Søt makt og sure oppstøt: politisk satire for barn

Fyrsten - et teselskap om demokratiets forfall

Fabularium produksjoner

Premiere 27. november, 2021, Rosendal Teater

Idé og regi: Lene Helland Rønningen

Tekst: Marte Huke

Scenografi og kostymedesign: Bertit Haltvik With

Lysdesign: Eirik Brenne Torsethaugen

Komponister og musikkproduksjon: Kirsti Huke og Ola Kvernberg

Musikkproduksjon: Kristoffer Lo

Dramaturg: Hilda Levin

Medvirkende: Ibrahim Fazlic og Frida Vige Helle

Fyrsten – et teselskap om demokratiets forfall, refererer til realpolitikk, revolusjon og vår egen tids press mot demokratiske prinsipper. Og all denne politiske filosofien er rettet mot barn i alderen ti til tretten år. I et stykke der fasiten er gitt – at det er bedre med demokrati og frihet, enn diktatur og tvang – er det avgjørende at fabelen ikke bare flyter på overflaten av forskjellen mellom godt og ondt, men gir et grunnlag for refleksjoner.

Machiavelli og realpolitikken

Forestillingen begynner allerede i foajeen, der skoleeleven Johanne (Frida Vige Helle) forteller om Fyrsten og valgprogrammet hans, at han vil gi søtsaker til alle, også de fattige, for det er jo mest rettferdig. Hun ber publikum delta i valget, ta en stemmeseddel (det står JA på alle) og legge den i valgurnen på vei inn. Og de som ikke vil stemme JA, kan jo bare la være å stemme! Vel inne i salen, dukker Fyrsten opp (Ibrahim Fazlic) og takker for tilliten folket har gitt ham i valget. Når bare alle får søtsaker blir alle glade, og da blir alle glade i Fyrsten, mener han.

Fyrsten har et folkelig votum bak seg, altså legitimitet. Nok folk har stemt på ham fordi de er enige med ham. Som Viktor Orbán i Ungarn, Jarosław Kaczyński i Polen, Vladimir Putin i Russland, Recep Erdoğan i Tyrkia og i USA, en Donald Trump. Alle disse har vunnet valg. Alle påstår å forsvare nasjonale interesser, beskytte folket og tradisjonelle verdier mot fremmed, farlig og sur påvirkning. Fyrsten deler ikke bare ut søtsaker, men lager også lover som slår ned på det sure, for å beskytte det søte. Som i Øst- og Mellom-Europa, der skeiv «propaganda» er forbudt, for å beskytte barna. Og hvem kan være imot å beskytte barna?

Søtt og surt er etiske størrelser

Før valget i høst lovte politikerne all slags søte ting til folket, og sa at de skulle fjerne de sure tingene i landet. Nå var det vanlige folks tur til å få søtsaker. Men etter valget står løftebruddene står i kø. Det viser seg ofte at det er stor avstand mellom makthavere og maktgivere, og da er ytringsfriheten viktig. Og satiren.

Johanne intervjuer Fyrsten for skoleavisen og kommer med kritiske (ergo sure) merknader om hans innskrenkninger av ytringsfriheten. Fyrsten føler seg både krenket og mobbet, og tvinger Johanne til offentlig å si unnskyld for at hun var så sur. Han truer familien hennes og tvinger henne til å fortære store mengder søtsaker. Som Fyrsten sier, når ei lita jente gråter sjokoladesaus, kan man spise tårene hennes. Selv gråten er søt her i landet. Hun drømmer om å gjøre motstand, vil drepe Fyrsten med hans egen kakespade i sølv, men mangler motet i ensomheten sin. Først når hun får publikum med seg i opprøret, tvinges fyrsteveldet i kne under parolen: Vi er kvalme!

Demokrati + diktatur = demokratur

Skuespillerne Ibrahim Fazlic og Frida Vige Helle er tydelige og morsomme, og utstråler stor spilleglede. Latteren sitter løst i salen når de leder oss på veien fra demokrati til diktatur og opprør. Fyrsten er kledd opp i et slags glitrende og fargerikt renessansekostyme med en liten krone på hodet, mens Johanne er i skjorte, kortbukser og knestrømper. Scenografien er både enkel og fleksibel, og snurres rundt med etter behov. Lyset følger stemningene i forestillingen, fra glede til trusler og motstand, og har noen besnærende scener med skyggeteater underveis. Musikken ligger tett på handlingen og er så integrert i forestillingen, at man nesten ikke merker den.

Marte Huke har skrevet en enkel fabel, men som samtidig er kompleks nok til gode diskusjoner etterpå. Selv om den altruistiske idealpolitikken vinner over egeninteressen i realpolitikken, er det også rom for kritiske paradokser. Som Fyrsten sier når han lanserer en ny og søt læreplan for lydige elever, at heretter skal elevene skrive ned det læreren sier, i stedet for å skrive ned det læreren sier med egne ord.

Et ulydig folk gjør Fyrstens jobb vanskelig

Fabularium produksjoner har laget teater for barn siden 2014, og Fyrsten er i mine øyne en vellykket forestilling, både i humør og tanke. Den er en satirisk fabel, et eventyr om en latterlig maktfigur, og samtidig et seriøst stykke om grunnleggende politiske prinsipper. Forestillingen er først og fremst for barn, men voksne vil nok ha like stor glede og utbytte av den. Det er å håpe at riktig mange barn får oppleve Fyrsten og faktisk diskutere den fritt og kritisk etterpå: Voksne har jo egentlig aldri likt ulydige barn.

(Publisert 30.11.21)