“The future can only be for ghosts and the past”

Den nederlandske koreografen Cherish Menzo er kjent for soloen JEZEBEL (2019), som ble vist på Dansens Hus i

darkmatter

Konsept og koreografi: Cherish Menzo

Utøvere og skapere: Camilo Mejía Cortés, Cherish Menzo

Tekst: Cherish Menzo, Camilo Mejía Cortés, BONSU, Shari Kok-Sey-Tjong

Lysdesign: Niels Runderkamp

Komponister: Gagi Petrovic, Michael Nunes

Scenografi: Morgana Machado Marques

Kostymedesign: JustTatty.com

Dramaturger: Renée Copraij, Benjamin Kahn

Kunstneriske rådgivere: Christian Yav, Nicole Geertruida

Sangere i Oslo: Marlene Sonja Buhendwa, Hamda Barise, Faduma Mohamud, Ryan Mohamed, Antonio Ramos, Gabrielle Solaké Graatrud

Dansens Hus, 29. april 2023

2021 og hun har mottatt en rekke priser for. Forestillingen DARK MATTER, som hun gjør sammen med den kolombianske danseren Camilo Mejía Cortés, er inspirert av ideer innenfor den filosofiske retningen posthumanisme, som (kort fortalt) kan sies å være en kritikk av humanismen, der sentreringen av mennesket som art over andre arter står sentralt. Tittelen på forestillingen henspiller på fenomenet mørk materie i universet, altså usynlige gravitasjonsfelt, som det har blitt forsket lite på, men som det sannsynligvis finnes mye av.

Tilbakelent drama

Hovedscenen på Dansens Hus er svakt opplyst, nok til å skimte to mørke, hettekledde skikkelser på det hvite scenegulvet. Den ene sitter over den andre, som ligger med svart maling over den bare magen. Et buldrende, elektronisk lydbilde fyller rommet og gir inntrykk av at noe alvorlig/dramatisk har skjedd. En hvitaktig bakvegg kan så vidt skimtes.

Idet sallyset går av, kler den liggende personen sakte på seg hettegenseren som hen har hatt halvveis på. Så setter hen seg opp, og begge vender ansiktene sine, som er dekket med en slags masker av aluminium, mot publikum. Kroppene sitter på en avvæpnende, hverdagslig måte, som om de bare kødder med oss. De tar seg god tid og jeg tenker at disse folka vet hva de driver med. De reiser seg og vender seg sakte, synkront med ryggen til oss. Så blir det helt mørkt på scenen – så lenge at jeg får en følelse av at jeg ikke aner hva det neste som skal skje er.

Undervannsrap

Bakveggen lyses opp i blått, en skikkelse står foran den. Bildet varer en stund og gir meg assosiasjoner til å være under vann eller i en grotte. Brått flimrer et skarpt lys, noe som gjør at jeg skvetter til, og så blir det helt mørkt igjen. Lenge. Snart høres hvisking fra scenen, som går over i en rap:

Reverse engineer anything you fear / Everybody in tears, Anywhere but here / Chalice in the air – Cheers! / Skinny-dip in stardust, if you dare / Fingertips and strings hanging from the air / Onyx in a trance, who’s the puppeteer.

En kvinne, Menzo, lyses opp og jeg ser ansiktet hennes for første gang – det ene øyet er ikledt en sølv-gråfarget linse. Intensiteten tas opp, hun gestikulerer stort, før det blir mørkt igjen og publikum overlates til sin egen fantasi.

I én scene projiseres det noe som ser ut som et nærbilde av tygd, grønnaktig mat, inni en munn på bakveggen. I en annen scene beveger Menzo og Cortés seg rytmisk i forhold til hverandre, med ryggene til publikum og med knyttede, hevede hender. Det er underlig, og det flimrende, skarpe lyset med påfølgende stummende mørke skaper en fascinerende dynamikk der jeg blir værende både i resonansen av det som akkurat skjedde og i forventningene om det snart skal skje. Det føles som om jeg ikke har kontroll, samtidig som det aldri blir ubehagelig.

Postapokalyptisk overskudd

En større del av scenen lyses opp i et litt grønnaktig skjær, som gjør at det ser ut som en postapokalyptisk film der fargene er nedtonet til fordel for en skitnere, flatere estetikk. Menzo og Cortés, som nå synes bedre, beveger seg rundt på scenen, både i relasjon til hverandre og hver for seg. De spytter svart maling, biter på hverandre, leker og utagerer. Strukturen virker løst improvisert, helt til de danser synkront ved siden av hverandre – et spenn i materiale som imponerer meg. De danser oppover i amfiet og bak publikum, pumper røyk ut av en røykmaskin, søler bøtter med maling utover gulvet og demonstrerer full kontroll over situasjonen. Det benyttes periodevis strobelys. Det er som om oppbygningen til denne mer ekstroverte delen har gått så gradvis at Menzo og Cortés kan gjøre akkurat det de vil. Jeg glemmer tid og sted, og tar imot alt de har å by på.

Afrofuturistisk tekstarbeid

Menzo og Cortés stiller spørsmål ved hva den melaninrike kroppen hadde vært uten historisk ballast. De er inspirert av sjangeren afrofuturisme, som handler om å sentrere melaninrik/svart historie og kultur, og inkorporere science-fiction, teknologi og futuristiske elementer i litteratur, musikk og visuell kunst. I ettersnakken, moderert av video- og scenekunstner Jessica Lauren Elizabeth Taylor, forteller de at deler av tekstarbeidet tar utgangspunkt i myten om undervannsriket ”Drexicya”, som ble bebodd av de ufødte barna til gravide afrikanske kvinner som ble kastet over bord fra skip som ble brukt til å frakte slaver. Disse barna, sies det, lærte seg å puste under vann fra sine mødres livmor.

Menzos kropp projiseres på bakveggen, før hun går ”igjennom sin egen mage” og forsvinner. Hun dukker etter hvert opp igjen ikledt lårhøye, svarte lærstøvletter. Like etter kommer Cortéz, også ikledt støvletter, mens de bytter på å snakke i en rap-poetisk tone:

Fictional Bodies / Blur out the boundaries / Body is a planet, body has migrated / The future can only be for ghosts and the past / Take our tongues, take our heads, take our lungs, take the threads / Blacks to the future, onyx in a trance.

Det oppleves som å være vitne til en egen verden utøverne har skapt for seg selv, og der jeg hele tiden er nysgjerrig på det neste steget. I siste del av forestillingen sklir de rundt på rompa i all malingen mens de skrattler. Hva mer kan man ønske seg?

Spekulasjon som kunstnerisk strategi

I ettersnakken forklarer Menzo hvordan de ved å spekulere rundt ulike framtidsscenarioer i den kunstneriske prosessen også har kommet nærmere sine egne individuelle historier. Å benytte seg av spekulasjon som en kunstnerisk strategi minner meg om den amerikanske koreografen Trajal Harrell, som med forestillingsserien Twenty Looks or Paris is Burning at The Judson Church (2009-2017) stilte spørsmål ved hva som hadde skjedd om vogue- danserne fra ballroom-kulturen hadde møtt de postmoderne danserne i New York på 1960-tallet, og hvilke konsekvenser dette i så fall ville hatt for dansehistorien. Mens Harrell tar utgangspunkt i historien for å få et nytt perspektiv på nåtiden, undersøker Menzo forestillinger om framtiden for å komme tettere på sin egen historie. Forestillingen inneholder dessuten Distorted Rap Choir*, et forsøk på å bringe flere stemmer til scenen ved å engasjere ikke-profesjonelle, lokale sangere på de ulike stedene forestillingen spilles. Jeg satte stor pris på DARK MATTER og gleder meg til å følge Menzos kunstnerskap videre.

*https://www.dansenshus.com/artikkel/darkmatter-sangtekster

(Publisert 05.05.2023)