Skeiv, melaninrik kraft

Forestillingen Batty Bwoy av Harald Beharie tar for seg homofobe framstillinger av den melaninrike, skeive mannen.

batty bwoy

Kunstnerisk ansvarlig, koreograf og utøver: Harald Beharie

Kunstneriske samarbeidspartnere/skulptører: Karoline Bakken Lund og Veronica Bruce

Komponist: Ring van Möbius

Lyddesign: Jassem Hindi

Ytre øye: Hooman Sharifi

Produksjonsassistent/ytre øye: Inés Belli

Dansens Hus, 21. januar 2022

Tittelen refererer til et jamaicansk slang-begrep for en skeiv eller en feminisert mann, en rumpegutt, som er en forræder av det maskuline. Med utgangspunkt i dancehall-kultur og såkalt «murder music», der det jevnt oppfordres til vold mot LHBTQ- personer, kroppsliggjør Beharie sementerte ideer om skeiv svarthet.

Beharie står bak en rekke stedsspesifikke danseevents som en del av kunstnergruppen De Naive og har vært nominert til kritikerprisen for forestillingen Shine Utopians (2019), laget i samarbeid med Louis Schou og vist på Dansens Hus. Batty Bwoy er hans første soloforestilling.

Inn i skammen

Inne på Studioscenen på Dansens Hus er amfiet tatt vekk og erstattet med plattinger spredt rundt i rommet som publikum skal sitte på. Publikum slippes inn gjennom det som pleier å være utøverinngangen, noe som gir en følelse av å komme tett på det som skal foregå. Beharie befinner seg like innenfor, oppå en rød skulptur, laget av kunstnerne Karoline Bakken Lund og Veronica Bruce. Han sitter naken, kun iført en grå-lilla parykk med lange fletter, knebeskyttere og joggesko. Ved siden av skulpturen står en flaske vann og et glass. Rommet er opplyst, slik at publikum blir mer synlige, noe som gir en indikasjon på at det ikke er en sårbar nakenhet vi skal være vitne til, men en konfronterende. Jeg finner meg en platting langsmed en av veggene og ser at Beharie holder på med noe, som skjules under parykken. Når publikum faller til ro, hører jeg lyden av brekninger og skimter at Beharie putter fingrene i munnen, brekker seg, tar ut spytt og kliner det utover på sitt eget lår. Det er helt stille i rommet og denne scenen produserer et umiddelbart ubehag. En av publikummerne, som sitter på plattingen nærmest Beharie, forlater salen.

Beharie fortsetter med å bøye overkroppen framover, slik at rumpa blir synlig for oss som sitter bak han. Dette gjentas flere ganger og gjør at rumpehullet nærmest blir som et øye som stadig åpner seg og stirrer på meg. Beharie beveger seg etter hvert ned fra den røde skulpturen og søler spytt/vann på gulvet, og fortsetter med en lengre bevegelsessekvens der han sklir knærne ut til siden og skrever, skyver hodet bortover gulvet og krabber, i raskt tempo, nær hver og en publikummer, med rumpa først. Denne scenen er fornøyelig og det opplyste rommet gjør at det blir spennende å følge med på ulike publikummeres reaksjoner. Varigheten i dette opp-ned materialet minner meg om den franske koreografen Xavier Le Roy, der han i verket Self-Unfinished (1998) beveger seg opp-ned med en genser over hodet, slik at det over tid ser ut som to personer, én i skjørt og én i bukser, som beveger seg sammen. I Batty Bwoy blir kroppen en rumpe, med rumpehullet til øye, som stirrer frekt på publikum. På denne måten er det rumpa, der mye av stigmaet rundt skeive menns kropper ligger, som får æren av å åpne forestillingen. Rumpedansen akkompagneres av det norske prog-rock bandet Ring van Möbius, og det drivende, repetitative elektroniske lydbildet gjør sekvensen temmelig komisk. Ubehaget fra den første scenen sitter likevel fortsatt i, slik at jeg ikke helt skjønner om det er greit å trekke på smilebåndet eller ei.

Eierskap til egen seksualitet

Det krabbende bevegelsesmateriale tas videre opp i tempo, blir råere og villere. Lydbildet utvikler seg, bass og trommer kommer inn, i tillegg til elementer av jazz, og det føles plutselig som om jeg befinner meg på en progrock-konsert; noe som skaper en uventet vending i forestillingen. Beharie reiser overkroppen og gjør bevegelser som minner om head-banging, men er snart nede igjen i krabbe-posisjon. Så blir det stille. Han poserer først liggende, nå med brystet vendt oppover, for deretter å sette seg i havfrue-posisjon og posere med armene bak hodet. Dette er første gang jeg ser ansiktet hans, blikket er innadvendt og jeg lurer litt på hva denne sekvensen handler om. Plutselig reiser han seg og går tilbake til den røde skulpturen, som han hopper opp på slik at han lander liggende, noe som ser vondt ut. Deretter tar han av parykken og vender blikket mot publikum, denne gangen direkte og konfronterende, hvorpå han går rundt i rommet og kikker utfordrende på oss. Det er som om han har skiftet ham, fra skam til å ta eierskap over egen seksualitet; som om han viser fram flere sider av en «batty bwoy».

Beharie lukker øynene, stikker ut tunga og hoster, mens han beveger seg energisk ved bruk av isolasjon og muskelspenninger, til et pulserende og ulmende rocke-lydbilde. Møtet mellom det noe forvridde uttrykket i dansen og den suggererende og fengende musikken er fascinerende og engasjerende. Han faller rundt i rommet, hardt, ned på knærne, før han setter i gang et rytmisk, stående bevegelsesmateriale. Lydbildet går over i en del som minner om pompøs filmmusikk, noe som gir en episk følelse, og jeg tenker at jeg ikke har sett denne dansen før, ei heller møtet mellom dansekunst og progrock-musikk. Beharie viser seg som en utrolig sterk utøver, fra å virke uaffektert ved å være naken og eksponert, til å bryte ut i forestillingens avsluttende, mer eksplosive del. Fra den første tematisk tyngre delen, uttrykker han gjennom den siste delen kraft og lyst, som jo er essensen i det seksuelle livet, og som skeive stadig må ta eierskap til i et heteronormativt samfunn. Jeg blir rørt av Beharies lekenhet og stadige snurringer rundt og rundt sin egen akse, som om «batty bwoy» feirer det å komme seg gjennom daglige prøvelser.

Kunstnerisk og politisk statement

Batty Bwoy er en sjeldent, kroppslig kraftanstrengelse. Nakenhet i dans kan like gjerne gi en mer steril enn en kroppslig opplevelse, og dette unngår Beharie til det fulle. Det er naturlig å sammenlikne forestillingen med koreografi-serien The Red Pieces av den danske koreografen Mette Ingvartsen, som har tematisert kropp, seksualitet og nakenhet gjennom flere verk, senest med soloarbeidet 21 pornographies (2017), som er vist på Black Box teater. Der Ingvartsens verker er grundig strukturerte og utvetydige, er Batty Bwoy råere og mer tvetydig. Koreografien veksler mellom å holde en situasjon, eller et bilde, over lang tid, og å gå igjennom ulike posisjoner eller bevegelser fortløpende. Komposisjonen er bygget opp rundt flere, ulike bevegelsesdeler, med hver sin utvikling, der jeg lurer på om de ulike delene kunne ha blitt kortet ned, da det skaper en monotoni som ikke bidrar til å styrke forestillingen som helhet. Repetisjon tas mye i bruk, og gir finurlige visuelle forstyrrelser (kroppen blir en rumpe), men også en type utmattelse. For eksempel med gjentatte fall på knær, som jeg forbinder med det tidlige 2000-tallets exhausting dance (utmattelse av danseren), men som her bare skaper medlidenhet med Beharie.

Jeg opplever Batty Bwoy som en kunstnerisk og politisk statement. Situasjonene, bildene og sammensetningen av bevegelsesmaterialet er forfriskende i en dansekunstnerisk sammenheng. Valget av progrock-musikk gir en råhet og skamløshet som kler forestillingen. Forestillingens avslutning, der Beharie gjennomfører en lengre jokke-sekvens oppå den røde skulpturen mens han holder publikums blikk med et glis om munnen, er både absurd og sterkt. Og idet «batty bwoy» åpner døra til gaten utenfor og går ut, tenker jeg at det forhåpentligvis ikke er det siste vi ser til denne figuren.

(Publisert 26.01.2022)