Sær, skrudd, sprelsk, men noe flat dystopi

Katastrofen er allerede et faktum med en gang publikum har fått satt seg. Strobelys blinker, det er alarm og melding over radio. Det

nytt land

Dramatiker og regissør: Jonas Corell Petersen

Scenograf og kostymedesigner: Ida Grimsgaard

Komponist: Bridget Ferril

Lysdesigner: Markus Tarasenko Fadum

Teater Innlandet, Hamar Kulturhus, premiere 20. oktober 2022

er en melding om brutte kabler – og det er rogalendingene som står bak. På scenen står en robåt full av planter. Fem mennesker dukker opp. De har kommet til et nytt land. Bakveggen er en oransje «murvegg» med et stort hull i. Har det vært krig her? Golvet har også et oransjefarget dekke. Menneskene har rømt fra fare og skal starte på nytt.

Individ og samfunn

Settingen er klassisk dystopi. Fem ulike mennesker er strandet på «en øde øy». Hvordan skal de overleve? Hvilke relasjoner oppstår? Hvilket samfunn oppstår? Vel, dette er ikke bare en klassisk dystopi-setting, det er helt grunnleggende menneskelig. Evnen til å danne samfunn er grunnen til at mennesket har overlevd som art. Det er nettopp disse grunnleggende menneskelige egenskapene Jonas Corell Petersen ofte undersøker i verkene sine. Samhold søkes som ble vist på Kilden i Kristiansand tidligere i høst, hadde et lignende tema, det handler om individet og fellesskapet. Det er ikke bare en essensiell problemstilling, den er også svært relevant og akutt akkurat nå når kriser truer i aller retninger.

Menneskene

Menneskene som har rømt sammen i robåten som blir en slags miniversjon av Noahs ark, er: Basketballspilleren (Stian Isaksen) som spretter rundt i en rød treningsdress. Det er En av Europas beste konsulenter (Anne Guri Tvedt) kledd i ledig kontorantrekk og med en helt utrolig irriterende hang til pauselyder: «a-eh-uh-ø-øh-ah-e-e-øh-ah». Legestudenten (Sofie Huijs) har på seg gul t-skjorte med bilde av symbolet for den greske guden for legekunst Asklepios. Hun er nok tidlig i legestudiet for hun virker umoden og barnslig. Birøkteren (Tom Styve) har birøkterdrakt og er stort sett mest opptatt av å skaffe seg alkohol som han betaler for med fantasillioner. Pengesystemet har kollapset, da blir det uvesentlig hvor mange nuller et tall har. Den siste er en kaffebar-ansatt (Julie Bjørnebye). Hun er død.

Staten er død

Skuespillerensemblet ved Teater Innlandet er veldig godt. Skuespillerne er samspilte, de har super timing og ser ut til å ha en leken og søkende holdning. Som menneskene i et nytt land får de litt lite å spille på. Hva er igjen når staten og alle fellesskap er borte? Det blir nokså tomt og åpent før alt kanskje fylles med nye lover og regler og institusjoner. Det er i dette «stormens øye» vi befinner oss i Nytt land! Det nye er ikke etablert ennå. Menneskene er også tomme, selv om det oppstår relasjoner dem imellom. Basketballspilleren og En av Europas beste konsulenter får et barn. Livet går videre, men hvor? «Alt blir bra», mottoet under koronapandemien gjentas. Nå er det rogalendingene som er fienden. Vi får melding over radio om at de nærmer seg Innlandet, både over Sirdal og gjennom Sognefjorden.

Tomheten

Relasjonene mellom karakterene på scenen blir litt tamme. Karakterene er ikke særlig utviklet, de har ikke mye egen historie rundt seg. De er litt som tomme sjablonger, de er tømt for det som har knyttet dem til virkeligheten. De har ikke lenger noen samfunnsmessig funksjon, historiene deres blir uvesentlige. Hvordan skal du spille basketball uten organiserte lag og andre spillere? Du kan ikke være birøkter uten bikuber, konsulent uten oppdragsgivere, eller legestudent uten lærested. Det nye landet er tomt, og det er en utfordring å gjøre spennende som teater. Jeg savner mer desperasjon og dybde i karakterene.

Sær og skrudd verden

Utgangspunktet for Nytt land! er ypperlig. Det er rart og skrudd. Bridget Ferrill har laget musikken til stykket. Den er også rar og sær, og den insisterer på å være med, den ligger ikke bare som et dunkelt lydteppe. Det er ofte enkeltinstrumenter som orgel og tuba som dominerer. Orgelet gir en sakral undergangsstemning. Tubaen kan hinte til tåkelur og orkester som sitter på dekk og spiller mens båten går ned.

Radiostemmen (Oddgeir Thune) gir oss stadig melding om at rogalendingene rykker nærmere. De er helt besatt av å få tak i kobber. De knasker mobiltelefoner og ødelegger kabler. I det vakuumet karakterene i stykket befinner seg i, møter de foreløpig bare små trusler. En slange kommer inn i det nå truede Vestens paradis. Anne Guri Tvedts akrobatiske kamp med slangen som hun til slutt får tatt livet av, er festlig. Birøkteren får en bie i munnen, drapet på bien er i beste wrestler-stil.

Nytt samfunn!

Karakterene i stykket er ikke revolusjonære. De har i utgangspunktet ikke ønske om noen samfunnsomveltning. De er vanlige mennesker fra et forholdsvis trygt sosialdemokrati. Nå som katastrofen har inntruffet virker de numne. Innimellom kommer det små satiriske stikk mot vår beskytta posisjon i vår egen virkelighet. Hjelp dukker opp utenfra i form av en sekk med klær. Mens de roter rundt i kleshaugen blir det kommentert at det er jo synd at dette plagget som er sydd i Bangladesh ikke blir brukt mer. Når samfunnet slik vi kjenner det, har holdt opp å eksistere, blir våre forsøk på å redde verden gjennom forbruk gjennom gjenbruk også helt uvesentlig.

Alt går bra?

Gjennom de 90 minuttene stykket varer lar vi oss ikke skremme av de dystopiske scenariene som presenteres og hintes til. Kanskje er det fordi vi daglig får presentert katastrofescenarier? Det er krig, pandemier og klimakatastrofe. Kabler på sjøbunnen som sikrer internett og kommunikasjon mellom land, er ikke bare truet, men faktisk skadd. I går ble det meldt om store skader på en undersjøisk kabel til Shetland. Vi er i kriseberedskap, men vi stoler på at alt går bra. Slik speiler kanskje karakterene på scenen oss. Engstelige blir vi ikke før skuespillerne har fått på seg lange, blå kjoler som gjør at de minner om medlemmer i en religiøs sekt. De har organisert seg, de står sammen og kan bli sterke – og potensielt så farlige at de kan ta over verden. Men slik skal det ikke gå… Fienden er midt blant dem. Spoiler: Den døde kaffebar-ansatte står opp! Og hun er, ja: rogalending!