Som hunder og katter

I «Retro Katt» åpner Tori Wrånes og Carte Blanche en portal til en drømmeaktig, parallell virkelighet der en skjør økologisk balanse mellom gåtefulle vesener og krefter opprettholdes. Men har noe gått tapt på veien mot fredfull sameksistens?

retro katt

Koreografi, scenografi, kostyme- og maskedesign: Tori Wrånes

Lysdesign: Robert Roespel

Lyddesign: Gunnar Innvær

Komposisjon: Tori Wrånes, Joar Renolen

Kostymeansvarlig Carte Blanche: Indrani Balgobin

Scenografiproduksjon: Carte Blanche

Dansere: Adrian Bartczak, Aslak Aune Nygård, Brecht Bovijn, Caroline Eckly, Dawid Lorenc, Gaspard Schmitt, Ihsaan de Banya, Irene Vesterhus Theisen, Mai Lisa Guinoo, Manon Campion, Nadege Kubwayo, Naomi Schouten, Ole Martin Meland, Trine Lise Moe

Med bistand fra Studio Wrånes

Samproduksjon: Carte Blanche, Festspillene i Bergen i samarbeid med BIT Teatergarasjen

Premiere, Studio Bergen, 23. mai 2024

Underliggjøring er et vesentlig kjennetegn ved kunstnerskapet til Tori Wrånes. Hun arbeider på tvers av performance, skulptur og musikk med ensæregen bruk av masker og egen stemme som vrir om på og forskyver hvordan vi som publikum gjenkjenner og oppfatter det menneskelige og det skjønne. Maskene hun designer for utøvernes kropp og hode henter ofte inspirasjon fra trollfigurer som befolker skyggefulle eventyrunivers. Mystiske skapninger med pukkelrygg, store føtter og bustete hår, som i noens øyne vil være stygge, behandler Wrånes med empati og ømhet. Stedet eller rommet der kunstprosjektet foregår, pleier å utgjøre en vesentlig betingelse for uttrykket.

Kunsten til Wrånes opererer hinsides rasjonalitet og avslører den tynne hinnen som skiller oppfatningen av den dagligdagse virkeligheten fra en verden som styres av naturkrefter. Der menneskekroppen er natur på linje med andre levende vesener og vekster som alle inngår i en større, sammenhengende livssyklus. Hun inviterer oss til å betrakte verdenen med undring og fra nye synsvinkler.

Absurd og fantasifullt parallelunivers

Dette er langt på vei et bakteppe for Retro Katt også, forestillingen hun har laget i samarbeid med dansekompaniet Carte Blanche. I et dunkelt belyst, åpent scenerom skimter vi en haug med en stor og tjukk hale festet på, som viser seg å forestille bakenden til en gedigen katt. Den er dekket med pels, lag på lag av tøystykker i sjatteringer av svart, grå og lilla. Selv om jeg ser den på avstand og i halvmørket står den taktile kvaliteten ved den scenografiske installasjonen frem for meg. Det er vanskelig å si om det er lysdesignen som gir fornemmelse av at den puster eller pulserer eller om det er noe ved installasjonen i seg selv. Snart ser vi forskjellige kroppsdeler og etter hvert hele trollaktige menneskekropper tyte ut av kattekroppen. Er de parasitter som trenger kattekroppen for å overleve? Senere, når halen beveger på seg, oppdager vi at rumpehullet utgjør en portal eller kanal som disse mystiske vesenene dras mot og forsvinner inn i igjen og igjen.

Slike absurde, drømmeaktige elementer er typisk for hvordan Wrånes lager visuelle og musikalske univers som setter det gjenkjennelige på skakk. Med katten som et sentralt element er det også nærliggende å se til forfatterskap som det til Haruki Murakami som også har en tilbøyelighet til å skape drømmeaktige parallellunivers der dyr og mennesker samhandler. I et intervju som er trykket i forestillingsprogrammet forteller Wrånes hvordan hun observerte en hissig krangel mellom noen katter mens hun syklet på den japanske øyen Naoshima.

Et forsiktig fellesskap

Kledd i lyse trikoter som er spekket med en farge som harmonerer med kattekroppen gir danserne i Carte Blanche trollfigurene et mykt og elastisk bevegelsesspråk. Med krummede og krøkete kropper beveger de seg med en svikt i knærne som drar kroppen nedover mot underlaget uten at bevegelsene blir tunge av den grunnen. Tvert imot er det noe lett, ledig og rytmisk trippende ved kroppsspråket som skaper en kontrast til utøvernes trollaktige utseende.

Til å begynne med oppfører disse figurene seg som om de er blitt sendt ut på en ensom oppdagelsesferd inn i det ukjente, men det tar ikke lang tid før de oppsøker hverandre med en forsiktig nysgjerrighet og gradvis trer frem som et fellesskap. De gynger og bølger, vifter med fingre og hender, svinger på armene, tripper og svaier, én og én og i små grupper, mens de utforsker omgivelsene og hverandre. Danserne bærer overdimensjonerte hvite sko med krumme såler som fremhever og forsterker den gyngende gangen. Det som slo meg aller mest var at danserne i store deler av forestillingen beveget seg nærmest lydløst. Iblant kunne vi høre at de snakker eller synger til seg selv i et språk som vi ikke riktig får tak i. Sang med bearbeidet stemme, et egenartet kjennetegn ved Wrånes sitt arbeid, fortsetter inn i deler av den forhåndsinnspilte musikkomposisjonen.

Syklisk og sammenvevd

Forestillingen har en syklisk struktur som den gjensidige avhengighetsrelasjonen mellom trollfigurene og kattens rosa og tidvis glødende rumpehullportal er med på å opprettholde. Koreografien i den første delen av forestillingen er forsiktig, nesten litt sjenert, og det med positivt fortegn. Det gir publikum mulighet til å fundere over hva for en verden som er i ferd med å utfolde seg, hvem disse snodige figurene er og hva de holder på med. Bjeff i det fjerne, som senere kommer nærmere og fremstilles visuelt på scenen som en svær hundehale, bryter inn i den skjøre harmonien som er under oppbygging og minner oss om at utenforskap ledsager fellesskap.

Spenningen mellom et innenfor og et utenfor blir tydelig mot slutten av forestillingen når felles koreografi avløser de individuelle prosjektene. Trollfigurene fyller scenerommet med et bevegelsesspråk som får et sterkere rituelt og rytmisk preg med tramp i gulvet, før de igjen lar seg forføre av, alternativt flykter mot og søker ly hos, katten og rumpehullportalen.

Symbiose og sammenbrudd

Hvis det er noe jeg savner med Retro Katt, er det at den skjøre symbiosen som binder sammen katten, figurene og hunden på mystisk vis, ikke utløser en sterkere uro eller fornemmelse av noe som ulmer. Uttrykket til Wrånes treffer ofte en nerve og gir følelsen av å komme i kontakt med noe dunkelt og mytisk, kanskje litt farlig, uhyggelig gjenkjennbart og fremmed på en og samme tid. I Retro Katt er det flust med akutte temaer som ligger latent; spenningen mellom innenfor og utenfor, naturens kritiske tilstand og ukontrollerbare kraft, menneskehetens risikable fremferd og blindsoner. Forestillingen fremstiller en skjør symbiose, men hva hvis den bryter sammen?

Det er nettopp fordi Wrånes er så god på å fremkalle usynlige krefter gjennom uttrykket sitt, at jeg savner mer av den uhyggelige, underliggende uroen her. Kanskje er det håpet om at hunden og katten skal slutte fred, slik hun gåtefullt forklarer i intervjuet, som er grunnen til uroen eller risikoen ikke gjør seg like gjeldende her. Eller kanskje er det noe med den romlige avstanden mellom scene og sal som har satt en utilsiktet begrensning ved hvordan forestillingen virker på meg.

(Publisert 26.05.2024)

Kilder

Carte Blanche. 2024. Retro Katt. Forestillingsprogram.

Kaasa, Nina Sundbeck-Arnäs. 2023, 1. august. Tori Wrånes. Store norske leksikon.

https://snl.no/Tori_Wr%C3%A5nes