Uavbrutt fornyelse

Over ni dager har jeg sett åtte forestillinger i forbindelse med CODA Oslo International Dance Festival 2021. Mandag 25. oktober tok jeg turen til

limbo

Konsept, koreografi: Roza Moshtaghi

Visuell kunstner: Ronak Moshtaghi

Lydkunstner: Josefin Jussi Andersson

Utviklet og fremført av: Trine Lise Moe, Aslak Aune Nygaard, Oda Bjørholm, Even Eileraas, Jonas Pedersen Øren

Konseptutvikling: Ronak Moshtaghi, Josefin Jussi Andersson

Kostymedesign: Shiva Sherveh

Lysdesign: Tobias Leira, Daniel Kolstad Gimle

CODA Oslo International Dance Festival 2021, Black Box teater, 25. oktober.

Spilles på BIT teatergarasjen, 12.-13. november 2021

Black Box teater, for å se LIMBO av den Oslo-baserte koreografen Roza Moshtaghi. Danseforestillingen har blitt utsatt flere ganger under pandemien, og via den stadige annonseringen har jeg rukket å bli svært nysgjerrig på arbeidet. Moshtaghi og teamet skuffer ikke, LIMBO er sterkt rent koreografisk, og oppleves som et underholdende, solid og egenartet stykke. Jeg anbefaler alle som får mulighet til å ta turen og se neste oppsetning (Bergen, 12.- 13. nov.)

Kollasj, mønstre, loops, rytme

I programteksten står det at LIMBO er inspirert av visuell historiefortelling og at stykket viser en kollasj av ulike mønstre i en «loop». Videre beskrives «et mønster» som en regelmessighet i verden. Jeg både forstår og forstår ikke hva dette betyr. På norsk kan «loop» bety både løkke, (altså en sløyfe, buktning, krøll eller hempe på tau), eller vise til en lukka krets, (altså en prosess, system eller sirkulær struktur, som ender der det begynner og omvendt). Med det i bakhodet funderer jeg litt videre, uten at jeg lander betydningen helt, og teksten åpner for flere lesninger sånn sett. Uansett er det tydelig at tanker om repetisjon, mønstre og rytme via regelmessigheter i verden på et vis er elementært for arbeidet med LIMBO.

Synkrondanser og «nøytrale» ansiktsuttrykk
Publikum er plassert i to amfier, ett på hver langside av scenen. Fire dansere befinner seg på en avlang, lys dansematte på gulvet mellom de to amfiene. I løpet av forestillinga danser utøverne seg gjennom ulike former for synkrondans. Hver lille synkrondans er som en egen loop, en variasjon over et tema. Temaet er gjerne ett spesifikt dansetrinn som repeteres, økes i intensitet, transformeres. Dansen fremstår algoritmisk, gjennomkoreografert, «tight» og svært regelbundet. Den er nokså formalistisk og drar på kjente trinn fra både jazz og moderne dans. I tillegg har LIMBO en rekke brudd med denne logikken, gjennom lysskift; slow-motion innenfor en posisjon; eller tabelau-aktige scener hvor eksempelvis en danser bærer en annen sakte rundt i mørket slik at kroppene deres ser ut som én stor bevegelig figur.

Danserne insisterer på en kuriositet innenfor dans som gjerne kalles for «nøytralt» ansiktsuttrykk – et uaffektert uttrykk, som om de ikke lar seg påvirke av sine omgivelser og arbeidet de utfører. Dette «nøytrale» uttrykket kan generelt sett forekomme med eller uten grader av et slags underlig Mona-Lisa-smil, eller i en mer alvorlig variant som i LIMBO. Uttrykket brukes for å oppnå ulike ting, noen ganger er det for å flytte fokus over på rommet og bevegelsene som utføres, fremfor på utøvernes indre liv. Andre ganger er det et ballettisk forsøk på å fremstå som «effortless», noe som på sett og vis også dehumaniserer utøverne noe eller gjøre dem til figurer eller overmennesker. LIMBOs pokerfjes gjør utøverne maskinaktige, samtidig som det er med å overbevise om at forestillinga kan fortsette og fortsette, danserne blir aldri slitne, og rekken av loops er potensielt uendelig.

Undersjøisk samtidsgrunge

Dansernes kostymer peker i mange retninger samtidig, og jeg synes det er gøy at de forener samtidsdans, moderne dans, jazzdans og klassisk ballett gjennom bruk av både samtidsdansuniformen: treningstøy, og den velkjente «unitarden»samtidig. Det er i tillegg noe litt grungy eller rave-aktig over bekledningen, som umiddelbart skaper en forbindelse til de parallelle performancene av Anne Imhof og Eliza Douglas som nylig har funnet sted på Palais de Tokyo under Imhofs mye omtalte Natures Mortes.

Unitardsenes påsydde folder og rysjer får meg til å tenke på finnene til fisker og andre vanndyr. Slik blir danserne dels undersjøiske vesener, eller noe som ser ut til å ha blitt skylt i land. Draktenes tegninger av marihøner, ispinner osv. drar på mainstream tatoveringskultur av i dag. Akkurat hva de ulike tatoveringene formidler i LIMBO er jeg imidlertid usikker på, men som identitetsmarkører forbinder de dansernes karakterer til andre kropper som er tatovert med liknende motiver i dag. Dansernes bevegelser og «look» er et midtpunkt i rommet og min oppmerksomhet dras automatisk mot dette hele tiden, slik at scenografien og lydbildet lett kan havne i bakgrunnen. For min del resulterer det i at jeg aktiveres som publikum for å få med meg flere detaljer og elementer.

Scenografien drar tydelig på visuell historieformidling og kollasjmetoder for tekst. Rundt dansematta ligger noe som ser ut som svarte pøler, og jeg skimter setninga «army of flowers». På alle fire vegger henger filtbokstaver i tråder som «manipulatører» drar igjennom hele forestillinga, slik at ulike ord og setninger kommer til syne og dannes. Ord som «storm», «sea» og «shore» akkompagnerer dansen. Snor- og bokstavsystemet er svært elegant og fiffig, der stadig noe skjules og noe annet blir synlig, som igjen åpner for en rekke kombinasjoner og lesninger. Manipulatørenes er svartkledde, og har et trekanta tørklær som skjuler deler av ansiktet. Deres rolige bevegelser og lavmælte stilstedeværelse er en fin kontrast til danserne.

Lydbildet

Underveis i stykket skapes en ambivalens mellom det nokså trendy utseendet til danserne og rytmene dansen deres skaper. De fleste av synkrondansene insisterer på å skape rytmer og lyder som får meg til å tenke på skritt i ulike tempo, som igjen gjør at tanken om folkevandring er nærliggende. Denne assosiasjonen har ikke så mye å gjøre med hvilke bevegelser danserne faktisk utøver, for lydene kan like gjerne komme av baksiden av knær som slår mot dansematta eller kjente jazzdanstrinn. Lydbildet ellers består av synging av tekst som blant annet henter opp temaene i scenografien. Bruken av sangtekst er i grunn litt forfriskende, da dansekunst ofte sverger til et mer abstrakt lydbilde.

Details, details, details

Ved siden av å være «tight» og spennende koreografisk, er LIMBO rik på detaljer. Det er mye å oppdage, særlig om man klarer å løfte blikket fra danserne, og se etter det som befinner seg utenfor. Jeg husker for eksempel at en av manipulatørene kommer og legger ned blomster ved de svarte pølene, og den lille teksten jeg går forbi på vei ut som jeg ikke kunne se fra stolen jeg satt på. Selv om Moshtaghi og teamet tilsynelatende har latt seg influere av en rekke tendenser i samtidsdans- og kunstfeltet, har de likevel klart å skape noe ganske eget. Stykkets tydelige detaljfokus opplever jeg som nokså sjeldent, det er liksom en finesse over verket, noe jeg setter stor pris på. Teamet virker å være i full kontroll over rommet de skaper, og arbeidet til å ha et sjeldent overskudd som jeg vil si er en gave til oss i publikum.

Historiefortelling

I den grad LIMBO dealer med elementer av vår tids kriser, noe scenografien hinter om, er danseforestillinga likevel ikke moraliserende. Istedenfor later LIMBO til å fokusere på å sette mange ting ved siden av hverandre som i et kollasj, for å se hvilke møter, friksjoner og meninger som oppstår. Stykket lar meg assosiere fritt ut fra kombinasjonen av alle de fortellende elementene.

For selv om LIMBO tar for seg visuell historieformidling, føler jeg meg aldri tvunget til å forstå en spesifikk historie. Det er for eksempel uvisst hvem utøverne er som karakterer. Det «nøytrale» ansiktsuttrykket deres kan for så vidt demonstrere en viss maktesløshet og dissosiasjon, en ikke-tilstedehet som er forenelig med en av betydningene av ordet «limbo». Er de da et bilde på det å befinne seg i en limbo? Kan karakterene leses som noen som forholder seg ignorant overfor det sangstemmen forteller, eller kan stemmen representerer karakterenes indre tanker? Kanskje er utøverne en del av denne blomsterhæren det står skrevet om? Det er kanskje ikke så nøye hva som er hva, men at verket byr på en mulighet til å tenke sammen med det. Om aldri så fragmentert, siver det likevel inn en slags sky av referanser som jeg samla sett opplever som en beretning om Millennias, Gen Z og vår tidsånd.

(Publisert 12. 11.2021)