Sanselig resonansrom

Forestillingen Beyond Matter – patterns of vibration, av Kristina Gjems og Dreamscreen Productions (link:

Beyond Matter – patterns of vibration

Idé og konsept: Kristina Gjems

Medskapende utøvere: Fernanda Branco, Morten Pettersen, Eric Williams, Kristina Gjems

Lysdesign: Ane Reiersen

Kostymekonsulent: Hedda Virik

Produksjon: Lisa Colette Bysheim, Chollada Phinitduang

Bærum Kulturhus, 1. oktober 2022

https://dreamscreenproductions.no/), tar tematisk utgangspunkt i sammenhengen mellom vibrasjon og form. Dette indikerer et fokus på bevegelsen i seg selv, og at det er den sansende kroppen som står for kommunikasjonen ut til publikum. Målet om en form for kinestetisk overføring der publikums kropper kommer i kontakt med egen sanselighet, gir mening i relasjon til det at Gjems, foruten å ha virket som danser og koreograf siden 1984, har jobbet med og undervist i den indre kampsporten Tai Chi i over tjue år. Linken mellom denne treningspraksisen og det kunstneriske arbeidet gjøres forøvrig mulig for publikum gjennom en workshop i Tai Chi i forkant av forestillingen.

På vei inn i Underhuset på Bærum Kulturhus får vi beskjed om å finne sammen i grupper på fem og sammen med noen kjente geleides jeg inn i et dunkelt lyssatt rom, med stoler plassert rundt på alle fire sider av scenegulvet. Ulikt formede objekter/skulpturer er spredt utover scena og jeg skimter en person som ligger på ryggen i midten, noe som gir meg en sakral følelse. Jeg prøver å finne plassen min raskt, men stille. Idet alle har satt seg, senkes både publikumslyset og scenelyset, slik at det blir helt mørkt.

Indre bevegelser

Overdrevne puste-, og etter hvert ploppe-lyder som fra et menneske som etterlikner lyden av vann, spilles fra høyttalerne, noe som gir meg en følelse av å være under vann eller inni en kropp. Vi sitter slik i mørket en stund og lytter, helt til en lommelykt lyser opp et lite område fra ett av hjørnene på scena og beveger seg inn mot midten, der Gjems ligger på ryggen med kvister/grener over seg. Hun har på seg et svart skjørt og en transparent grønn og blå-mønstrete bluse, og beveger hånden sin i sirkler som etter hvert tas ut gjennom hele kroppen i en algeaktig dans. Idet det blir lysere ser jeg at lommelykten er et langt bambusrør som det lyser ut av, ført av scenograf Eric Williams, som er med på scenen som utøver. Gjems beveger seg opp til en sittende posisjon med én gren bak ryggen og én i forlengelsen av hennes høyre arm som en mer aktiv manøvrering av objektene, til et mer elektronisk lydbilde. Under hele denne scenen har Fernanda Branco, ikledt zebramønstrete bluse, stått og tråkket på noe som likner loop-pedaler og med det gitt inntrykk av at stemme-lydene har blitt produsert fra scena. Nå begynner hun å interagere med det høyeste objektet, et slags reisverk av trepinner og metallvaiere. Hun beveger seg gjennom det på en litt uvøren måte som minner om utforskende bevegelsesarbeid som man kan finne i improvisasjons- og kontaktimprovisasjonsarbeid, der den indre opplevelsen er minst like viktig som den formen bevegelsen utgjør. På dette tidspunktet blir jeg usikker på om forestillingen er improvisert eller ei, men så gjør lyddesigner Morten Pettersen og Williams, begge ikledt svarte skjørt, mørke t-skjorter og hatt (førstnevnte), en kort synkron (og tydelig planlagt) bevegelsessekvens. Når lydbildet øker i intensitet responderer begge danserne ved å bevege seg hurtigere, nå uten objekter og ved siden av hverandre, men uten å relatere noe videre til hverandre – blikket er vendt innover. Selv om hovedfokuset går innover kunne danserne i denne mer utadvendte delen ha latt blikket følge etter ved å ta inn hverandre og publikum.

Sanselig objektarbeid

Pettersen og Williams befinner seg for det meste i ytterkantene av scena ved hvert sitt objekt – Williams ved en slags tromme i metall og Pettersen ved et sveive-instrument. I tillegg til lyder produsert fra objektene og fra sensorer som danserne beveger seg med, består lydbildet også av forhåndsinnspilt elektronisk lyd, hvilket skaper et lydbilde der det er uklart hvor lyden kommer fra. Jeg opplever at det elektroniske tar litt mye plass og kunne ha ønsket meg et tydeligere fokus på lydene objektene lager, for å gi dem ytterligere oppmerksomhet og plass. Jeg blir nysgjerrig på utvalget av objekter, som består av gjenstander i metall som (sannsynligvis) er funnet og ikke kjøpt eller produsert for dette stykket, sammen med elementer av tre og bambus satt sammen på nye måter. Objektene har noe gammelmodig ved seg og minner meg om oppfinneren Reodor Felgens univers fra filmen Flåklypa Grand Prix (1975). Utover det lurer jeg på den mer tematiske motivasjonen for materialene, noe som kunne ha vært opplyst om i programteksten eller tilsvarende.

Dansen er mjuk og organisk, bevegelsene foregår ofte i nær relasjon til objektene, da enten med objekter på/inntil kroppen eller rundt/i nærheten av objektene. Intimiteten mellom kroppene og objektene som oppstår får meg til å tenke på «object-oriented ontology» (ofte forkortet til OOO), en filosofisk retning der ikke-menneskelige objekter (enkelt forklart) sidestilles med det menneskelige, som en reaksjon på antroposentrismens sentrering av den menneskelige eksistensen. I noen øyeblikk varer intimiteten mellom kroppene og objektene lenge nok til at det får en kinestetisk effekt på meg, men ofte forlates et objekt til fordel for et nytt, eller «lekes» med på en måte som minner om en improvisasjon der «alle» muligheter utforskes. Slik blir jeg usikker på hvilken relasjon danserne har til objektene, da jeg opplever at dette varierer noe.

Mer resonans

Rommet er stemningsfullt og vakkert lyssatt, og det skapes en intim atmosfære gjennom plasseringen av publikum. Jeg setter også pris på forsøket på å viske ut kjønn ved at alle på scenen går i skjørt, som har røffe lommer lik de som finnes på arbeidsklær. Siden det stort sett er kvinnene som danser og mennene som håndterer objekter eller lyd, kunne forskjellen mellom kjønn blitt enda mer nedtonet ved at kvinnene også kunne ha hatt et mer nedpå/hverdagslige plagg på overkroppen.

Jeg merker at det er uvant for meg å se et slikt sanselig arbeid i en black box heller enn for eksempel utendørs, der sanselighet understøttes av mer organiske/hverdagslige omgivelser. Samtidig kan scenerommet tilføre en konsentrasjon og opphøydhet som gjør denne sanseligheten nærmest sakral om den gis tilstrekkelig med tid. Her kunne forestillingen både nytt godt av mer mørke og stillhet for å ta vare på hver vibrasjon og form som oppstår, og slippe en bevegelse helt og gå videre til neste objekt eller bilde uten å konstruere en overgang. Jeg opplevde enkelte elementer som noe umotiverte, for eksempel når danserne tar i bruk stemme i midten av forestillingen og non-sense tekst mot slutten av forestillingen uten at det fikk noen konsekvenser for forestillingens helhet. Enkelte bilder ble noe banale, for eksempel å danse «forvirret» rundt med en vedkasse i kobber på hodet og å la sand renne ut av en glassbeholder for å symbolisere at forestillingen/tiden er omme. Med en ytterligere seleksjon av materiale kunne publikum blitt tatt med enda lenger inn og tettere på sin egen sanselighet.

(Publisert 18.10.2022)