Skogen, naturen og døden

Fosses landskapsdramaturgi: Jon Fosses nye skuespill I svarte skogen inne har hatt verdenspremiere på Det

I svarte skogen inne

Av Jon Fosse,

Regi: Miriam Prestøy Lie

Scenografi: Dagny Drage Kleiva

Musiker: Sjur Miljeteig

Lysdesign: Arne Kampestad

Samproduksjon: Det Vestnorske Teatret, Det Norske Teatret, Festspillene i Bergen

Verdenspremiere på Det Vestnorske Teateret, Logen 11. mai 2023

Spilles også udner Fossefestvalen i Oslo i september

Vestnorske Teatret i Bergen. Det er et nyskrevet skuespill som er en variant av historien som blir fortalt i romanen Kvitleik (Samlaget 2023), og som handler om en yngre mann som kjører seg fast på en øde skogsvei og virrer rundt i skogen en sen kveld i november måned. Landskap eller landskapsdramaturgi er ofte brukt som begrep i teatret, ikke minst inspirert av Gertrude Stein, og har slått gjennom som en måte å forstå og beskrive modernismens dramaturgi og teater. Det innebærer at dramatikken eller teaterteksten i stadig større grad er blitt løsrevet fra det klassiske, handlingsbaserte drama og arbeider mer og mer med det symbolske, atmosfæriske og situasjonsbetingede (Se Arntzen i NTS nr 1-2023). Det har skjedd et overslag fra det klassiske lineære og handlingsorienterte til et drama som arbeider med tilstander, situasjoner og atmosfære. Sceniske tablåer og dialoger i landskap blir gjennomgående brukt som virkemidler. Jon Fosse har utforsket landskap i tidligere skuespill, slik som i Eg er vinden som handler om forholdet mellom mennesker i dialog med landskap og hav. Her utforsker Fosse havets magi med tanke på scenisk resepsjon (se anmeldelse i NST 2-3 2007 av urpremieren på Nationaltheatret). Fosse skriver i scene-anvisningene til Eg er vinden at det utspiller seg i en tenkt og illudert båt. Handlingene skal ikke utføres men illuderes. I denne sceneanvisningen fra Fosses side ligger det et tydelig ønske om at teksten ikke skal fortolkes realistisk, men illuderes, det vil si inngi illusjon og fremkalle inntrykk av at skuespilleren virkelig er den personen eller rollefiguren som spilles.

I svarte skogen inne er som spill-tekst uten sceneanvisninger annet enn pause og retningsangivelser samt en introduksjon til stedet:

Ein meir eller mindre illudert skog. Ein stein det går an å sitja på. Etter kvart blir det mørkare og mørkare, til sist heilt mørkt.
Det snøar innimellom, lett, meir, og mot slutten snøar det heile tida.

Språket er tilhugd i knappe, repeterende setninger som utgjør en bærende monolog som følges av dialoger mellom de to eldre og mellom den yngre mannen, spilt av Karl Vidar Lende, og den yngre kvinnen i kvit lang kjole som plutselig dukker opp, spilt av Reidun Melvær Berge. Den sceniske resepsjonen innebærer at det blir lagt vekt på det sceniske kunstverket, og ikke bare på den dramatiske teksten eller dramaet som litteratur. Det vil alltid innebære flere lag av tolkning i den forstand at den både kan være litterært orientert når det gjelder motiv og tema, og samtidig orientert mot de teatrale virkemidlene, som i Miriam Prestøy Lies regi og Dagny Drage Kleivas scenografi.

Den yngre mannen går seg vill i skogen

I I svarte skogen inne går den unge mannen seg vill etter å ha kjørt bilen sin fast i enden av en skogsvei. Han går seg vill og blir fortvilt i høstmørket. Angsten for ikke å gjenfinne bilen melder seg. Der kunne han fått varmen tilbake. Plutselig møter den yngre mannen den yngre kvinnen i kvit lang kjole som godt kan forstås som en reddende engel. Hun forbarmer seg over ham og prøver tilsynelatende å hjelpe ham. To eldre mennesker (eldre kvinnerøyst/eldre kvinne og eldre mannsrøyst/eldre mann), spilt av henholdsvis Svein Roger Karlsen og Arnhild Litlere, befinner seg også i skogen og det er nettopp ham de leter etter. Dessuten er der en svartkledd (mann i svart dress) i musiker Sjur Miljeteigs skikkelse, som kan tenkes å alludere til en nemesis eller skjebnefigur. Det er et klokt valg også å la ham være musiker.

De to eldre er foreldrene til den yngre mannen, som mens de vandrer i skogen samtaler om sønnen (som altså er identisk med den yngre mannen) og hvor mye de skjemmes over ham, men de må jo prøve å finne ham slik at han ikke omkommer. Moren er den dominerende og vil gi opp letingen når det begynner å bli kaldt. I scenebildet er det en stor stein som han og de andre kan hvile seg på. Den er som en magisk stein å regne, i hvert fall slik scenografien fremstiller den som en lysende stein; en stein som tilsynelatende har sitt eget liv. En stein som både er redning og dialogpartner. I naturen har menneskene ofte dyrket steiner og trær som rituelle objekter.

Regimessige utfordringer: Minimalisme eller maksimalisme?

Slik jeg ser det, er en særlig utfordring Miriam Prestøy Lie har stått ovenfor som regissør, i hvilken grad hun skulle velge et minimalistiske oppimot et maksimalistisk regigrep. Det er ofte en utfordring når det gjelder Fosse og begge deler er mulig, selv om det minimalistiske korresponderer tydeligst med det minimalistiske og tilhuggede i Jon Fosses teatertekster. En slik løsning så vi i Kai Johnsens Namnet i 1995, i Olav Myrtvedts scenografi, mens Jurij Butusov valgte det maksimalistiske i sin oppsetting av Draum om hausten på Lensovietteatret i St. Petersburg, som ble vist på Fosse-festivalen ved Det Norske Teatret i 2018. Der hadde han et helt hornorkester på scenen og scenebildet var preget av mange store kors.

Det minimalistiske kan sies å tilsvare det protestantiske, eller om man vil, puritanske i Fosses minimalistiske språk, mens det maksimalistiske kan tilsvare noe hedonistisk, livsnytende og spektakulært i en mer katolsk og billedlig retning. Faren ved det maksimalistiske er at det kan slå over i kitsch og melodrama, samtidig som det signaliserer befrielsen fra den dysfunksjonelle familien preget av puritansk påholdenhet. Den yngre mannen skjemmes også over seg selv, men han vet ikke hvorfor. Så kommer engelen i egenskap av den yngre kvinnen og forbarmer seg over ham — selv om hun heller ikke vet hvor de befinner seg i skogen. De prøver begge å finne bilen som den unge mannen har kjørt fast et sted, men de kommer hele tiden tilbake til steinen. Kvinnen er kledd i selskapsklær med en slags boa som hun legger over den unge mannen mens han ligger på steinen.

Foreldrene foretrekker å dra hjem fremfor å lete etter ham. Det er jo kaldt og de kan jo selv risikere å dø i skogen. Det faller kunstig «maksimalistisk» snø over scenerommet og tildels over publikum. En smule religiøst blir det når de snakker om Gud. Kan det være en parafrasering over Becketts Mens vi venter på Godot Fosse har som understatement? En annen mulig litterær referanse er til Tarjei Vesaas Fuglane og hovedpersonen Mattis som liker å sitte på en stein i skogen.

Den regimessige og scenografiske løsningen, lys og lyd

Jeg er ikke i tvil om at Miriam Prestøy Lie har tatt noen sjanser i sine regimessige valg. Faren for overslag til kitsch og melodrama, er alltid stor når man velger maksimalistiske løsninger, så spørsmålet er om det også skjer her. Svaret ligger kanskje i det musikalske og lydlige som på en behendig måte pakker løsningen inn. Rommet kan virke som en lukket, litt tilstrebet black box-løsning, noe som tyder på en vilje til å lukke forestillingen inne i en lydlig sett intens løsning: det er den svartkledde, altså i Sjur Miljeteigs dresskledde skikkelse, som spiller på trompet, og lyden av noe glass eller metall kommer svakt inn fra tid til annen.

Scenografien som er signert Dagny Drage Kleiva er en sals-scenografi eller arenaløsning med publikum på to sider, hvorfra man ser rett ned på den lysende steinen. Der er fire grantrær plassert i hjørnene, og mellom disse stikker publikums hoder opp. Det gir en forbløffende effekt. Det musikalske arbeidet til Sjur Miljeteig har den effekten at lyden komprimerer forestillingen og bidrar til en fortettet atmosfære som kler teksten veldig godt, noe også lysdesigner Arne Kampestad bidrar til. Den yngre mannen i Lendes skikkelse må underkaste seg det stiliserte og stemningsmessige for ikke å grense til å bli overdramatisk. Tilsammen bidrar lyd og lys til å forhindre overslag til melodrama. Men da har også regissøren utsatt seg for den kunstneriske faren en maksimalistisk tolkning kan være, noe som forhindres ved hjelp av det forsiktig hedonistiske i scenografi og kostyme, særlig i den unge kvinnens kostyme. Det bidrar til en befrielse fra den puritanske skammen som tydeligvis er et hovedmotiv i Fosses skuespill. I sluttscenen gir Lende en vellykket fortolkning av en ung mann som går rakrygget ut av scenerommet, og som dermed har forlatt det litt sytete ved panikken som oppsto i frykt for naturen. Symbolsk sett har han seiret over skammen, og det rolige spillet til Berge som den yngre kvinnen var så til de grader presist. Det Vestnorske Teatret, Det Norske Teatret og Festspillene i Bergen har lyktes i å bringe frem denne verdenspremieren. Da gjenstår det bare å se om Jon Fosses I svarte skogen inne når videre utover i verden, noe tiden vil vise. Fosses skuespill-tekst gir muligheter både i minimalistisk og maksimalistisk retning, noe som synes å være et varemerke. Han er jo selv nesten aldri tilstede på premierer lenger. Ikke for at det betyr så mye, men han ivret i sin tid sterkt for at et slikt teater som Det Vestnorske Teatret skulle bli etablert i Bergen.

(Publisert 13.05.2023)