Storslagent og folkenært opplevelsesteater
(Sarpsborg): I «Særp Tropez /Pappen/» fabuleres det over livet på den tidligere fabrikken i Sarpsborg, og ut av ruinene vokser det fram en kolossal omsluttende verden som bare venter på kollaps. Men tekst og regi klarer ikke alltid å fylle scenografiens storslagne mulighetsrom.
I 2023 inntok Cici Henriksen nedlagte Sarpsborg Fengsel som del av et treårig samarbeid med
Østfold Internasjonale Teater. Hun ville lage stedsspesifikke og interaktive forestillinger i tre ulike ikoniske bygninger i hjembyen. Jeg fikk ikke sett Særp Tropez /Fengselet/, men jeg leste med stor nysgjerrighet om prosjektet, for ideen bak denne lokale teatertrilogien er umiddelbart noe jeg heier på og får lyst til å oppleve. Hva er vel bedre enn at en skuespiller, produsent og regissør kommer «hjem» og skaper teater med lokale kunstnere, i byens tomme lokaler med det mål å få tak i et publikum som vanligvis ikke går på teater?
Publikumssuksess
Særp Tropez /Fengselet/ ble en publikumssuksess og det har nok smittet over på årets stykke Særp Tropez /Pappen/, for stemningen var svært god blant de mange som hadde møtt opp utenfor gamle Sarpsborg Pap- og Papirindustri AS en tirsdag kveld i oktober. Henriksen har i år beveget seg fra byens nedstengte fengsel til denne hjørnesteinsbedriften som ble nedlagt i 2019. Og sammen med deWangen-produksjoner har hun skapt et storslagent og ambisiøst univers.
Rollespill
Jeg har fått med meg kjæresten min på tur fra Oslo og blitt plassert i den røde publikumsgruppen med navnet Grålum, etter en bydel i Sarpsborg. Men Særp Tropez /Pappen/ er ikke dokumentarisk. Tvert imot. Her diktes det fritt rundt det som kunne skjedd innenfor rammen av den enorme fabrikken vi befinner oss i. En guide har vist oss veien til et langbord innerst i kantina for at vi skal feire Reidars 50-års jubileum som ansatt. Det er ham vi alle venter på, og jeg tar meg i å kjenne fordommer og motforestillinger mot rollespillet jeg er en del av. Selv om jeg også ser hvor imponerende stort arbeide som ligger bak det vi er i ferd med å oppleve: Sømløse logistiske løsninger er tilrettelagt for store publikumsmasser i møte med skuespillere, guider og statister som improviserer innenfor gitte rammer.
Stykkets omdreiningspunkt
Vi sitter ved siden av Gry og Grete og noen fra Røde Kors som kjenner flere medvirkende gjennom frivillig arbeid. Det er rene revystemninga i kantina. Det kryr av tilskuere, statister, skuespillere og guider. På veggen henger det vimpler med påskriften 50 og keyboardisten står klar ved tangentene. Gjennom taler og litt småprat med noen av skuespillerne som kommer bort til oss, skjønner vi at Pappen snart skal legges ned. At bedriftslegen er sammen med mellomleder Remi Olsen. Og at Remi Olsen har barn fra før med kvinnen som står borte ved veggen, som jeg kjenner igjen fra plakaten. Hun ser litt misfornøyd ut. Sønnen hennes vil informere oss, mens vi venter på Reidar, om prosjektet sitt: «sniff and dream». Et sentimentalt duftprosjekt for å minnes fortiden. Men han blir avbrutt. For der kommer Reidar. Brått synger alle med på den rosa sangen som ligger på bordene og sangen avslører at på denne fabrikken har det skjedd en ulykke. Grunnet menneskelig svikt. Og ulykken danner stykkets omdreiningspunkt.
Interessant regigrep
Vi loses fra stasjon til stasjon gjennom korridorer, trappeløp og verkstedhaller og får vite at vi i publikum er på bedriftsbesøk. Jeg bestemmer meg for å legge vekk fordommene og bli helhjertet med uansett hva som skal skje. Første stopp er på kontoret til bedriftslegen, som også er stemoren til gutten med duftprosjektet som mistet broren sin i ulykken for sytten år siden. Snart kommer moren til guttene inn for å få en resept. En stund snakker de to kvinnene med hverandre som om vi ikke er der. Så forholder legen seg til oss igjen og det oppstår en samtale. Veksling mellom titteskapaktige dialoger og aktivt samspill med oss i publikum gjenspeiler fabrikklivets flytende grenser mellom jobb og privatliv og er et gjennomgående godt regigrep. Her inne kan ingen ting skjules. Det fører til en opplevelse av at fabrikken er en egen verden som nærmest eser og vokser og overtar for verden utenfor.
Romlige fortellinger
Alle som jobber på fabrikken har en eierandel hver i bedriftens campingplass. Og campingen skal bestå, får vi vite, selv om bedriften avvikles. Midtveis får også vi oppleve campingen. I stor skala. Produksjonen har rett og slett rigget opp en midlertidig campingplass i en av de store hallene. Lyd, lys, kostymer, rekvisitter og det scenografiske arbeidet er mildt sagt imponerende. Her er det kiosk, minigolf, butikk, infotavle, biler, campingvogner av alle slag. Jeg er tørst og savner en bar vi kunne kjøpt drikke i, så vi ble en faktisk del av campinglivet, men det er mer rigget som en utstilling. Med det mål å antyde at campingen er en kulisse og et spill for galleriet? Jeg spør meg om bedriftseierne ved å gi ut andeler til arbeiderne kun forsøker å gi inntrykk av eierskap. Scenografien skaper romlige fortellinger og mysterier som får ulme under det som faktisk uttales når vi inviteres inn i ulike campingvogner og får oppleve: En Romeo og Julie-aktig kjærlighetshistorie mellom to unge fra familier som ikke vil stå hverandre for nære. En bestemor som skulle ønske barnebarnet kunne selge den dyre båten sin for å redde bedriften han har blitt sjef for. Et lite uskyldig veddemål på minigolfbanen som fører til at en andel i campingen skifter eier fordi én bommer på hullet.
Drøm
Som et drømmeaktig mellomspill i campingplasslivet inviteres mindre publikumsgrupper inn i det jeg tolker som fabrikkarbeidernes hemmelige drøm om Syden. Her inne i sydenbaren med sine sjetonger på bordene, lettkledte kvinner, en kjekk bartender og slækk hypnotisk musikk, opphører realismen som preger resten av stykket. Her får vi også oppleve et overaskende rørende møte med en dokke i menneskestørrelse som føres og gis stemme til av mellomleder Remi Olsen. Dokka har et hode, men ingen munn, ingen øyne eller nese og ører. Likevel snakker dokka grovt på måten enkelte med Tourettes kan gjøre. Først vekker den løsmunnede sexpraten latter, men etter hvert blir det sårt og urovekkende. For første gang i stykket får jeg, paradoksalt nok, følelsen av at det som sies kommer fra et helt autentisk sted.
Åpen bakgrunnshistorie
Det storslagne og nærmest episke i de mange linjene som trekkes opp mellom familiene og ulike hendelser er imponerende både logistisk, scenografisk og på et idéplan. Men jeg sliter tidvis med fremføringens dramaturgi, spesielt i nøkkelscenene i første del. Skuespillerne overspiller av og til og avslører for mye. Et par scener tømmes i stedet for at vi får ny informasjon som utdyper eller sår tvil om hva som egentlig skjedde. Det er som om vi gis tilgang til hele bakgrunnshistorien i stedet for at denne holdes skjult, og litt og litt lekkes ut. Jeg lurer på om arbeidet med det imponerende overordnede maskineriet har fjernet noe av fokuset i utspillingen av de viktige detaljene fra grunnhistorien. At for mye har blitt overlatt til improvisasjon. Jeg savner mer tvetydighet, flere motstridende versjoner av samme hendelse, ulike blikk. Da kunne jeg selv fått kjenne på det som kan oppstå etter en ulykke grunnet menneskelig svikt: når alle involverte står igjen med ulike grader av skam, ansvar, skyld, tap, sorg og bortforklaringer.
Vi trenger hverandre
Mot slutten skjer det noe som setter campingen i fare og som fører tankene hen til da oligarkene etter Sovjetunionens fall kjøpte opp eierandelene fra dem som ikke forstod verdien eller trengte kortsiktig gevinst. Det kommer inn en ny tragisk vending. Og vi påminnes at det finnes en virkelighet utenfor. Fabrikkens indre liv blir et samfunnsspeil. Stykket som helhet blir en kritikk av klasse- og maktstrukturer. Og en viktig påminnelse om hva som kan skje når vi ikke tar vare på hverandre.
Publisert 10.10.2024