Uten minnesmerker, ingen minner

Forestillingen springer mellom 1942, 1951 og 2011. Vi møter sovjetiske krigsfanger, norske sjøfolk, militære og etterretningsoffiserer, politikere og

kodenavn: asfalt

Av Stein Elvestad

Regi: Øystein Ulsberg Brager

Scenografi og kostymer: Mari Lotherington

Lysdesign: Johan Haugen og Vegar Angel N. Andreassen

Lyddesign: Frode Fridtjofsen

Koreografi: Mathias Rydjord

Medvirkende: Stein Elvestad, Rune Løding, Kristoffer Hjulstad, Roger Opdal Paulsen, Julie Sofie Reite, Iso Porović, Ekatarina Bespalova, Valentina Alexeeva, Harald Thompson Rosenstrøm og Marit Synnøve Berg

Urpremiere Nordland Teater, 2. november, 2024

Sett 4. november

byråkrater. Men først blir vi introdusert for dramatiker, dokumentarist og skuespiller Stein Elvestad og hans samarbeidspartnere fra 2011. Teaterforestillingen Kodenavn: Operasjon Asfalt handler ikke bare om hendelsene fra 1951, men også om et dokumentarfilmprosjekt om sju navnløse fangegraver ved Grønsvik fort i Lurøy. Det er altså et slags dobbelt dokumentarteater, med hoveddelen om Operasjon Asfalt i 1951 og et sidespor om filmprosjektet i 2011 og jakten på navnene på de sju døde fangene.

De glemte døde

Operasjon Asfalt var en hemmelig aksjon fra regjeringen i 1951 om å flytte levningene etter sovjetiske krigsfanger fra gravsteder i Nordland, Troms og Finnmark til et felles gravsted ved Tjøtta. I dag ligger over 7500 sovjetiske soldater gravlagt der, i tillegg til over tusen fra troppe- og fangetransportskipet MS Rigel, som ble senket av britiske fly ved Tjøtta i 1944. Krigsgravtjenesten fant drøyt 30 000 graver med utenlandske statsborgere etter krigen. Omtrent 100 000 sovjetiske fanger ble fordelt til over 500 fangeleirer i Norge, de fleste i Nord-Norge. Rundt 13 700 av disse fangene ble drept. Dermed ble særlig befolkingen i nord nære vitner til behandlingen fangene ble utsatt for, og hadde fortsatt stor sympati med dem etter krigen. Operasjon Asfalt dreide seg om å åpne 88 gravplasser i Nord-Norge, legge levningene i papirsekker dekket med asfalt, samt å fjerne gravmonumenter. Offisielt måtte gravstedene og minnesmerkene bort fordi de var så mange og spredt over hele landet, at gravmonumentene stod i veien for oppgravingen, var slitte og ødelagte eller skjemmende på annet vis. Uoffisielt fordi sovjetiske minnesmerker kunne gi sovjetiske myndigheter anledning til å besøke militært sensitive områder. Det var ikke ønskelig med sovjetiske helter i Norge under den kalde krigen. I 1951 ble aksjonen i Nord-Norge avsluttet og likeså den planlagte fortsettelsen av aksjonen i Sør-Norge i 1952.

To historier

Kodenavn: Operasjon Asfalt begynner med skuespiller Stein Elvestad. Han er til stede på scenen gjennom hele forestillingen. Dels som seg selv i møte med sine samarbeidspartnere om en dokumentarfilm og dels som et slags vitne til alle hendelsene rundt Operasjon Asfalt. At det er valgt å bruke så mye tid på denne delen fra 2011 står for meg som en underlig tilnærming. Joda, det kommer fram noe informasjon i de spilte sekvensene om dokumentarfilmen (som til slutt ikke ble produsert), men det finnes andre løsninger på å fortelle det viktigste av dette. Forestillingen er lang, og det kunne vært strammet inn en del til fordel for et tydeligere fokus på hendelsene i 1951.

Å jobbe med råtnende lik

Sommeren 1951 rekvirerte Forsvarsdepartementet DS Raftsund fra Vesteraalens Dampskibsselskap (og DS Tanafjord fra Det Nordenfjeldske Dampskibsselskap) til å frakte levningene av tusenvis av oppgravde lik fra Finnmark, Troms og Nordland. Vinteren samme år ble levningene gravlagt på Tjøtta. På scenen møter vi statsmakten ved forsvarsminister Jens Chr. Hauge, statssekretær Andreas Andersen, byråkrater, kapteinene Johan Arntzen og Eugen Syvertsen fra Krigsgravstjenesten, og Ove Bang Overdale fra den militære E-tjenesten. De viktigste karakterene er likevel sjøfolkene og likgravere ombord på DS Raftsund, som utkommanderte frivillige og uvitende om oppdraget. Forestillingen går framover i korte episoder, og veksler fort og ganske sømløst mellom ulike situasjoner, tider og steder. Vi møter dem på gravstedet ved Høybuktmoen utenfor Kirkenes der de graver opp lik som har ligget i jorden i seks til ti år. Videre gjennom Finnmark og Troms der de utfordres av lokalbefolkningen, kalles likskjendere og gravrøvere. Likene stables i skjul på land i papirsekkene og venter på at skipet kommer og mannskapet laster dem ombord. Det stinker på land og det stinker ombord. Mannskapet på DS Raftsund protesterer til slutt og legger ned arbeidet på grunn av arbeidsforholdene med papirsekker med som går i oppløsning og voldsom stank, men gjenopptar jobben når de blir kompensert økonomisk. Som et (ikke helt uvesentlig) kuriosum kan nevnes at DS Raftsund ble sendt til opphugging i januar 1952.

Scener og scenografi

På scenen dominerer en konstruert rigg med mange funksjoner. På toppen er den skipsbro, talerstol, kai eller annet ved behov. Under er den maskinrom, lasterom eller kontor. Den flyttes på, dreies rund, blir delt opp etter hvert som det oppstår nye episoder. Disse to enkle konstruksjonene fanger de ulike situasjonene på en fin måte og skaper et alvorlig og nakent uttrykk, i den ellers tomme og mørkegrå scenen. Kostymene er i hovedsak et slags arbeidstøy i blått og brunt. Bortsett fra når skuespillerne spiller maktmenneskene, da har de på seg lange frakker og slips. Lyset skifter med situasjonene og skaper en stadig bevegelse og framdrift i forestillingen. Det var to pauser underveis og en matpause omtrent midt i. Da det ble skaffetid ombord på DS Raftsund, så skipskokken til at også publikum fikk noe å spise.

Det slutter i Mo, på Grønsik, i Russland og på scenen

En av grunnene til at det ble slutt på Operasjon Asfalt var nok det såkalte kirkegårdsopprøret i Mo i Rana, den 2. november, 1951. Sju hundre menn og kvinner stanset oppgravingen på kirkegården, og forsvarsminister Hauge beordret aksjonen i Mo i Rana avsluttet. Forestillingen tar oss med videre til Tjøtta og nedgravingen av alle likene i massegraver.

Og den kunne kanskje sluttet der, men det er sidesporet fra 2011 som får de siste scenene av Kodenavn: Operasjon Asfalt. I arbeidet med dokumentarfilmen har de funnet navnene på de sju fangene som ligger gravlagt ved Grønsvik kystfort i Lurøy. De har funnet fram til en datter av fangen Arkadij Korneitsjuk og enken etter Mikhail Afonkin. Dette fører mot tre av fire sluttscener, som handler om dokumentarfilmen: Et tårevått intervju med datteren som besøker sin fars gravsted på Grønsvik, med påfølgende minnemarkering av en ortodoks messende prest. Når den er ferdig, er vi i Russland for å møte den 95 år gamle enken Afonkina. Begge disse blir i overkant sentimentale og langdryge. Så må Svein Elvestad forklare omstendighetene rundt at det ikke ble noe av dokumentarfilmen. Den gode avslutningen er når skuespillerne langsomt og tydelig framsier navnene og alderen til på disse sju fangene, og en som Mikhail Afonkin får si at nå er han ikke glemt.

Det er et viktig tema Nordland Teater løfter fram her, og ikke bare lokalt, men også nasjonalt. I Norge døde tre ganger så mange utenlandske borgere som norske under krigen. Og den realiteten er kraftig underkommunisert i norsk krigshistorie. Kodenavn: Operasjon Asfalt kunne med fordel ha vært strammet inn noe, men er likevel en gripende forestilling. Ensemblet gjør en formidabel innsats i nesten åtti roller. Det episodiske (filmatiske?) formatet er en enkel, men effektiv måte å spille ut temaet på. Og det gir mange inntrykk å fordøye etterpå.

Publisert 08.11.2024