilles også 22., 26., 27. og 28. september.