Vellykket lek med horrorsjangeren

Det Vestnorske Teateret og teatersjef Thomas Bye har gått høyt ut i innsalget av teaterforestillingen

kvinna i svart

Teatertekst: Stephen Mallatratt

Bearbeidet fra romanen av Susan Hill

Regi og oversettelse: Yngve Sundvor
Scenografi og kostyme: Yngve Sundvor, Cato Skimten Storengen og Øystein Martinsen
Dramaturg: Aslak Moe
Lysdesign: Arne Kambestad
Lyddesign: Gunnar Innvær

Med: Cato Skimten Storengen, Øystein Martinsen og Vilde Biserød Vengnes
Barnestemme: Amanda Flatholm

Det Vestnorske Teateret, 11. September 2024

Kvinna i svart. «Sikre deg plass no, viss du er modig nok!», skriver teateret. «Det er det skumlaste eg nokon gong har sett», sier Bye på hjemmesiden.

Da må den versjonen Bye har sett vært betraktelig mer uhyggelig enn denne. Når teateret nærmest går ut med en skremmegaranti er det høyt spill, for om publikum ikke blir skremt, har stykket da mislyktes?

Mer enn de lover

Kvinna i svart hadde tjent på en mer sober innpakning som ikke overselger stykkets grøsserelementer til de grader, men latt horroren komme som en overraskelse. Det er jo skrekkens premiss, altså overraskelsen. Nå blir man sittende å vente, for forberedte på det som skal komme. Det er også lagt inn en pause i forestillingen som skaper et uheldig brudd, istedenfor å la spenningen bygge seg langsomt opp. Stykket er ikke spesielt langt, så pausen oppleves som unødvendig. Kvinna i svart har også fått en anbefalt aldersgrense på 15 år, noe som oppleves som altfor strengt. Dette ville passet perfekt for Halloween-lystne 12-åringer, for den aldersgruppen elsker jo å bli skremt.

Når det er sagt, så sitter man likevel litt utpå setet i andre akt, og det er noen øyeblikk som gjør at man kvepper skikkelig til. Mange gisper, og noen få i salen skriker. Men tenk så bra responsen kunne vært dersom publikum ikke allerede hadde forventet disse forsøksvise sjokk-effektene!

Godt drama

Men om en legger dette med innsalg, grøss og skrekk til side, så er Kvinna i svart en svært fornøyelig forestilling med en grunnleggende tro på teatermagien.

The woman in black, som stykket heter på engelsk, hadde premiere i 1989 og gikk på (blant annet) Fortune Theatre i London helt til 2023. Det har også blitt filmatisert. Stykkets tematikk og stil passer den gamle ærverdige teatersalen på Det Vestnorske Teateret som hånd i hanske. Søyler, høyt under taket, flere nivåer, fordums storhet – altså perfekt som åsted for et digert hjemsøkt hus. Forestillingen er virkningsfullt lyssatt av Arne Kambestad og har kledelige klassiske lydkulisser av Gunnar Innvær.

Flere historier i ett

Selve handlingen har flere lag. Utgangspunktet er at advokaten Arthur Kipps skal gjenfortelle en skjellsettende opplevelse han hadde for flere år siden, da han ble sendt avgårde for å få oversikt over dødsboet til Alice Drabløs. Han har leid inn en utenforstående skuespiller for å iscenesette opplevelsen som inneholder et hjemsøkt hus og døde barn, blant annet. Målet til advokaten er at om familie og venner kan forstå hva han har opplevd, så vil han bli i stand til å glemme den fryktelige opplevelsen selv. Men mens han gjenforteller sine opplevelser blir skuespilleren innhentet av uforklarlige hendelser i stykkets sanntid. Disse meta-perspektivene i fortellingen gjør teksten ekstra rik, den har en kløktig dramaturgi og hopper effektivt i tid og sted. Arthur er gnistrende spilt av Øystein Martinsen og Cato Skimten Storengen er overbevisende i rollen som skuespilleren som går inn i Arthurs erfaringer med hud og hår. Martinsen iscenesetter også en lang rekke mystiske personer Arthur møter på sin vei i bygda. Felles for dem alle er at de vet mer enn de sier.

Fantastisk skuespill

Cato Skimten Storengen og Øystein Martinsen har en herlig kjemi og nedpå stil. Det er også ekstra kjekt med nye fjes på bergensscenen. De manøvrer brudd og går inn og ut av roller så effektivt at det føles som om scenen er befolket av langt flere enn de to. I fortellingen som blir mørkere og mørkere porsjonerer de også ut helt passelige mengder med humor.

På scenen dukker mange av den klassiske gotiske skrekkens elementer opp. En gyngestol som beveger seg helt av seg selv, skygger på kirkegården, speil og knirkete dører. Og selvsagt ja, kvinnen i svart. Det er som en klassisk skrekkfilm møter NRK-kultserien Marerittet fra 1989.

Det sceniske universet er gjennomført. Gamle papirer, kasser, nedstøvete skinnmøbler, brunt brennevin og små lyskilder underbygger horror-estetikken. Galleriet brukes også effektivt og mange av scenebildene er en estetisk fest. Forestillingens styrke ligger i det grunnleggende grundige teaterhåndverket. Det er helt herlig å se på hvordan de to skuespillerne illuderer en togreise, eller at en lys levende hund er med dem på scenen, kun ved hjelp av lyder og trigging av publikums fantasi.

Kvinna i svart er smart og morsom historiefortelling, og med en blanding av både distanse til karakterene og fullstendig innlevelse leker forestillingen med publikums emosjoner på en original måte.

Publisert 18.09.2024