TIL AFRIKA for å stikke hull på mytene om De Andre – og våre forestillinger om oss selv

I over ett tiår har danske Fix & Foxy (tidligere duoen Biering/Kristensen red. anm.) kastet seg ut i kontroversielle og grensesprengende scenekunstprosjekter. Regissør Tue Biering – Reumert-belønnet kritikeryndling og uforbederlig provokatør – inviterer stadig nye medskapere med inn i sine kreative universer. Galskapen begynte allerede i 2005, da Fix & Foxy i en produksjon for Det Kongelige Teater bestemte seg for å outsorce nasjonalklenodiet Elverhøj til Bangladesh. Senere har de blant annet invitert københavnere på cruise-tur med en autentisk flyktningbåt og dens besetning av høyst reelle flyktninger langs byens havnepromenade (Lampedusa Cruises, 2016). I produksjonen Pretty Woman A/S iscenesatte de Hollywoods klassiske blockbuster i en brakke i ett av Københavns mer tvilsomme kvartaler – hver kveld med en ny gateprostituert i rollen som Julia Roberts’ karakter Vivian Ward. Produksjonen FRIENDS inviterte publikum med på live studio-opptak, hvor man kunne oppleve den velkjente amerikanske sitcomen – denne gang med asylsøkere i rollene. Videre har Wagners fremmedfiendtlige opera Parsifal fått ny drakt i form av et opera-korstog gjennom et område av sosialboliger i en av Københavns flerkulturelle forsteder, mens de i Viljens Triumf (2012) ga seg selv oppgaven å gjenskape ett av filmhistoriens mest problematiske mesterverk – nemlig Leni Riefenstahls nazistiske propagandafilm fra 1934. Der mange regissører velger å styre unna politiske minefelt, stuper Tue Biering i stedet inn med hodet først.

Men hva driver han egentlig med? Dreier det seg kun om halsbrekkende konseptuelle stunt for å bryte grenser og skape kontrovers? Ser man nærmere etter, tyder mye på at han har andre ambisjoner. Fix & Foxy har i løpet av det siste tiåret gjort det til sitt varemerke å bruke velkjente sjangre på helt uventede måter. Biering henter elementer og konsepter fra popkultur og snur dem på hodet for å forsøke å fortelle oss noe om vår egen tid, alltid med en sosialpolitisk problemstilling i bunnen. I Viljens Triumf stilte de seg spørsmålet om hvorvidt kunst kan være bærer av politiske budskap, og om det i så fall, i kunstens navn, er greit å frasi seg alt ansvar for de politiske ettervirkningene. I sitt siste prosjekt, Mot alle Odds, fikk en gruppe ungdommer presentere statistikken om livene de ikke har levd ennå – i all sin tragedie, optimisme og innlysende urettferdighet. Forestillingen – som hadde premiére på Betty Nansen teateret i København i januar i år, fikk både Politiken og Berlingske til å trille femmer på terningen.

Kunsten å vente

Jeg møter Tue Biering i den trendy og pulserende bydelen Newtown i et stekende sommervarmt Johannesburg. Sammen med sin produsent Annette Max Hansen og scenograf Johan Kølkjær har han reist helt ned til Sør-Afrika for å forberede sitt neste prosjekt, Dark Noon. Vi befinner oss i et slitent og tett øvelokale i Dance Factory, som består av ulike dansesaler og produksjonsrom fordelt på flere bygninger. Og vi venter. Og venter. Hele ensemblet, som består av de sør-afrikanske skuespillerne Bongani Bennedict Masango, Joe Young, Lillian Tshabalala, Mandla Gaduka, Siyambonga Alfred Mdubeki, Katlego Kaygee Letsholonyana & Thulani Zwane, har dratt til den danske ambassaden i Johannesburg sammen med produsent Annette for å skaffe seg visum til Danmark. De skulle egentlig få det unnagjort før prøvene startet, men så trekker det visst litt ut. Etter å ha bodd i Sør-Afrika i tre år, vet jeg at sånt kan ta tid. Lang tid. Biering trommer utålmodig med fingrene og får tiden til å gå med å snakke dramaturgi med koreograf og kunstnerisk makker Nhlanhla Mahlangu, en kreditert sørafrikansk tv-skuespiller, underviser, komponist og koreograf. Langs den ene veggen henger utallige små post-its, ark og notiser i et sirlig system. De to peker og diskuterer. Så tar de en pause og Biering setter seg et øyeblikk, før han rastløst reiser seg opp igjen. «Jeg merker at jeg ikke er så god til å vente, altså» sier han og ser på klokka. «Vi er her så kort tid, og det er så mye jeg gjerne skulle ha prøvd ut.»

Heldigvis for meg blir det til gjengjeld mer tid til å snakke. For hva bringer egentlig Biering og teamet helt til Johannesburg for denne produksjonen? Hva er det de ønsker å utforske denne gangen?

– Idéen til Dark Noon har jeg egentlig hatt lenge. Den springer ganske enkelt ut av min nysgjerrighet overfor dette enorme kontinentet hvor de aller fleste europeere aldri har vært, men som vi likevel tillater oss å ha veldig konkrete forestillinger om. Forestillinger som i høy grad har fått stå uutfordret i århundrer. Fortsatt er det slik at mange går rundt og tror at Afrika bare består av slettelandskap, fattigdom, tørke, aids og krig. Eller det ‘glade’ Afrika; leende barn, dansende masaier og stråhytter. Hva er det som gjør at vi fortsetter å reprodusere den samme fortellingen om og om igjen?

Myten Afrika

Et kontinent strukket over hele tretti millioner kvadratkilometer. Geografisk sett større enn både USA, Kina, India, Europa og Japan til sammen. Et kontinent hvor det snakkes over to tusen språk fordelt på 54 uavhengige nasjoner. Hvorfor er det slik at vi vet så lite? La oss sneie innom historien, eller, vel, en av dem. Den europeiske fortellingen. Og vi må egentlig spole veldig langt tilbake. Til tross for at Afrika betegnes som ‘menneskehetens vugge’, gir europeiske historiske kilder oss nemlig ofte inntrykk av at Afrikas historie nærmest begynte med kolonistenes inntreden. Nettopp fordi afrikansk historie fortrinnsvis har blitt formidlet og fortalt gjennom europeiske kolonister, antropologers og misjonærers blikk, har europeere også systematisk blitt framstilt som protagonister, mobilisatorer og seierherrer. Denne ensidigheten, som har blitt forsterket via en stor overvekt av vestlige akademikere og kilder ved europeiske utdanningsinstitusjoner og universiteter, har gjennom historien skapt et fravær av andre perspektiver. Et fravær som etterhvert har blitt ganske påtrengende. Og det er nettopp motstand mot dette ensidige narrativet som ligger til grunn for debattene om avkolonisering ved flere norske utdannings- og kulturinstitusjoner det siste året.

– Idéen bak Dark Noon er å utfordre den eurosentriske fortellingen. Og én spennende måte å gjøre det på, er å snu tingene på hodet ved å invitere en gruppe sør-afrikanske kunstnere til å skildre den europeiske fortellingen fra sitt perspektiv. Jeg tror at vi på den måten kan skape to lag, og trigge både gjenkjennelse og konfrontasjon samtidig. Men jeg må innrømme at jeg opplever at vårt vestlige narrativ er vanskelig å komme seg ut av. Vi er jo til en viss grad nødt til å benytte oss av våre egne rammefortellinger for å kunne formidle ‘den andres’ perspektiv på en måte vi kan relatere til, og i det ligger det jo også et slags repetert overgrep som er veldig problematisk. Men hvis vi ikke kan komme oss ut av det, kan vi ihvertfall problematisere det. I Dark Noon forsøker vi nettopp dette, ved å fortelle historien gjennom ett av de mest banale europeiske narrativ som finnes – Western. Western-formatet gir oss muligheten til å peke på hvordan europeere ofte forestiller seg Afrika – som noe vilt, lovløst og farlig. Du har europeerens opphøyde forestilling om deg selv, men samtidig altså denne cowboyen; den eventyrlystne bråkmakeren med pistol i beltet og stort begjær etter gull, ikke så ulikt de bevæpnede europeiske kolonistene som plutselig dukket opp og gjorde krav på afrikanske landområder. Ved å trekke inn de europeiske utvandringshistoriene blir den etno-romantiske feelgood-versjonen av den afrikanske drøm etterhvert slett ikke så ‘feelgood’. Det refleksive ligger i grepet å bytte rundt på rollene; på den måten kan vi erfare noe både om oss selv og om ‘de andre’. For det som gjør Western interessant i denne sammenhengen, handler først og fremst om den europeiske migrasjonen. Om et Europa som var så vanvittig fattig, hvor ufattelig mange mennesker sultet og hvor landadelen satt på alle midler. Det var nesten umulig å forestille seg en framtid innenfor de rammene. Det er snakk om rundt 52 millioner europeere som fra 1815 til 1930 forlot sine hjemland for å kunne reise til Canada, Amerika eller Australia. Få er klar over omfanget av den europeiske emigrasjonen, noe som igjen er svært interessant når vi ser hvordan Europa i dag forholder seg til migrasjon fra det afrikanske kontinent.

Forestillingstittelen Dark Noon peker på begrepet ‘the dark continent’, ‘det mørke kontinentet’. Myten om denne ‘mørke’ underverdenen ble satt ut i live av kolonistene som en del av prosessen med å legitimere sin framferd. Begrepet ble systematisk brukt for å framstille Afrika som et primitivt sted som måtte kureres gjennom europeerens religion kristendommen – lyset som skulle fordrive mørket og synden.

Retten til land

Men la oss vende tilbake til øvningslokalet i Johannesburg: Endelig er ensemblet på vei inn dørene, varme og svette. En lettere utmattet produsent dumper ned på en krakk. Visumsøknadene er i boks, og etter en kjapp lunsj er det tid for å samles. Etter en kort debrief begynner gruppa å arbeide med tekst. Sittende i en sirkel leser skuespillerne én etter én opp fra tekster de har skrevet om sine oppfatninger av europeeren. Respektfulle, men ikke nødvendigvis positive karakteristikker. Stemningen jeg har blitt vant til etter noen år her nede finner jeg igjen i setningene som leses høyt fra fuktige ark. Et sinne, som bunner i kolonialismen som nasjonalt, ja kanskje til og med kontinentalt traume. For den traumatiserte kan vanskelig tilgi, ihvertfall ikke uten reell gjenopprettelse. De tok landet vårt. En av de heteste diskusjonene i den politiske debatten i Sør-Afrika i disse dager handler nettopp om deprivasjon av land, og hvem som egentlig har retten på landområder. Som om det slett ingen tid har gått.

Men samtidig skjer en bevegelse: I et flerkulturelt Norge og Norden tvinges nye diskusjoner fram. Nye samtaler, ny samfunnspolitisk og kunstpolitisk debatt omkring representasjon og avkolonisering. Og på Teater Republique i København i mai, en forestilling som vil våre myter om oss selv til livs.

Kilde:

https://www.theguardian.com/world/2012/nov/01/africa-history-western-eyes

Nummer 1 2019