Sarah Kanes voldsdramatikk fungerer fortsatt

Sarah Kanes første og mest provoserende stykke, Sprengt (eng.: Blasted) fra 1995, består av to deler. I første del ser vi den middelaldrende

Sprengt

Av Sarah Kane

Oversettelse: Runa Borch Skolseg

Regi: Kjersti Horn

Scenografi og kostymer: Sven Haraldsson

Lyddesign: Erik Hedin

Lysdesign: Anna Elisabeth Bergendahl

Videoregi: Mads Sjøgård Pettersen

Dramaturg: Idun Vik

Den Nationale Scene, Teaterkjelleren, 29. mai 2021

journalisten Ian sammen med den mye yngre Cate på et hotellrom, hvor hun av en eller annen grunn ha satt ham stevne. Vi forstår at de tidligere har hatt et forhold, som har tatt slutt fordi hun har fått kjæreste. Dette kan i og for seg også være slutten på et incestuøst forhold mellom far og datter. Hun fremstår som litt naiv og barnslig. Han derimot er en hardbarket mannssjåvinist, med et uttalt rasistisk og homofobt livssyn. Han er preget av lungekreft og drikker tett. Selv om forholdet deres har et forrået preg med Ian som en overgriper og Cate som den underkastede, er det en slags menneskelig balanse mellom dem, hvor de også uttrykker positive følelser og omsorg for hverandre. Stykkets andre del starter med den navnløse soldatens ankomst, etter at Cate har forlatt rommet, via baderommet. Kort tid etter eksploderer en bombe, som markerer et vendepunkt. Når røken har lagt seg, ser vi at rommet er sprengt i filler, blant annet med et stort hull i gulvet. Både Ian og soldaten er skadet, men det forhindrer ikke soldaten i å sette i gang med en psykopatisk tortur av Ian, med blant annet anal voldtekt og utsuging av hans øyne, samtidig som han legger ut om de mange bestialske drapene han har begått som soldat. Han ender med å skyte seg selv gjennom munnen. Ian ligger alene igjen, blindet og i sterk smerte. Cate kommer tilbake med et lite barn og forteller om krig og kaos utenfor. Barnet dør i hennes armer og hun gravlegger det i hullet i gulvet og går ut for å finne noe å spise. Ian virrer desperat omkring i rommet og ønsker bare å dø, han onanerer og finner det døde barnet og begynner å spise av det. I Kanes stykke dør han her, men gjenoppstår, sittende i graven på gulvet når Cate kommer tilbake. Hun mater ham med sandwich og gin. Her slutter stykket og forestillingen.

Den subjektive og den objektive volden

Sarah Kane (1971-1999) har fortalt om hvordan hun i 1993, da hun var begynt å skrive på stykket om Ian og Cates møte, så en fjernsynsreportasje om den da pågående Bosnia-krigens grusomheter. Det gjorde et så sterkt inntrykk på henne at hun måtte skrive om det. Dermed introduserte hun soldaten og krigen i stykket sitt. Hun forteller videre om at hun strevet med å få de to temaene til å henge sammen: Den mellommenneskelige volden og den mer omfattende samfunnsmessige og historiske volden, i form av undertrykking, krig, vold etc. [1]. Nå er det ikke vanskelig å se sammenhengen mellom disse to dimensjonene av vold og ondskap. Den kunstneriske utfordringen er å fremstille den på en meningsfull måte. Dette forteller Kane om at hun strevet med og at hun måtte gjøre mange omskrivinger før stykket fikk sin premiere i januar 1995 på Royal Court Theatre i London.

Det er absolutt mulig å gjøre et semantisk poeng ut av samspillet mellom den menneskelige og subjektive volden og den samfunnsmessige og objektive volden. Det har flere litteraturforskere og dramaturger gjort, for på denne måten å gjøre volden og råskapen i Kanes stykke forståelig og meningsgivende. Regissør Kjersti Horn har valgt en annen vei. Hun gir ingen dialektisk eller samfunnsmessig forklaring på volden og dens opptreden i enkeltindividet. I stedet lager hun en enhetlig dramaturgisk fremstilling av stykkets voldstematikk. Hun utnytter begivenhetene i andre del, etter soldatens ankomst, simpelthen til en forsterking av volden i seg selv. Det som allerede er der mellom Ian og Cate i første del, mer eller mindre eksplisitt og i seg selv ganske ubehagelig, forstørres og forsterkes i andre del av forestillingen i en eksplosjon av et meningsløst kaos av krig, vold og umenneskelighet.

Visuell distanse som skaper ekstrem nærhet

Kjersti Horn har i samarbeid med scenografen Sven Haraldsson iscenesatt stykket med to store videoskjermer på hver side av et stort vindu dekket av et halvgjennomsiktig gardin. Dette danner til sammen en vegg mellom scene og sal. Bak vinduet er hotellrommet hvor handlingen utspiller seg. I hotellrommet befinner det seg en kamerafører (Michaela Gettwert) sammen med skuespillerne Kim Kalsås som Ian, Stine Robin Eskildsen som Cate, og etter hvert også Oscar Jean som soldaten. Adrett og effektivt følger Gettwert skuespillerne med sitt kamera. Herfra projiseres nærbilder av skuespillerne på skjermene, vekslende med oversiktsbilder fra et overvåkingskamera i rommet. Slik følger publikum spillet via de to skjermene og gjennom det gardinbehengte vinduspartiet i midten. Den visuelle veggen mellom skuespillerne og publikum, skulle man kanskje tro ville skape en slags estetisk distanse til de ubehagelige scenene man som en informert publikummer på forhånd visste at stykket inneholder. Men i virkeligheten gjorde den visuelle formidlingen gjennom skjermene og vinduet den ubehagelige volden ekstra nærværende og påtrengende. Det var en reell In-Yer-Face-effekt i dette. Jeg ble flere ganger under forestillingen rammet som av en knyttneve i magen, følte kvalme og fysisk ubehag. Det var ingen muligheter til å skjerme seg mot de ubehagelige og motbydelige scenene. Jeg var bundet og trollbundet til forestillingen fra begynnelse til slutt.

Forestillingen gir ingen forklaring på volden. Den rett og slett viser den frem så brutalt og direkte som mulig, samtidig som også det motsatte vises: glimt av kjærlighet, ømhet og sårhet. Forestillingen viser, uten forklaring eller moralisering, vekselspillet mellom vold og ømhet, ondskap og kjærlighet.

I tillegg til Horns stramme og teksttro regi, er sterke skuespillerprestasjoner, musikken og noen få, meget presise og ekspressive videoinnslag, viktige bidrag til forestillingens helhetlige virkning.

Sterk skuespillerprestasjon

Alt i denne oppsetningen virker sammen i den hensikten å skape maksimal effekt på publikum. Men spesielt én prestasjon, i tillegg til Horns mesterlige regi, må fremheves: Kim Kalsås spill som Ian. Aldri har jeg sett denne skuespilleren så sterk før. Han er troverdig, nærværende og sjokkerende fra begynnelse til slutten. Som den aldrende, og erfarne, skuespilleren han er, bruker han hele sitt kroppslige og mentale register i gestaltningen av den dypt tragiske figuren Ian. Det er hint av både Kong Ødipus, Kong Lear og Beckett-figurer i hans spill. Dette har han nok både fra sin egen teatererfaring og fra en dyp innlevelse i Kanes skuespill og rollen. Også de to andre skuespillerne, Stine Robin Eskildsen som Cate og Oscar Jean som soldaten, gjør aldeles utmerkede prestasjoner i denne stramt regisserte og fjetrende forestillingen. (Publisert 31.05.2021)

Fotnote:

[1] Sierz, Aleks: In-Yer-Face Theatre: British Drama Today. London: Faber&Faber (2001), side: 101.