Sterkt og ydmykt om sorgarbeid

Virkemidlene er enkle og direkte. Et nesten tomt scenerom bortsett fra et hvitt kvadratisk felt på gulvet i forgrunnen. I utkanten av scenen, til høyre

+ -

Utøver: Corentin JPM Leven

Scenografi: Ann Mirjam Vaikla

Komponist: Marianna Sangita A Røe.

Musikk, opphavsrett: La Vie Reserve Des Surprises – Jacques Martineau.

Fysisk rådgiver: Ulf Nilseng.

Dramaturg: Juli Apponen.

Co- produsent: Narva Art Residency (Narva), Black Box teater (Oslo).

Støttet av: Kulturrådet.

Støtte opphold: Black Box teater, Narva Art Residency.

Black Box, lille sal

6-9 februar 2020

Spilles også 26. og 27. juni 2020

+- vises også ved The Multiplié Festival i Trondheim i april 2020

for det hvite feltet, sitter en ung mann. Han går, så og si, rett til det jeg forbinder med smittekilden til HIV og tapper sitt eget blod via en sprøyte. Etterpå heller han blodet forsiktig ut over en serviett. Han bretter servietten i to og åpner den igjen, som i en rorschachtest. Blodet hans har skapt et bilde som minner om et kjønn, slik blodet hans etter HIV-diagnosen assosieres med seksualitet. Jeg antar at det er sånn han ble smittet. Det er med de fordommene jeg kommer inn i rommet, og det er som om han kommenterer fordommene med denne lavmælte selvironiske gesten. En gest som også opphører det kjønnede. Han er mann, men skaper et bilde av blodet sitt som minner om et kvinnekjønn. Han snakker ikke. Men han kommer bort til oss og viser stumt og varsomt fram det som kan være et kunstverk skapt av blod, og samtidig bare er en blodstenkt serviett. Han viser det fram som om det skulle være et smykke, eller et barn, beskyttende, men det er ikke servietten han beskytter, det er oss.

Så skjer det noe. En i publikum løfter hånden sin, forsiktig. Det er en henvendelse, eller? Vil han vise ham at han kan ta imot servietten? Jeg holder pusten. Jeg er varm. Corentin JPM Leven står stille, agerer ikke. Men muligheten blir antydet av en i publikum, tegnet opp som en forsiktig blyantstrek i lufta og påminner oss om en større kollektiv erfaring. For hvem har ikke, uansett legning og smittestatistikker, opplevd å teste seg og vente på svar og håpe på minusstreken. Noen grupper er mer utsatte enn andre, og da er risikoen større, det vet vi, men vi er seksuelle vesener, vi lever, vi møtes, og også jeg, heterofil kvinne på 45 har vært uforsiktig og troppet opp på Olafiaklinikken på 1990 og 2000-tallet.

Eierskap

Corentin JPM Leven går ned til det hvite, avgrenset kvadratiske området i forgrunnen av scenen. Han legger fra seg den blodstenkte servietten. Deretter kler han av seg. En ung mann. En helt vanlig ung manns kropp avdekkes. Av med skjorten som brettes sirlig. Og av med buksene, sokkene og underbuksa. Alt brettes og legges på gulvet ved siden av den blodstenkte servietten. Og kanskje er det allerede her at jeg begynner å gråte, en varm og tung og stille gråt fra noe som kjennes som et øde sted i meg. Han snakker fremdeles ikke, men det stumme oversettes til fysiske positurer og bevegelser som får meg til å tenke både på legeundersøkelser og på forberedelser før sex. Om å åpne seg for et annet menneske. Alle de sceniske elementene innehar en flertydighet. Han er maskulin. Og han er feminin. Og han er stum og naken. Lenge er han bare det, en stum og naken kropp som beveger seg, det er ikke dans, det er utsatte positurer som minner om kroppene i maleriene til Francis Bacon. Det forvridde. Det imperfekte. Den merkede kroppen. Han smører seg inn med talkum. Det er nesten uutholdelig å se på, denne unge sårbare kroppen som forsøker å ta vare på seg selv, klappe dette hvite pudderet med den umiskjennelige lukten på seg selv, så sterkt forbundet med en mors eller fars omsorg for det nyfødte barnet. Den skjøre huden.

Tegn for tale

Scenografien blir tegn for tale. Enkle og banale tegn. Blod. Talkum. Nakenheten. Det er modig. Det er vanskelig å finne ord for å beskrive det, annet enn at det er gjort med et sterkt mot. Og med et overskudd i underskuddet. Det er likevel ekkelt og vondt å se denne unge mannskroppen som med talkum på seg viser fram fragmenter av sjokk og stum ensomhet, men det skjer på samme måte som da han bar fram servietten med blodet sitt og viste den fram til oss. Styrken ligger i at han aldri forsøker å skyve det over på oss. Han bærer det selv. Og vi får tilgang til hvordan han bærer det. Hvordan han går fram. Hvordan han forholder seg, til seg selv, til sykdommens historikk. Han eier det. Det han er blitt en del av. Og derfor kan han også dele det. Med forsiktighetsregler. Med hensynsfullhet. Også når det stumme opphører. Det første vi får høre fra ham etter lang tids stillhet, er et inneklemt brøl inne i munnen, et implodert skrik. Stemmen når oss, men lyden slår mer innover i kroppen hans enn ut mot oss. Han brøler med lukket munn.

Fra det subjektive til det kollektive

Herfra og utover trer den kollektive bevisstheten mer inn i scenene. Og jeg merker at jeg er glad for å ha lest intervjuet på Black Box sine hjemmesider med ham og scenografen Ann Mirjam Vaikla, hvor de forteller om bakgrunnen til prosjektet. For når han bryter opp den hvite flaten på gulvet, som nå, i et annet lys enn i starten, ser ut som leire, og han der nede finner et teppe og bretter det ut og det blir stille, da har jeg et forhold til det han har funnet. Dette teppet som de i intervjuet forteller at henviser til et annet teppe, verdens største kollektive kunstverk til minne om de som har mistet livet på grunn av AIDS.

Lyd, lysbruk og bruken av stillhet, skisser opp forskjellige rom og tilstander, og det er sterkt at lyden opphører når han har funnet fram teppet til minne om de som døde før det var mulig å holde sykdommen i sjakk med medisiner, som også påminner oss om privilegier som følger med å være HIV-smittet i Vesten kontra andre deler av verden.

Skjebnens ironi

Først når han kler på seg, begynner han å snakke. Han tar på seg en rød underbukse. Og en fargerik gjennomsiktig tunika. Det første han sier er et klokkeslett: 07.30. Tidspunktet da en sykepleier ringte og ba ham komme fordi det var noe med blodprøvene hans. Tilfeldighetene gjorde at han fikk vite at han var HIV-smittet samme dag som kongeparet i Norge feiret 80- årsjubileum med storslått fyrverkeri i 2017. Han flytter seg bak i scenerommet, som om han går inn i horisonten han pekte på da han nevnte fyrverkeriet. Han danser lenge til musikk på øret som vi ikke hører. Det er stille. Lyset er rødlig nå. Vi hører pusten hans. Han danser lenge, han danser seg sliten, men kommer stadig tilbake inn i lyset med bravur, feirende, som om han tar imot applaus etter et show, poserer stolt. En kvinne i salen ler høyt, en uvanlig latter som minner om gråten min fra starten av stykket, ukontrollert og vill nesten. Han er en ladyboy og han er ikke bare bærer av en smittsom sykdom, han er også bærer av sykdommens aura, og han bærer lappeteppet på hodet. En sangtekst kommer opp på veggen, vi hører ikke låta, ser bare teksten på veggen, og jeg forstår at han vil bringe fram de andre, den kollektive hukommelsen, det stigmaet de må ha kjent på, frykt, men det har han på en måte allerede gjort så rørende ved å bringe sin singulære stumme fortelling inn i et offentlig rom. Uansett er +- en scenisk gripende opplevelse som startet utenfor scenerommet og varer langt utover det. Det merkes allerede i foajeen hvor det ligger kondomer og infomateriell fra Aksept, Kirkens bymisjons psykososiale og nasjonale senter for alle som er berørt av HIV. Og dagen etter siste visning introduserer Corentin JPM Leven filmen 120 slag i minuttet fra 2017 av Robin Campillo på Vega Kino. Filmen blir vist i forbindelse med stykket på Black Box og bringer inn det fortidige aspektet ved sykdommen gjennom Act Up-bevegelsen i Frankrike på 1990- tallet, en aktivistgruppe som blant annet kjempet for fortgang i forskning om sykdommen. Filmen og scenekunstopplevelsen utfyller hverandre så bra, og koblingen mellom de to knytter sammen forskjellige kunstneriske uttrykk med sterkt nedslagsfelt i selve livet. Samtidig setter Corentin JPM Leven sin egen sykdom og det kunstneriske arbeidet sitt inn i et større samfunnsmessig perspektiv som setter spor i meg som tilskuer. Jeg vet ikke hva annet jeg skal avslutte med enn en ydmyk takk for en usedvanlig sterk opplevelse. (Publisert 12.02.2020)

Linker:

https://www.blackbox.no/artikkel/en-samtale-med-corentin-jpm-leven/

https://www.cinemateket.no/filmer/120-slag-i-minuttet