Suggererende O'Neill

Er vi på innsiden av ei snøkule som blir ristet på? Sitter vi under kirsebærtrær som blomstrer av? Faller det aske over oss? Befinner vi

Lang dags ferd mot natt

Av Eugene O’Neill

Regi: Johannes Holmen Dahl

Scenografi og kostymer: Nia Damerell

Lys: Eivind Myren

Lyd: Alf Lund Godbolt og Mikael Gullingstad

Dramaturg: Kristoffer Spender

Trøndelag Teater, hovedscenen, 23. mars 2019

oss i en sverm av ildfluer? Er vi fanget på slutten av ei festforestilling som går i loop, og konfettien aldri slutter å regne? Eller er det rett og slett høstløv som faller?

Uansett hvilke assosiasjoner som virvles opp av papirkonfettien som daler og daler konstant ned fra snorloftet over skuespillerne i Johannes Holmen Dahls oppsetning av Lang dags ferd mot natt, får jeg dem til å passe til de mange lagene i Eugene O’Neills klassiske tekst. Trøndelag Teaters husregissør Holmen Dahl har i sitt faste tospann med scenografen Nia Damerell oppvist en usedvanlig fingerspissfølelse for lavmælte og sparsomme effekter med emosjonell kraft.

I Glassmenasjeriet spilte skuespillerne i en liten hylle i veggen på Studioscenen, i Byggmester Solness hadde de det skrå gulvet på Gamle scene å utfolde seg på, mens kammerspillet i Lang dags ferd mot natt utspiller seg over hele Hovedscenen. Ingen scenetepper eller kulisser forminsker spilleplassen, det er høyt opp til taket og bakveggene er nakne og rå. Skuespillerne har altså bokstavelig talt fått mer armslag for hver forestilling Holmen Dahl har iscenesatt på Trøndelag Teater. Men som i hans to forutgående produksjoner på huset, er det teksten, skuespillerprestasjonene og sobre regigrep som står i sentrum.

Hat og hengivenhet

Lang dags ferd mot natt regnes som Eugene O’Neills hovedverk, og er satt opp og filmatisert utallige ganger, også i Norge. I løpet av fire akter skildres nesten et døgn i familien Tyrones liv, fra like etter de har spist frokost i sommerhuset og livet ser håpefullt ut, til rundt midnatt der alle — preget av stadig sterkere rus — har kranglet intenst, vrengt sjela for hverandre og avdekket den ene mer sårbare og dystre siden etter den andre.

Familien består av den tidligere skuespilleren, nå eiendomsmagnaten James Tyrone, hans morfinavhengide kone Mary Cavan Tyrone, sønnene James jr., som er i midten av tredveårene, og den ti år yngre Edmund. Fortellinga starter etter at Mary har kommet hjem fra et behandlingshjem og tilsynelatende vært rusfri i over to måneder. Men de tre mennene i familien klarer ikke helt å stole på at det vil vare og tripper vaktsomt og over-omsorgsfullt rundt henne. Yngstesønn Edmund lider av en stygg hoste, noe som bekymrer Mary voldsomt. Når det viser seg at Edmund har tuberkulose er det ikke lenger mulig å holde den skjøre idyllen familien har opparbeidet seg ved like. Skjelettene ramler ut av skapet i et bankende kjør – og får alle familiemedlemmene til å fly i strupene på hverandre av den minste skjeve kommentar, for så å utvise kjærlighet og enorm hengivenhet.

Bitterhet som binder

På Trøndelag teater er det Hildegunn Eggen som fyller rollen som den nevrotiske, men også opprørske Mary Tyrone, Trond-Ove Skrødal er hennes brautende, men omsorgsfulle ektemann, Jon Lockert Rohde spiller den eldste sønnen som har arvet noe av sin fars bråkjekke framferd – og også alkoholproblemene, mens Vetle Bergan er den følsomme Edmund. På tross av de fire skuespillernes forskjellige dialekter og fysikk har man ingen problemer med å tro på dem som en familie, hvor forakten for hverandre og bitterheten over hvordan livet har blitt, også binder dem sammen.

Som stuepiken Cathleen gjør Ingrid Unnur Giæver en viktig rolle i bakgrunnen, som en slags observatør til familiens misere, samtidig som hun er det ene elementet som har potensiale til å bringe luft til den tyngende stemningen i huset.

Inspirasjon fra Brack

Ofte står de fire i familien og deklamerer tekstpartier ut mot salen og søker øyekontakt med oss i publikum. Det oppleves i starten unødvendig «teatralt». Men etter hvert skjønner vi at dette grepet tas hver gang de respektive familiemedlemmene forteller historier om seg selv som de oppfatter som viktige og medynkvekkende. Da gir det mer mening at de er bevisste sitt publikum og søker etter anerkjennelse i våre blikk.

Som beskrevet tidligere opptrer skuespillerne på en nærmest naken og enorm scene. Her er det ingen scenografi og det er sparsomt med rekvisitter (ei whiskyflaske blir dermed veldig dominerende i scenebildet, når den bringes inn). Slik blir alle detaljer i spillet veldig tydelige, og kombinert med den stiliserte og lavmælte regien må det være anstrengende for skuespillerne å opprettholde intensiteten i de 3,5 timene forestillinga varer. Men samspillet virker tross alle disse hindrene tett og trygt. «Å spille pianissimo er som de fleste vet en krevende øvelse», skrev Kritikerlagets Liv Riiser i sin tale da Holmen Dahl mottok Kritikerprisen for Glassmenasjeriet i fjor høst. Også i denne forestillinga lykkes regissøren og det kunstneriske teamet gjennom det tilbakeholdte å få fortellingen til å skinne.

De tidligere nevnte snøfillene/konfettien/asken/kirsebærblomstbladene som faller og faller ned over skuespillerne, skaper en suggererende og meditativ effekt som kontrasterer de hjerteskjærende kampene som utspiller seg mellom familiemedlemmene på

scenen. Dette mer enn ligner på den tyske scenografen Katrin Bracks på samme tid minimalistiske og ekstravagante stil, som i Norge vil være kjent gjennom gjestespillet Immer noch Sturm, som jeg riktignok kun har sett bilder av (se f.eks. omtale i Shakespearetidsskriftet nr. 2-3 2014), hvor det falt grønn papirkonfetti kontinuerlig gjennom hele forestillingen. Men det er ikke kun de konkrete fysiske elementene som henter inspirasjon fra Bracks scenografi – for som i andre forestillinger Brack er involvert i – preges også spillet i Lang dags ferd mot natt av mangel på sceneelementer å lene seg på eller gjemme seg bak. Dette sårbare skaper både nerve og et assosiasjonsrom for publikum.

Mangel på beherskelse

De tre mennene i familien veksler på å synge og spille hvert sitt instrument: Trond Ove-Skrødal spiller trekkspill, Jon Lockert Rohde gitar og Vetle Bergan piano. Musikknumrene skaper dynamikk til ei forestilling som i det store og hele lener seg på ord og stillhet. Det er elegant gjort. Alle musikknumrene framføres som soloer; først mot slutten går de tre sammen i et dissonant orkester – som for å understreke fyllerøret og mangelen på beherskelse som dominerer siste akt.

På Trøndelag Teater legger papirkonfettien seg etter hvert som ei dyne over spillplassen. Da er det også som de hardeste konfliktene dempes, slik ny snø kan skape en helt spesiell og tørr stillhet første gang den legger seg skikkelig. Mot slutten skaper spotlight-belysningen nok en assosiasjon til papirkonfettien: Den oppleves nå som trespon i en manesje, som her får skuespillerne til å se ut som ulykkelige sirkusartister. Og når mørket gradvis senker seg over de fire miserable sjelene, er det som de står igjen i en resignert ro etter det utmattende showet de har deltatt i.

Det kontrollerte og sobre ved alle regivalgene i Lang dags ferd mot natt kunne lett tippet over i det anemiske, overtydelige og langtekkelige. Når skuespillerne og det kunstneriske teamet klarer balansegangen, er det fordi regi, scenografi, lyd og lys skaper rom for assosiasjoner som både understreker og strekker seg ut over tematikken i stykket.