Utsøkt forestillingshybrid og landsbyfest

Årets tre Europeiske kulturhovedstader er Tartu, Salzkammergut og Bodø. I Village Party har Sigurd Johan Heide(Bodø/Norge), Simon Mayer

Village party

Kunstnerisk ledelse: Sigurd Johan Heide & Simon Mayer
Musikalsk ledelse: Johanna-Adele Jüssi

Medvirkende:

Ole Nilssen: Dans, trekkspill. vokal
Matteo Haitzmann: Fele, vokal
Johanna-Adele Jüssi: Fele, skjeer
Hannah Shakti Bühler: Tamborello, vokal, dans
Tone Ingvaldsen: Dans, vokal

Simon Mayer: Fele, vokal

Sigurd Johan Heide: Dans, vokal
Gjester: Phitthaya Phaefuang, Josephine van Rheenen & Guy Corneille
Mentoring: Karoline Maria Wibmer
Teknikk: Espen Nordheim
Teknisk ledelse: Jeroen Smith
Kostymer: Nina Erdahl
Produksjon: Lisa Anetsmann / Art in Motion, Jo Einar Jansen / Kartellet.

Riksscenen

(Salzkammergut/ Østerrike) og Johanna Adele Jüssi (Tartu/Estland), gått sammen for å lete etter fellesnevnere og forskjeller i regionenes bygdefesttradisjoner. Resultatet forener alt fra folke- og samtidsdans, voguing, bryting, ritualer og lek, der musikk og rytme gjennomsyrer alle disse lagene av uttrykk. Estiske Jüssi, bosatt i Målselv, har det musikalske ansvaret, mens det koreografiske og kunstneriske ansvaret er et samarbeid mellom Heide og Mayer med sine respektive kompanier, Kartellet[i] og Simon Mayer Company/Art in Motion.

Mayers bakgrunn er fra folkekultur så vel som ballettutdannelse. Han arbeidet i Wiens Statsballett og med Anne Teresa De Keersmaeker, før han gjorde seg bemerket som soloartist på den internasjonale dansescenen. Han har flere ganger vist sine forestillinger i Trondheim i samarbeid med Teaterhuset Avant Garden (nå Rosendal teater, red. anm.) og Bastard-festivalen, bl.a. med soloen SungBengSitting i 2015; en forestilling med utgangspunkt i østerriksk folkekultur i form av dans, jodling, nakensaging og felesampling [ii]. Slik fikk også Heide kjennskap til Mayer. Heide forteller i et intervju[iii]at han ble «slått i bakken, og lenge har ønsket å samarbeide med Mayer.

Heides bakgrunn er også sammensatt: han er opprinnelig folkedanser, men har også masterutdannelse i koreografi. Gjennom sitt koreografisk virke i Kartellet, samt i ulike forskningsmiljøer, har han arbeidet med å utvikle folkedans som scenespråk, med særlig interesse for interaksjon mellom utøver og publikum.

Heide og Mayers interesser forenes i deres bakgrunn i folkekulturen og ønske om å gjøre kunst sammen med publikum, og i Village Party blir alle deltakere.

Når ryggene bøyes lett i dansen

Publikums deltagelse starter i foajeen, der utøverne er vertskap. I en uhøytidelig introduksjon av Mayer får vi både vite hvem som har finansiert prosjektet samt beskjed om at vi må forvente å delta, for det er prosjektets kjerne. Vi inviteres til å finne sammen tre og tre og holde hverandre i hendene for en polonese. Deretter følger vi etter hverandre inn i Riksscenens black box. Musikken, en blanding av forfinet polonese- og tradisjonsmusikk, leder oss. Stoler i mange farger er satt i sirkel og lysgirlandere henger i buer fra taket. I polyneserekkene, trengselen og farten som nå fyller gulvet, forsvinner black-boxen og vi er på «lokalet».

Nå deles rekkene. Jeg og en av mine partnere går til den ene siden, og de som blir alene, blir en lang, lang rekke. Vi som er to lager bro, og alle på lang, lang rekke må bøye seg og danseløper innunder broene. Svakt bøyde rygger og glade ansikter. Teatersjefer og maktbyråkrater; når ryggene bøyes lett i dansen blir alle litt annerledes, tenker jeg.

Etter hvert danner vi lange rekker som løper tett mellom hverandre. Hele tiden nye ansikter og hender å holde i. Musikken dør ut, dansen stilner og vi får sette oss hvor som helst i sirkelen, bortsett fra på åtte svarte seter der ensemblet setter seg ved siden av hverandre.

Sammen i sirkel
Så skjer det ingenting på en stund. Sittende i sirkel kan vi alle se hverandre, vi deler rommet og hører lyden av pust som stilner. Jeg får tid til å observere kostymene til ensemblet. Klærne er svarte med ulike teksturer, men mer enn folkedraktenes tunge vadmel, er det myke stoffer, transparente, blonder, mønstre og glitter. Kjoler og skjørt i kjønnsnøytral fordeling. Skoene er svarte med vekt. Minnet om folkedraktenes farger finnes i ankelsokkene, òg, skal det vise seg, i underbuksene. Alle har forskjellige sokkefarger, uhøytidelig rosa, oransje, gult, blå.

Brå overgang. En kraftfull rytmisk klappe-stampe-stollek med forrykende fart og presisjon. For hver gang det stampes med stolene flyttes de på gulvet, og formasjonen vokser som en parade ut og framover. Men ingenting er forutsigbart, og med samme forrykende fart i klappestampingen, bakker de og sitter ved siden av hverandre igjen. Kroppen min fanges av rytmene, men også av plutselige synkoper, pauser og rykk. Klappingen er ikke lenger bare klapping, men gester som har form av sommerfugler eller vifter. Hele tiden forskyves og transformeres rytmer, assosiasjoner og situasjoner. Det er kostelig; en dask av naboen, bommerter, støvtørking. Igjen henger rytmen i en forlenget ansats, for så å skyte fart og bære oss videre. Armene ruller om hverandre som en trommel av daglig arbeid, fortere og fortere. Plutselig blir det nesten stille, kun håndflater som gnis lett mot hverandre. Men rytmen er der like signifikant. Svak lyd av hud, og deretter kun Mayers pust.

Utsøkte overganger

Heide og med-danser i Kartellet, Tone Ingvaldsen, går inn i sirkelen. Myk rytme oppstår av dansende føtters lyd mot gulvet, akkompagnert av pusten. En dans og musikk av kun pust og føtter. Det er utsøkt og transparent og får vare en stund. Jeg sitter som på kanten av stolen, vil lytte, dansen og lyden blir helt nære – som et annet lag av deltagelse.

Mayer reiser seg og setter i gang en sirkel av «chaine»: Med føttene i tette bevegelser rundt hverandre som i en lenke (chain), snurrer han om sin egen akse langs hele ytterkanten av sirkelen der vi sitter. Så nært oss snurrer han, at jeg, mer enn å observere, kjenner luften fra sentrifugalkraften og skjørtet hans. Føttenes tette sirkler om seg selv, lager et lydlig rytmisk sug. Mayers sirkelbevegelser følges opp av Ole Nilssen som snurrende med svak pust i trekkspillet skaper en sirkellyd som forsterker sentrifugalkraften i rommet.

Fortsatt er det bevegelsene som er musikken: Ingvaldsens dans omfatter etter hvert slag mot ankler og legger, kjappe spark foran og bak. Alle i ensemblet kommer til i dansen, som en sakte oppbygging lag på lag, før rytmer og sentrifugalt sug får følge av svake enkle toner av sang. Kun ved en henvendelse med blikket, skjønner jeg at jeg også kan finne en tone å synge på. Siden nye utøvere hele tiden passerer forbi med nye toner vi kan henge oss på, er vi alle snart med i et flerstemt kor som fyller rommet.

Ubehag og mellomrom
Forestillingen veksler flere ganger mellom at vi sitter og ser på de eminente utøverne og at vi én etter én blir invitert ut på gulvet til å være med. Fordi ensemblet nettopp har vært så utsøkte i alt det de gjør, må jeg innrømme at synes jeg det er litt vanskelig å sette pris på å se andre i publikum danse. I en av overgangene er jeg en av dem som blir budt opp først. Jeg kjenner jeg blir sett på. Rytmen er ukjent i kroppen. Her jeg sitter og skriver, er jeg klar over hvor jeg skriver fra; en eldre danser med svak skam over ikke å ikke kunne enkle folkedansrytmer. Overgangsalderkropp, tung ullgenser og vintersko gjør det ikke bedre. Men jeg synes jeg ser sjenanse i blikket til noen andre i publikum også over å bli observert, når de engasjeres som en av de første. Men da vi alle til slutt danser vals, pols og reinlender – svingende rundt hverandre, er det bare gøy. Det var overgangen – mellomrommet i rolle og kropp – som var vanskelig. Fra å observere, bli observert, til å delta i fellesskapet. Det er flere slike vekslinger av roller og deltagelse i verket, men mellomrommet kjennes lettere å forsere ved inngang til mer lekne aktiviteter, eller når jeg engasjeres samtidig med andre og slipper å føle meg observert.
Det er fint å delta i den felles dansen. Min dansepartner, som også er fra publikum, kjenner rytmene og leder meg trygt. Vi danser oss varme før vi igjen setter oss.

Forskning og praksis

I 2013-15 var Heide sentral i et forskningsprosjektet Performer-audience interaction: a potenstial for dance art ved NTNU[iv]. Siden folkedansen er grunnleggende sosial var et utgangspunkt for prosjektet en antagelse om at interaksjon mellom utøver og publikum ville kunne være spesielt nærliggende for folkedans som kunstnerisk sjanger. En «Open Exposition» om NTNU-prosjektet er tilgjengelig og er interessant lesning. Jeg tror flere av prosjektets erfaringer for hvordan man kan redusere skillet mellom scene og sal, der deltagelse og interaksjon gis utallige aspekter, er videreført i Village Party: Å måtte strekke seg i lytting til musikk av bevegelser og pust, kinestetisk erfaring av Mayers snurrende dervisjsuggesjon og luftdrag, synge i kor, spille på skjeer som felles akkompagnement, danse polonese, vals, pols og reinlender, leke sisten over en mopp, være gjemmested for ensemblet. Selv mellomrom som kan romme litt ubehag – alt framstår gjennomtenkt og koreografert med tanke på å gi oss inngang til ulike lag av deltakelse og erfaring.

Musikken i dansen og dansen i musikken

Village Partys musikalske univers er en utsøkt reise i musikk, klanger og lydbilder. Johanna-Adele Jüssi[v] har studert og bodd i Tyskland, Shetland, Danmark, Finland, Sverige i tillegg til Norge og i musikken anes et vell av forbindelser til forskjellige tradisjoner.

Musikken er like mye i bevegelsene som bevegelsene er i musikken, og alle i ensemblet danser, synger og spiller. Jüssi danser med var humor mens hun leder vårt akkompagnement med skjeer, og Matteo Haitzmanns[vi] spiller fele, mens føttene danser i intrikat rytmisk interaksjon. Plystring, sang, jodling, klapping, friksjon i tekstilene, også avstander for vår persepsjon, er komponert i rom og bevegelse. Lyden beveges i rommet med teknikk eller ved forflytning og plassering. Det ikke bare høres, men kjennes når noen synger bak oss eller når vi omringes av stemmer.

Lyset endrer rommet umerkelig underveis, mellom det delte sosiale rommet og det iscenesatte og poetiske. Et vakkert mellomspill fester seg. Lyset har lukket seg om Jüssi og Haitzmann, som danser tett – en siste dans på «lokalet». De holder om hverandre og instrumentene bak ryggen på den andre mens de spiller. Det er som om instrumentene tilhører kroppene, på samme måt som musikken komme fra bevegelsene og kroppene deres. De spiller svake toner akkompagnert av så vidt hørbare klanger fra Nilssens trekkspill.

Kjønnsroller i oppløsning

I Village Party utforskes bygdefestens stereotypier. Med en lærrem rundt hverandres nakker, danser Hannah Shakti Bühler[vii] og Ingvaldsen en vakker og brutal stillingskamp der sirkelbevegelser og sentrifugalkraft både skaper avstand og holder dem sammen i balanse. Reimene strammer om kjake og nakke, som to dyr som er forbundet. I neste øyeblikk gynger de hverandre som barn i vugga, med hele vekten av den andre i reim og byrde om halsen. Scenen avsluttes med at de halvveis knepper opp buskene, og med flik av blå underbukser hopper de mot hverandres brystkasser i tunge klask. Konvensjoner om folkefestenes kjønnsroller er i hvert fall skrinlagt.

Village Party har ulike gjester i ensemblet, og for forestillingen i Oslo medvirker blant annet norsk-thailandske Phitthaya Phaefuang[viii]. I egne koreografiske verk utfordrer Phaefuang binære forståelse av kjønn, og inkorporerer ballroomkultur med thailandske politiske og kulturelle fenomener. I Village Party, transformerer han sirkelen vi sitter i til en fortettet ballroom-cyper. Han beveger seg av og til helt nær oss, utfordrende, men skjør, armene i en symbiose av thailandske slangebevegelser og geometriske former, trange skritt, myke hofter og vogue-femme dip-positurer der brystet nesten vokser opp og ut av gulvet.

Scene på scene der ensemble og gjester briljerer

Village Party er ikke bare en utveksling mellom kunstnere tilknyttet kulturhovedstadene. Ensemblet er en samling særegne enkeltkunstnere med internasjonalt omdømme, der tverrkunstnerisk performativ praksis er en fellesnevner. Etter å ha sjekket navn og hjemmesider vil i hvert fall jeg gjerne oppleve verk av samtlige kunstnerskap!

Det nevnte forskningsprosjektet, Performer-audience interaction: a potenstial for dance art, reflekterer over at interaksjon mellom utøvere og publikum kan være vanskelig å løse med tilstrekkelig kunstnerisk kvalitet og raffinement, slik at det framstår forskjellig fra vanlige former for sosial dans. Denne forskjellen, eller avstanden, identifiserer jeg også som en problemstilling i Village Party, fordi ensemblet består av en sjelden sammenkobling av eminente kunstnere. Som publikum vil jeg ikke gi slipp på opplevelsen av å se dem i aksjon, og derfor blir overgangen til egen deltagelse av og til stor.

Mot til å falle

«Consider: to move is to risk falling. Suppose in addition that life happens away from equilibrium» skriver den svenske dansekunstneren Anna Pehrsson i sin tekst Unthinkable Objects[ix]. Tap av likevekt er et mellomrom. I perfekt balanse vil ingen bevegelse skje, potensialet finnes i fallet. Village Party tør å falle, og insisterer på å bevege seg inn i mellomrommet – i forskjellene mellom kroppene og erfaringene, mellom sosialt sted og forestilling. Det er derfor prosjektet beveger oss som deltar, endrer kroppene, hvordan vi ser andre og åpner for nye erfaringer og møter.

Village Party ble skapt for Bodø2024, og etter denne ene forestillingen på Riksscenen, har den i november vært vist som enkeltforestillinger i de andre kulturhovedstedene. Village Party feirer det å være sammen og gjennomsyres av overskudd, lek og generøsitet, og jeg håper denne fantastiske forestillingshybriden får et lengre liv.