Vampyrer versus vitenskap

Helt på tampen av 1800-tallet ble det gitt ut en hel drøss med skrekkfortellinger. Fra 1890 og utover ble lesere presentert for Oscar Wildes The Picture

Dracula

Av Bram Stoker og Rolf Alme

Regi, scenografi og kostyme: Rolf Alme

Koreografi: Dennis De Visscher

Video: Barbara Wilson

Dramaturgi: NIna Godtlibsen

Rogaland teater, Ungdomsteatret

of Dorian Gray (1891), H.G. Wells’ The Time Machine (1895) og – ikke minst – Bram Stokers Dracula (1897). Sistnevnte er en av de fortellingene vi alle føler vi har en viss kjennskap til, selv om vi ikke har lest den. Vampyren har sitt utspring i muntlige fortellinger som går tilbake til middelalderen, og Stoker selv var inspirert av beretningene fra 1400-tallet om hærføreren Vlad «spidderen», som også gikk under tilnavnet «Dracula» («djevelens sønn»). Og allerede samme år som han publiserte Dracula adapterte Stoker selv romanen for scenen, med premiere på Lyceum Theatre i London 18. mai 1897. Senere har vampyren vært en spesielt populær skikkelse på lerretet, noe man allerede fikk se i F.W. Murnaus stumfilmklassiker Nosferatu: Eine Symphonie des Grauens (1921).

Og det kan ikke være noen tvil om at vampyren egner seg godt på film. Filmmakere har tross alt tilgang til alle salgs spesialeffekter, og kan skape skrekk og uro gjennom å vise frem levende bilder av menneskeskikkelser som forvandler seg om til flaggermus, ulver som angriper hestekjerrer og unge kvinner som blir bitt i nakken så blodet spruter. Spørsmålet som imidlertid har plaget teaterregissører helt siden 1800-tallet er imidlertid – hvordan får man dette til på scenen?

Stoker og stumfilm

For det er altså en del utfordringer knyttet til å sette opp denne romanen, hvor vi møter advokat Jonathan Harker (Joakim Auestad), som reiser til Transylvania for å få underskrift på en kontrakt av grev Dracula (Martin German), som nylig har kjøpt seg et hus i London. Etter å ha blitt holdt fanget på slottet til greven, klarer Jonathan endelig å komme seg hjem, bare for å oppdage at grev Dracula også har tatt turen over kanalen og nå er i ferd med å skape seg en hær av vampyrer som skal rive ned hele det siviliserte England. Et av ofrene hans er Lucy Westenra (Lykke Färdig Kalsås), som er nær venninne av Harkers kone, Mina (Eir Apneseth). Til slutt klarer Harker, ved hjelp av blant andre professor Abraham van Helsing (Oliver Normann Hibbard) og Dr. Jon Seward (Karl Kristian Hembre Helgøy) å drepe monsteret. Slik gjenopprettes harmoni og orden.

Stokers adaptasjon av Dracula ble i 1897 fremført av femten skuespillere, varte i over fire timer og bestod i stor grad av beskrivelser av hendelser som allerede hadde skjedd eller karakterer som ikke var til stede på scenen. Alt dette skapte et visst statisk preg, noe Stoker prøvde å motvirke ved for eksempel å inkludere den såkalte vampyr-lemmen som ble oppfunnet til oppsetningen av James Robinson Planchés melodrama The Vampire, or, The Bride of the Isles i 1820, og sørget for en rekke dramatiske innganger og utganger for de overnaturlige vesenene, noe som skulle balanserte de beskrivende monologene.

Naturlig nok har senere oppsetninger strevd med de samme problemene og utfordringene som oppstår når man ikke har filmens spesialeffekter til rådighet. Dette inkluderer også årets oppsetning fra Ungdomsteateret på Rogaland teater. Rolf Alme, som både er regissør, scenograf, kostymedesigner og med-forfatter, tar ikke i bruk vampyr-lemmen, men har gjort en rekke andre spennende og gode valg i sin produksjon med ni unge skuespillere. Et grep er lek med tid. Handlingen er lagt til 1889, noe som særlig gjenspeiles gjennom tidsriktige kostymer, men det er også innslag av andre tidsepoker i denne oppsetningen, for eksempel ved hjelp av filmsnutter som vises på et lerret som rammer inn scenen og tydelig alluderer til F.W. Murnaus ekspresjonistiske versjon av vampyrfortellingen fra 1921. For å bygge opp under denne intertekstualiteten gjør Alme utstrakt bruk av stumfilmens estetikk og presenterer oss for nærbilder av ansikt som viser frem følelser som frykt eller sinne med overdreven mimikk. Samtidig bruker regissøren lerretet for å dra inn nettopp noen av filmmediets utvidete muligheter, for eksempel ved hjelp av små filmsnutter som en Filmavisen-inspirert nyhetsbulletin som forklarer hvordan et ukjent og førerløst skip har lagt til havn i England. På samme måte som i stumfilmene spilles det videre live-musikk til å akkompagnere handlingen. Stumfilmen rammer også inn skuespillernes bevegelser på scenen, som imiterer estetikken vi ser på lerretet og preges av maniert kroppskomikk når skuespillerne skal vise frem galskap eller frykt. Dette fungerer svært bra, og Alme lykkes i stor grad i å motvirke det stillestående preget som skapes av monologene og de andre utfordringene som i alle år har plaget oppsetninger av Dracula. Resultatet er en oppsetning som visuelt sett er spennende, leken og svært underholdende, noe som ikke minst skyldes en ung gjeng med tydelig opplagte og dyktige unge skuespillere som bringer livskraft og energi inn i rommet.

Vampyren og (det viktorianske) samfunnet

Noe som er viktig å merke seg med Dracula er at den er en gotisk roman som tar for seg mange aspekter av den kulturelle angsten som preget det viktorianske samfunnet mot slutten av 1800-tallet. Et eksempel er spørsmålet om degenerasjon, som dukket opp i kjølvannet Charles Darwins evolusjonslære. For på samme tid som dette samfunnet var preget av troen på fremskritt og innovasjon, var det også plaget av en frykt for det motsatte – dekadenes, avvik, oppløsning, sykdom og galskap. Dette finner vi mange eksempler på i romanen, som i tilfelle Lucy som, med sitt frigjorte syn på seksualitet, representerer «den nye kvinnen» som ble oppfattet som en trussel mot kjernefamilien. Et annet eksempel er Dracula, som står for seksuelt avvik i den grad at ofrene hans både er menn og kvinner. Dracula symboliserer også de negative konsekvensene av imperialisme, i en tid da mange av dronningens undersåtter begynte å emigrere fra koloniene og bosette seg i metropolen London.

Samtidig er det slik med Dracula som med mange av romanene fra samme periode: symbolikken er flytende og åpen og kan fylles med uroen og frykten som preger enhver tid og ethvert sted. Inkludert vår egen. Dette er også noe Rolf Alme synes å ta innover seg, når han for eksempel viser til samtidens flora av konspirasjonsteorier gjennom referanser til såkalte Flat Earthers eller når han bruker ord som «virus», «pandemi» eller «smitte» for å beskrive vampyrens fremferd i London. Det finnes også en referanse til vår egen tid i de siste bildene som vises på lerretet, som, i motsetning til de andre, er satt i farger og viser frem en verden som brenner. Samtidig er akkurat det symbolske aspektet ved denne fremføringen noe av det som er minst tydelig, og heller fremstår som fragmentert og tilfeldig. For selv om disse eksemplene på samtidens kulturelle angst tas opp, er det ikke sånn at de utgjør noen råd tråd. I stedet blir de nevnt og glemt.

Et annet aspekt som forstyrrer helheten i oppsetningen, er bruken av humor. Med alt sitt fokus på kulturell angst er Dracula en tekst som har til hensikt å skape frykt og ettertanke hos leseren. Og på samme måte som den kulturelle angsten mangler et tydelig fokus, har man i stor grad valgt å skape latter heller enn frykt og skrekk hos tilskueren. Humoren er til stede både fysisk, gjennom de manierte stumfilminspirerte bevegelsene til skuespillerne, og gjennom dialogen. Den setter også sitt preg på fremstillingen gjennom bruken av ulike typer dialekt og aksent. Skuespillerne snakker jevnt over østlandsdialekt, med unntak av når de skal være skipskapteiner (da er de fra Sunnmøre) eller vampyrer (da er de fra Øst-Europa eller Sverige). Denne bruken av humor synes å være et gjennomgående grep i samtidens teaterproduksjoner, uavhengig av hvilken sjanger man beveger seg i. Spørsmålet er hvorvidt det er nødvendig å bringe inn humor i Dracula, eller om det kunne vært nok å skape en forestilling som konsentrerte seg om frykt, skrekk og uro hos tilskueren. Denne anmelderen holder en knapp på dette siste alternativet. Vi lever tross alt i interessante tider, og – som vi alle vet – vampyren er et monster som bare befinner seg blant oss hvis den først er blitt invitert inn.

(Publisert 22.02.2024)