Tilbake til risikoen foran publikum

I juni 2018 gikk Hooman Sharifi av som kunstnerisk leder for Carte Blanche, Norges nasjonale kompani for samtidsdans. Nå er han tilbake i det frie feltet som koreograf og danser i sitt eget Impure Company, med soloen The dead live on in our dreams, som har premiere på Dansens Hus, torsdag 28. mars.

Gry Ulfeng: ‘Utvidet koreografi’ er et begrep det har blitt populært å snakke om, slik f. eks. Florian Malzacher og Mårten Spångberg gjør. Vil du si at din koreografiske praksis er ‘utvidet koreografi’?

Hooman Sharifi: For meg er koreografi noe praktisk. I mine 18 år som koreograf har jeg vært orientert rundt spesifikke kunstneriske måter å lage dans på. Jeg utvikler hele tiden et eget bevegelsesspråk, og det har tatt form av ulike formater, som ikke er knyttet til bestemte begreper som kommer og går. På den andre siden er koreografi i strengeste forstand å lage trinn. I praksis er dagens koreografi også å bevege objekter. I det perspektivet kan jeg forstå behovet for en videre definisjon av hva koreografi kan være; og for meg er koreografi å ordne og sammenføye alle typer elementer, f. eks. objekter/lyd/kropper i scenekunstverket.

GU: Du sluttet i jobben som kunstnerisk leder av Carte Blanche i Bergen under henvisning til at du savnet Oslo, hvor du nå igjen er etablert. Har de to byene forskjellige muligheter?

HS: Jeg kom til Norge som 13 åring og ble bosatt i Oslo. Byen handler om å lage et hjem og hele byen er et hus for meg. Oslo er slik sett et personlig prosjekt som jeg liker å komme tilbake til. Kulturlivet i Bergen preges av en unik mobilitet og mobilisering når man har en idé å realisere, som ikke finnes i Oslo på samme måte. Som sjef for Carte Blanche fikk jeg umiddelbart igang et samarbeid med KODE og Den Nationale Scene, for eksempel. Skulle man samarbeidet med Nasjonalmuseet i Oslo, er jeg usikker på hvor lang tid det hadde tatt å komme i gang, og om et samarbeid i det hele tatt hadde blitt ønsket velkommen.

‘Utvidet feltforståelse’

GU: Sett utenfra kan det se ut som om du gikk inn i Carte Blanche og skapte en arbeidsform som er typisk for et fritt scenekunstfelt; som det du kom fra. En trend i tiden er å snakke om en utvidet feltforståelse; at skillet mellom institusjonene og det frie feltet er borte. Erfarte du at skillet i praksis fortsatt er der?

HS.: Så lenge vi har den økonomiske forskjellen, som er gigantisk, er det en stor forskjell. En annen ulikhet er at det i det frie feltet konstant blir stilt spørsmål ved vår eksistens. Hver vurdering av vår virksomhet kan få eksistensielle konsekvenser, så vi må kontinuerlig argumentere for vår eksistens og forsvare den grunnleggende. Det gjør ikke en institusjon. Dens eksistens er konstant. Og institusjonene trenger bare å beskrive hva de skal gjøre. De tre forskjellene er store. Man skal være til nytte for hverandre, men forskjellene viser seg også i estetikken. Jeg så derfor på det å gå inn i Carte Blanche sitt virke som en ”stor koreografi”, og det likte jeg godt. Det handlet om å sette sammen de riktige elementene som skulle til for å få det til å svinge, på en måte. Alle har muligheter til å lage de produksjonene man vil estetisk, på tross av forskjellene i feltet, men det har med vilje å gjøre. Det vi gjorde i Carte Blanche var f. eks. å begynne med synging under prøvene, og plutselig ble også uttrykket i dansen forskjellig. Det er bare ett eksempel på hvordan struktur, vilje og form henger sammen og at det angår hele apparatet i begge feltene.

Carte Blanche

GU: Hva ser du som det kunstnerisk viktigste du fikk til på de fire årene i Carte Blanche?

HS: Jeg tror det viktigste vi fikk til var at vi frigjorde oss fra en bestemt estetikk og hvordan vi måtte se ut, men bare kunne gjøre de prosjektene vi ville gjøre, uten hensyn til forventninger om hva et repertoar-kompani skulle være. Vi klarte å nærme oss kunstformer som er veldig langt fra det vi er. Et slikt skifte er utfordrende, fordi det innebærer alle sin vilje, skiftet angikk hele produksjonsmetodikken. Det siste stykket, Soufflette av Francois Chaignaud, hvor man tillot seg å synge gjennom hele forestillingen, forutsatte for eksempel et språk som syncer alle i hele kompaniet, ikke bare danserne.

GU: Hva vil du savne fra tiden i Carte Blanche? Og hvordan vil det savnet påvirke dine planer med Impure fremover?

HS: Jeg vil savne folka. Det var lærerikt og privilegert å møte de samme hver dag og erfare at folk kommer sammen og lager publikumsopplevelser og kunst. Jeg vil savne å ha et publikum som består av alt fra supernerder til de som aldri har sett scenekunst før, og alt imellom der, på én gang, i hver forestilling. Alle prosjektene fremover er på en måte tenkt som et svar på det savnet. Jeg vil få co-produsenter fremover til å tiltrekke seg alle mulige typer publikum gjennom prosjektene jeg skaper med dem. Jeg vil komme til publikum med de mest radikale koreografiene jeg er i stand til å lage og samtidig være forståelig. Vi må sammen finne de strategien vi skal bruke for å få det til.

Impure Company

GU: Nå er det Impure Company du satser på. Du etablerte kompaniet i 2000. Hva er nytt?

HS: Det som er nytt er at jeg går tilbake til en start både i praksis og i tankemåte om kunsten. Samtidig tar jeg opp igjen soloarbeid med musikere. Jeg og min kropp blir slengt ut igjen i feltet og som gjenstand for konstant kritikk. Impure blir uten den faste gruppen dansere som var med i forrige periode. Det jeg vil nå, er å bære dette fysisk alene. Jeg vil stå i et rom og møte publikum uten andre dansere på scenen sammen med musikerne. Det er å komme tilbake til seg selv, å tørre å gå inn i seg selv og møte sine begrensninger og omgjøre dem til muligheter. Det betyr ikke at jeg ikke skal jobbe med de fantastiske folka som jeg har jobbet med tidligere, men samarbeid med dansere vil bli bestemt for hvert prosjekt fremover. Jeg vil ikke definere hva Impure skal være før jeg har kasta meg inn i det å arbeide som danser uten andre dansere på scenen. Det er hva prosjektene trenger som vil drive frem hvordan aktiviteten blir.

Barndom og krig

GU: Ditt eget liv har alltid vært en inngang i utviklingen av dine koreografier. Du kom til Norge fra Iran alene som asylbarn. Tidligere har dette ført til at Impure sine prosjekter har handlet om vold, død, makt og kjærlighet. Hva er viktig nå?

SH: Jeg tror at krig og vold alltid vil være der. Det handler om min tidlige opplevelse av krig. Jeg er imidlertid mer opptatt av sanselighet og poesi enn jeg var før. Det som er viktig for meg nå er en slags tilstedeværelse av noe som ikke hører til på det stedet som man er. En slags add-het, at ting tilsluttes. Det viktige innenfor dette er å skape rom for at ulike realiteter kan få eksistere side om side. Det er viktig fordi det er mange krefter i vår tid som virker for splittelse, og som motvirker tilhørighet.

GU: Hva er forskjellen på kampen og krigen som metafor for å skape bevegelsesspråk for deg?

HS: Kamp er et slags strev. I krig er det en rar destruksjon som pågår. Jeg har vært mange steder der man river ned bygninger for å bygge noe annet. Det er én form for destruksjon. Krig medfører imidlertid en destruksjon med en enorm voldsomhet, kanskje nesten som naturkatastrofer. Med krigens mentalitet går jeg inn i kunsten med en bestemt energi. En energi som kun kan fornemmes, slik du kun kan fornemme en feminin kraft. Du vet bare hva den er, når du fornemmer den. Samtidig: i en krig er det ikke vinnere og tapere, i en krig er alle tapere.

Ofring og musikk

GU: Levende musikk er en aktiv del av dine koreografier. Kan du si noe om din måte å anvende musikk på i dag?

HS: Musikk for meg, er at jeg vanligvis ser på den som noe helt annet enn musikk. Den kan være scenografien, noen ganger kan det være musikken som danser, ikke kroppen, men musikken som er bevegelsene i koreografien. Det viktige er at musikk kan ta funksjonene til lys og lyd og kropp. Som i While they are floating (2017) med Carte Blanche, er musikken ren emosjon, mens dansen og danserne er kalde og praktiske. Musikken i soloarbeidet vil forandre seg gjennom de ulike delene, noen ganger som trigger for emosjon og minner. Melodiene vil andre ganger gi opplevelsene av fortelling, både som repetisjoner og som å drive handling fremover, å bringe bildet av et annet sted og samtidig skape et sted.

GU: Du jobber med offeret tilknyttet kommende forestillinger?

HS: Det er ikke offeret, men ofring som er aktuelt for vår tid. Nå er jeg opptatt av ofring som ikke er opphøyet eller seremoniell, men uhøytidelig og hverdagslig, og hvordan den tar form. Jeg liker tanken i seremonien som er å gi noe fra seg. Det er det å gi noe av seg selv som er interessant med ofring. Denne symbolske handlingen ser jeg som viktigere og viktigere; at vi som kollektiv går sammen, og at den form for ofring som blir sentral for vår tid er at vi ofrer sammen, men at hver og en bestemmer det for seg selv.