Tospråklig Ibsen – bro eller kløft?

When We Dead Awaken

av Henrik Ibsen

Regi: Kjetil Bang-Hansen

Design: Mayou Trikeriotis

The Coronet Theatre, London, 10. mars 2022

Norgesturné, med start Sandnes Kulturhus 21. april 2022. Deretter Grieghallen og Kilden Teater , før turnee avsluttes på Ibsen Museum & Teater i Oslo, 27. mail til 12. juni 2022

Tre år etter suksessen med The Lady from the Sea er The Norwegian Ibsen Company tilbake på The Coronet Theatre i Notting Hill med When We Dead Awaken. Kompaniet beskriver sitt mål i forestillingens program: gjennom å spille Ibsens verk på både norsk og engelsk skapes en teatral bro mellom resten av verden og Ibsens hjemland. Dette er i utgangspunktet en god idé, men spørsmålet er om denne produksjonen av Ibsens siste drama egentlig bidrar til å skape noen bro. Snarere demonstrerer heller forestillingen at oversettelse og tospråklighet ikke alltid fører til klarere kommunikasjon.

The Coronet Theatre er et gammelt, litt slitt, men veldig koselig teater vest i London med et gammeldags auditorium og en stor scene. I Mayou Trikeriotis design er det vanskelig å vite hvor grensen mellom det faktiske teatret og det fiktive scenerommet går. Losjene på sidescenen er spikret igjen med gamle planker. Selve scenegulvet er slitt, og noen steder er det hull der små gresstuster vokser fram. Sentralt på scenen har gulvet blitt brutt opp slik at stein og jord danner en slags haug som også består av gamle gjenstander som utbrukte garderobeskap og en ødelagt vifte. Her er det klart at teatret har forfalt og blitt tatt over av naturen, slik også Rubeks kreativitet i Ibsens stykke har forfalt og til slutt slukes av naturkreftene. Visuelt og symbolsk fungerer dette godt, men scenografien brukes ikke spesielt dynamisk av skuespillerne gjennom forestillingen. Den er mest en illustrasjon i bakgrunnen, mens skuespillerne står i forgrunnen og leverer dialog. Kun sjeldent ser man noen form for interaksjon mellom skuespillere og scenografi, og det skaper et litt statisk uttrykk der det stort sett er dialogen som driver forestillingen framover. Et unntak er et fint øyeblikk i andre akt der det pipler vann opp av haugen i bakgrunnen som renner nedover en slags renne i scenegulvet og dermed blir en slags fjellbekk som karakterene kan forholde seg til ved å vaske hender eller sprute vann på hverandre. Her skapes et mer dynamisk uttrykk som gir skuespillerne mer å spille på.

Selv om det er litt lite dynamikk i scenerommet, gjør skuespillerne generelt en god jobb gjennom forestillingen, og særlig formidler de Ibsens ofte symboltunge tekst (her kuttet ned til vel 70 minutters lengde) med forbilledlig klarhet. Det er tydelig at Kjetil Bang-Hansens regi har fokusert på å bygge klare karakterer og relasjoner gjennom språket. Øystein Røger er nesten tragikomisk som den desillusjonerte billedhuggeren Rubek. Han klarer både å tegne et troverdig bilde av en middelaldrende mann, samtidig som han også gjør litt narr av dette bildet. Han viser oss både sorgen og håpløsheten, men også det litt patetiske i at en suksessfull middelaldrende mann klager over det som ofte framstår som relativt små problemer. Det er åpenbart hvorfor Andrea Bræin Hovigs Maia ikke kan fortsette å leve med han. Hun er kraftfull og eventyrlysten, og det er tydelig at hun ikke passer inn i Rubeks visjonsløse hverdag. Inn i dette umake parets liv kommer bjørnejegeren Ulfhejm og Rubeks forenværende modell Irene, førstnevnt som et friskt pust av noe nytt og sistnevnte som et gufs fra fortiden. Ragnhild Margrethe Gudbrandsen er overbevisende som Irene. Det er ikke lett å gi liv til en karakter som i sin første replikk hevder å være ‘sjelelig død’, og det er kanskje noe livløst over Gudbrandsens tolkning også. Allikevel gir hun karakteren form ved, som Røger, å løfte fram både det sorgfulle og det tragikomiske. Som publikummer blir man invitert både til å føle med og å humre av disse to alvorstunge menneskene. Ulfhejm spilles av den irske skuespilleren James Browne. Han framfører Ibsens tekst med bred irsk dialekt som kler rollen godt. I tillegg har Browne en slags gutteaktig frekkhet over seg som jeg ikke nødvendigvis forbinder med denne rollen, men som fungerer fordi det gjør ham så annerledes og så mye mer ironisk til tilværelsen enn Rubek og Irene. Sammen med språket bidrar denne kvaliteten til å gjøre ham eksotisk, og det er tydelig hvorfor Maia velger ham framfor Rubek.

Jeg ønsket i utgangspunktet å anmelde When We Dead Awaken med et bredere fokus enn kun det språklige, men gjennomgående er det språket som dominerer og har fokus i denne forestillingen. Dette er kanskje ikke helt unaturlig ut fra kompaniets uttalte mål om tospråklighet som brobygging, men her stoler man blindt på at det er Ibsens replikker som skal trekke publikum inn. Til tross for at vi befinner oss vest i London foregår det aller meste av dialogen på norsk. Unntaket er selvsagt Browne’s irskklingende replikker, og de norske skuespillerne snakker også engelsk i møte med ham. Tospråkligheten er dermed ikke ‘blind’, men integrert i forestillingen – det er et poeng at Ulfhejm i denne versjonen snakker et annet språk. Hele forestillingen tekstes på engelsk, og teksten projiseres på bakveggen. Alt er dermed lagt til rette for den brobyggingen kompaniet setter som mål i programmet. Spørsmålet er om det fungerer.

Svaret på dette er dessverre: ikke helt. Det påpekes ofte at i engelsk oversettelse er Ibsen ofte litt plattere og litt mindre kompleks enn den norske originalen. Særlig Ibsens humor forsvinner ofte. I et intervju som trykkes her i Norsk Shakespearetidsskrift hevder kompaniet bak When We Dead Awaken at deres forestilling retter på dette ved at de hele tiden forsøker å intervenere i oversettelsen å ta den nærmere den norske originalen. Dette arbeidet er dessverre ikke egentlig synlig i selve forestillingen. Teksten som projiseres på bakveggen har ofte et mindre saftig språk enn replikkene de norske skuespillerne framfører. Ofte er ord og uttrykk ikke oversatt direkte, noe som skaper en viss distanse til handlingen. Dessuten har replikkene i den projiserte teksten ofte blitt kuttet og forenklet for effektivisering. Det er altså ganske stor forskjell på de to versjonene av Ibsens tekst som presenteres. Blant publikum er det en del norsktalende, og de får servert en annen og ganske mye bedre tekst enn de engelsktalende. Denne effekten forsterkes når den projiserte teksten ikke klarer å henge med i det tempoet i replikkvekslingene på scenen. Når skuespillerne leverer raske og dynamiske dialoger, henger teksten opp til 10-15 sekunder etter. Dermed danner det seg et skille blant publikum: De som forstår norsk reagerer først, og de som bare forstår den projiserte teksten reagerer en stund senere. Dette er en interessant effekt, og den viser tydelig vanskelighetene med det prosjektet The Norwegian Ibsen Company har satt seg fore. Istedenfor at det bygges en bro gjennom tospråklighet danner det seg en tydelig kløft blant publikum på en måte jeg ikke kan huske å ha opplevd noe helt maken til.

Alt i alt er det derfor noe uforløst over When We Dead Awaken med The Norwegian Ibsen Company. Da kompaniet spilte The Lady from the Sea for tre år siden føltes tospråkligheten mer integrert i forestillingen. Det var flere engelsktalende roller og de to språkene fløt mer sammen. I denne forestillingen er det et tydelig skille mellom de to språkene, et skille som den projiserte teksten aldri klarer å forhindre og som den lite dynamiske rombruken ikke klarere å bøte på. Kanskje kunne man sett for seg at andre og mindre tekstbaserte teatrale strategier kunne bygd broer på tvers av dialogen, men det er i liten grad utforsket i denne forestillingen. Dermed skaper tospråkligheten, som beskrevet ovenfor, et skille også blant publikum som deles inn i de som forstår norsk og de som ikke forstår norsk. Begge grupper får nok noe ut av forestillingen, men hvis målet var å forene ulike publikumsgrupper og bygge broer mellom kulturer, oppnås ikke dette. Det engelsktalende publikumet får sett et Ibsenstykke som sjeldent settes opp i Storbritannia, men de kommer neppe nærmere en ‘original’ Ibsen. Snarere understreker denne forestillingen – mer enn mange rene engelske produksjoner – at Ibsen har en egen stil som kommer aller best fram i originalspråket og som er vanskelig å oversette til andre språklige og kulturelle kontekster.

(Publisert: 19.03.22)