Sakralt og jovialt

Vi møter hovedpersonen selv aller først i Ivar Furre Aams versjon av Jean Racines klassiske tragedie Berenice. Når vi kommer inn på Det Norske Teatrets Scene 3 står Ina Svenningdal midt på

BERENICE

Av Jean Racine

Oversatt av Halldis Moren Vesaas

Regissør: Ivar Furre Aam

Scenograf og lysdesignar: Norunn Standal

Dramaturg: Siri Løkholm Ramberg

Kostymedesignar: Anna Hoelsæter Hansen

Det Norske Teatret, Scene 3.

Premiere 7. oktober 2021, sett 12. oktober, spilles til og med 7. desember

scenegulvet og skraper forsiktig i bakken med pinnen til et rytmisk sportgymnastikk-bånd. I plissert ullkjole og lave sko framstår hennes Berenice først som en keitete ungjente. Bee Gees How Deep is Your Love spilles lavt i bakgrunnen, og assosiasjonene ledes lett til en typisk elevkveld på 80-tallet, hvor vi i publikum liksom blir hensatt til en slags veggpryd på klappstoler langs gymsalveggene.

Ivar Furre Aam lar altså det populærkulturelle og høylitterære spille tett sammen i sin debutforestilling. Resultatet er både underholdende, sarkastisk, rørende og himmelstormende. Men er ikke popreferansene litt vel velbrukte?

Sprelsk

For et norsk teaterpublikum regnes Racine, ved siden av Molière, gjerne som det største navnet fra fransk klassisisme. Flere av Racines tragedier er oversatt til norsk, men der hans Fedra ifølge Sceneweb er satt opp sju ganger ved norske teatre, er dette kun andre gang Berenice settes opp som norsk produksjon. Sist var i 1989, også den gangen ved Det Norske Teatret – og Halldis Moren Vesaas hadde oversatt stykket fra fransk.

Det er Moren Vesaas’ utsøkte arbeid med aleksandrine-verseformen til Racine Furre Aam og dramaturg Siri Løkholm Ramberg også har anvendt i sin lekne versjon av den klassiske tragedien.

Og klassisk er vel på mange måter det som beskriver grunnfortellinga best. Berenice er et tilsynelatende enkelt trekantdrama dominert av umulig kjærlighet. Den romerske keiseren Titus (Eivin Nilsen Salthe) og den palestinske dronninga Berenice elsker hverandre. Men når Titus’ far dør og han skal arve tronen innser han at kjærligheten til kongelige Berenice er forbudt ved romersk lov. Titus blir altså dratt mellom plikt og kjærlighet.

På siden står den syriske kongen Antiokus (Karl-Vidar Lende) som elsker Berenice i skjul, men egentlig har slått seg til ro med å være kun en venn for både henne og Titus. Men når Titus nå skal bli keiser og blir forhindra fra å gifte seg med Berenice åpner det seg kanskje nye muligheter for Antiokus?

Tross en rekke sprelske regipåfunn kommer både ordene og følelsene til sin fulle rett og intrigene står klokkeklart fram i Furre Aams Berenice.

Sentralt i fortellingen står også de tre hovedpersonenes fortrolige venner Paulin, Phénice og Arsace. De fungerer som samtalepartnere som gjør at hovedpersonenes indre liv og kvaler, på et mer «naturlig» vis enn i monologer, kan skildres høyt for publikum. Alle de tre fortrolige blir her spilt av Joachim Rafaelsen, et grep som gjør de tre hovedpersonene mer sammenvevd. Rafaelsens Fortrolige sitter i rullestol, okker over vondter og sukker høylytt på treffsikre steder når de tre hovedpersonene blir for patosfylte, eller oppmuntrende og anerkjennende når situasjonen krever det. Slik fungerer hans rolle både som comic relief og tydeliggjøring av hovedpersonenes mange følelsessprang.

Liksom-inderlig

Den håpløse kjærlighetshistorien i Berenice kan så klart minne om klassiske tragedier som Romeoog Julie. Men der Shakespeares unge helter er nødt til å dø, mens kjærligheten overlever – er det plikten som til slutt tilsynelatende vinner hos Racine. Det gjør ikke følelsene mindre brennende hos de tre hovedpersonene.

Den brennende lidenskapen framtrer først nokså tilbakeholdt i denne oppsetninga. Som i en slags koronateater-light-setting er scenerommet snudd på hodet på Scene 3. Publikum sitter som nevnt inne på scenegulvet, og skimter opp mot de tomme seterekkene i amfiet. Hele starten av første akt spilles i et nokså dunkelt lys. Én enkelt lampe bak seteradene i amfiet lyser opp skuespillerne bakfra så ansiktene deres bare såvidt skimtes av publikum. Det oppleves tilbakeholdt og ujålete, som om vi er forventningsfullt tilstede under rigginga av en fest.

Mens Berenice forteller Antiokus om sin bekymring over at Titus synes å støte henne bort fra seg, fikler Antiokus med noen lange lyskjeder. Så, når Antiokus endelig åpner seg for Berenice har han dandert lyskjedene slik at kjærlighetserklæringa skjer som i en plutselig lysfontene. Dette brå og smarte skiftet i lysdesignet, rigget av skuespillerne selv, gjør at også vi i publikum endelig får åpenbart det høystemte ved den klassiske tragedien. Herfra og ut er det stort sett bånn gass.

Mens skuespillerne fortsetter å framføre sine kvaler for de/den fortrolige, spilles svisker som Toni Braxtons «Un-break My Heart», Phil Collins «Against All Odds (Take a Look At Me Now)» og Bonnie Tylers «Total Eclipse Of The Heart» i bakgrunnen. Alle disse låtene ligger gjerne høyt oppe på guilty pleasure-barometeret, samtidig som de er av en type som hyppig blir anvendt liksom-inderlig i norsk scenekunst. «Total Eclipse Of The Heart»ble seinest brukt i fjor høst i Teater Innlandets fandenivoldske og underfundige oppsetning av Shakespeares Julius Cæsar.

Kan hende er dette avansert meta-referering av Furre Aam, men det blir i så fall for innviklet til at jeg klarer å få helt tak på det. Jeg blir egentlig mest oppgitt over at vi skal måtte høre disse låtene og fnise av oss sjøl igjen i en teatersal.

Danskebåt

Samtidig: Det er maks tre skuespillere på scenen om gangen, og det at sangene spilles mens discolyset sveiper over det tomme dansegulvet gir en sår og ensom midtukes-danskebåt-cruise-feeling til det hele. Dette kontrasterer fint den stadig mer hemningsløse spillestilen til flere av skuespillerne. Både Svenningdal som Berenice og Nilsen Salthe som Titus hulker, kaster seg rundt og river i stykker bilder av sine hjertes utkårede. De er som melodramatiske fireåringer som presser fram gråten mens de i sidesynet sjekker hvilken effekt den har på tilhørerne. Ganske gøy, men egentlig mest utmattende å observere.

Når Titus utbasunerer trassig at «Eg e den mektigaste på jord!» oppleves det heldigvis mindre prekært post-Trump enn tilsvarende barnslige keiser-skildringer gjorde bare for ett år siden – for eksempel i allerede nevnte Teater Innlandets Julius Cæsar. Det barnslige får lov til å være bare barnslig og ikke så farlig.

Keitete

Men tross alle eksalterte grep sitrer kjærligheten gjennom hele Furre Aams versjon av den klassiske tragedien. Spesielt ses dette hos Karl-Ivar Lendes Antiokus, den kanskje ulykkeligst elskende av dem alle. Han virker keitete, nervøs og sår, slik man gjerne er når man er forferdelig forelska og forsøker å holde det tilbake.

Og bak alt det melodramatiske er det lagt inn grep som gjør at man får medfølelse også med Berenice og Titus. Svenningdals presise mimikk gir oss en forståelse av hvordan hun både forsøker å trøste og overbevise seg selv om hva som er rett å gjøre. Plutselige megetsigende blikk rettet mot publikum skaper identifikasjon og liv til forestillinga. Timinga i denne blikkvekslingen kan minne noe om den man ofte ser i Lisa Lies forestillinger, en kunstner Furre Aam har samarbeidet med en rekke ganger.

Uansett er det i det keitete spillet og regien, i små svinger og spiraler med rytmisk gymnastikk-båndet og i såre blikkvekslinger med publikum, at Ivar Furre Aams Berenice skinner som sterkest. Har får han godt fram karakterenes emosjonelle kamp med seg selv, en kamp som på tross av noe utmattende hurlumhei underveis ender i en slags indignert, men avklaret ro mot slutten. Plikten er viktigst.

(Publisert 19.20.2021)