Stormen: En romodyssé

Selv om det var sånn hun fikk sitt store gjennombrudd, har skuespiller Sigourney Weaver faktisk gjort mer enn å bekjempe romvesener i bare

THE TEMPEST

Av William Shakespeare

Regi: Jamie Lloyd

Kostyme: Soutra Gilmour

Lysdesign: Jon Clark

Lyddesign: Ben Ringham og Max Ringham

Musikk: Ben Ringham, Max Ringham og Michael «Mikey J» Asante

Theatre Royal Drury Lane, 9. desember 2024. Spilles til 1. februar.

underbuksa. Det skulle man riktignok ikke tro om man ser Jamie Lloyds oppsetning av Shakespeares Stormen på Theatre Royal Drury Lane i London. Teateret programmerer for det meste musikaler, men nå sørger stjerneregissør Lloyd og hans Jamie Lloyd Company for to kjendisspekkede Shakespeare-oppsetninger på rappen, de første på huset siden John Gielgud selv spilte Prospero i Stormen i 1957. Weaver har tidligere spilt Shakespeare i New York. Stormen er hennes britiske debut, og om andre prøveforestilling er noe å gå etter, er hun fullstendig bortkastet i rollen som Prospero.

Mistanken om at oppsetningen forsøker å kannibalisere på hovedrolleinnehaverens sci-fi-suksess, vekkes allerede ved plakaten. Den futuristiske grafikken, det blå laserlyset mot den nattsvarte bakgrunnen – er det ikke veldig Alien-aktig? Når teppet så går opp blir det tydelig at romodysseen er langt fra over; Shakespeares øy er her blitt til et nakent månelandskap, bratt, grålig og støvete. På én måte er parallellen passende – Stormen handler jo om oppdagelsen av en ny verden, der jordas lover ikke helt gjelder. Men romestetikken er dessverre ikke det eneste ved Jamie Lloyds oppsetning som gjør at man føler seg hensatt til kinosetet.

Androgyn karisma
Som regissør er Lloyd kjent for sin stramme minimalisme. Scenen er bred og dyp, fargene holdes i hvitt, grått og stålblått. I midten sitter Prospero og ser skipet med sine landsmenn gå ned. Det er en mektig åpningsscene med gnistrende lyn og buldrende torden, der store, blafrende tøystykker illuderer hav og vind. Trollmannen Prospero har selv orkestrert stormen som gjør at de som tolv år tidligere kuppet makten i hans hertugdømme Milano, nå blir skipbrudne på øya der han har sittet forvist.

Jeg liker det når kvinnelige skuespillere gestalter tradisjonelt mannlige roller, slik for eksempel Oscar-vinner Glenda Jackson gjorde med sin fabelaktige tolkning av King Lear på Old Vic i 2016, eller Fiona Shaws berømte Richard II på National Theatre i 1995. Det krever en slags androgyn karisma og en gravitas som Sigourney Weaver med sine 182 centimeter absolutt er i besittelse av. Men i Jamie Lloyds Stormen spilles Prospero som kvinne – hun blir konsekvent omtalt som søster og mor. Dette fungerer godt; verre er det at Weaver omtrent ikke rører seg av flekken de to timene oppsetningen varer. For det meste sitter hun på en krakk midt på scenen og observerer mens luftånden Ariel intrigerer på hennes vegne.

Kontrast i form og tone
På andre prøveforestilling er tekstleveringen litt uklar hos Weaver, mens selve skuespillet er statisk i store deler av ensemblet. De skipbrudne på Prosperos øy kan deles inn i tre markant forskjellige grupper: her er Antonio og Alonso, som konspirerte mot Prospero i utgangspunktet, sammen med Alonsos makthungrige bror Sebastian og Prosperos gamle rådgiver Gonzalo. Alonsos sønn Ferdinand bidrar med litt ungdomsromantikk når han forelsker seg i Prosperos datter Miranda, mens narren Trinculo og den forfyllede Stephano er stykkets comic relief.

I Lloyds oppsetning skulle man ikke tro at noen av disse var med i samme stykke. Tenåringsromansen er altfor søtladen, den politiske intrigeringen altfor kjedelig og innadvendt, og Trinculo og Stephanos påfunn altfor pinlige. Det er også for store kontraster i form og tone. Stykket etablerer først en temmelig alvorstung stil, til forskjell fra for eksempel Jeremy Herrins humørfylte oppsetning på Globe Theatre i 2013, for så å bryte med dette oppsettet på særdeles uelegant vis.

Alvorstung intrigering erstattes av en humor som bare føles lettvint og plump; her velger man å bruke moderne innsmett og metakommentarer heller enn å understreke det humoristiske ved selve sceneteksten. Når narren og drukkenbolten så slår seg sammen med Prosperos tjener Caliban, blir det virkelig leit. Caliban spilles alt for camp til at det koloniale perspektivet på denne slaverollen kan få noe plass. Han forblir simpel og ekkel i den merkelige skinntrusa si. Mason Alexander Park er passende overjordisk i rollen som ånden Ariel, men synger som Lady Gaga og tilbringer ellers litt for mye tid hengende rett ned i liner fra taket – her fremstår teknikken amatørmessig.

Scenografien svelger handlingen

I tillegg er det som om den store, spektakulære scenografien svelger spillet og handlingen. Det er dårlig kontakt mellom sal og scene, noe som også kan ha noe å gjøre med musikken, som ikke opphører før ved teppefall, selv ikke i pausen. Allerede før det blafrende blågrå sceneteppet går opp hører vi en slags eksotisk-dystopisk sakral musikk, med mye skjelvende strengeinstrumenter og overjordisk koring. Dette vedvarende lydsporet legger hele veien sterke føringer for hva vi skal tenke og føle om det som foregår på scenen.

I kombinasjon med at lydnivået på skuespillernes mikrofoner er stilt så høyt at det ikke blir noen nyanser i tekstleveringen, og heller ingen stille stunder uten musikk eller lydeffekter, er det å se Jamie Lloyds Stormen nesten som å se på film – man sitter i alle fall igjen med en følelse av at dette ikke hadde trengt å være live. Når så andre akt innledes av en høyteknologisk bipelyd, skulle det ikke forundre meg om skipet som forliser i den eponyme stormen viser seg å være Alien-romfergen USCSS Nostromo.