Verdensjammer, koteletter og novelletter

Rogaland Teater og Hagesund Teaters oppsetning Alexander er en biografisk gjennomgang av et dikterliv som hadde sin

alexander

Regi: Morten Joachim

Scenografi: Arne Nøst

Kostyme: Ragnhild Anda Tengesdal

Lysdesign: Trygve Andersen

Komponist og lyddesign: Ida Flåten Kampenhaug

Dramaturg: Carl Jørn Johansen

Samproduksjon mellom Rogaland Teater og Haugesund Teater

Premiere 4. september 2024

begynnelse i året 1849, det vil si for 175 år siden. Det er med andre år snakk om et jubileumsår for Alexander Lange Kielland. Stykket åpner imidlertid med en dikter (Espen Hana) som sitter på en spartansk benk sammen med en diger ravn, og vi forstår at han her befinner seg på livets endestasjon. Fra det punktet går vi tilbake til sentrale episoder i hans erindring. Første akt gir oss i størst grad brokker av Kiellands voksenliv med særlig fokus på skriveoppholdet i Paris, hvor han riktignok både skrev og ble kjent med Bjørnstjerne Bjørnson (Amund Harboe), men som også gikk over stokk og stein i form av ulike typer materielt konsum og endte med at dikteren vendte tilbake til hustru og familie i Stavanger i forbindelse med sin fars (Matias Kuoppala) død.

I andre akt beveger blikket seg mer over mot barndommen, og begynner med det traumatiske tapet av moren, Christiane Lange (Marianne Holter), da Kielland var bare tretten år. Fra det punktet følger vi den unge mannen i ulike konfrontasjoner med farens nye hustru, Inger Mæle (Malene Wadel), og elskerinnen Berta Elisabeth Aarre (Malene Wadel), eller Lisa fra «Jederen», som Kielland får to barn med. Til slutt transcenderer handlingen øyeblikket da mannen forlater sitt jordiske liv og viser oss en forfatterlegende som ble plassert på sokkel på Torget i Stavanger 6. januar 1928.

Komedie og tragedie i skjønn forening

Jeg må være helt ærlig og si at det er sjelden jeg har kost meg så mye på teater. Ikke bare er Espen Hana strålende i rollen som Kielland, men resten av ensemblet (som alle trakterer opptil flere roller) karakteriseres av overskudd, perfekt timing og gnistrende kjemi. Hos Hana finner vi videre ikke bare en viss fysisk likhet med dikterhøvdingen, men han evner å manifestere kompleksiteten i et menneske i løpet av de to timene stykket varer og veksler mellom å være sår, morsom, sint, konfronterende, pompøs, grådig, angrende, vellystig, rasjonell, kameratslig og sorgtynget. Pluss litt til.

Scenografien er minimalistisk og deler av den er velkjent, som for eksempel bakgrunnsfotografier, skjermer, et dirrende lydspor, samt dreiescenen skuespillerne beveger seg på. Sistnevnte er noe teaterpublikum har sett utallige ganger tidligere, og undertegnedes erfaring er at det ofte fungerer mer som en distraksjon enn noe som tilfører oppsetningen dybde, men akkurat her er det faktisk flere eksempler på at det skaper en virkningsfull symbolikk, noe som særlig gjelder dødsscenen til Jens Zetlitz Kielland hvor vi får se at han fysisk transporteres bort fra livet og sønnen. Det skapes videre en tilsvarende rørende scene i begynnelsen av andre akt, når Christiane Langes død representeres ved hjelp av en gjennomsiktig vegg som heises ned og på effektivt vis manifesterer hvordan de døde både er absolutt adskilt fra oss levende og hvordan de samtidig fortsetter å virke i livene våre. Likeledes fungerer den digre ravnen som sitter ved Kiellands side i åpningen av stykket både som et memento mori og som et slags fugletribunal, som følger dikteren mens han vandrer gjennom livet og både gjenopplever og aktivt reflekterer over egne valg.

Selvrefleksjonen som det her refereres til er også tydelig etablert gjennom dialogen. Til å begynne med kan det virke som det legges opp til en slags teatersport med metareplikker av typen «og da sier jeg at … og så sier du at …». Eller ved at den fjerde veggen stadig vekk brytes ned. Noen av disse replikkene fungerer for å lage et komisk opplett, som for eksempel når Alexander utbryter «Jesus Christ!» for så å forklare publikum at «han [Kielland] hadde ikke sagt det». Men de har også en annen effekt, som er knyttet til konstruksjonen av det meditative rommet som etableres i åpningsscenen. For selv om ravnen ikke er fysisk til stede på scenen gjennom hele stykket er det tydelig at Alexander henvender seg til en slags guddommelig eller eksistensiell kraft når han gjennom stykket både prøver å rettferdiggjøre, forstå – og potensielt endre – sitt eget liv.

Med et slikt fokus skulle man tro at komedien noen ganger kom i veien, slik den gjerne gjør i et samtidsteater som er opptatt av å tekkes et bredt publikum. Men det gjør det altså ikke. Den komiske timingen i Alexander er faktisk upåklagelig, både på tekst- og fremføringsnivå. Her kan det legges til at både anmelderen og en fjorten år gammel følgesvenn lo høyt opptil flere ganger, så humoren er i stand til å treffe ulike generasjoner, noe som ikke er en enkel sak i disse TikTok-tider.

Men hva kan litteraturen gjøre?

En viktig del av metanivået i stykket er videre å tematisere litteraturen selv. Kielland er mest kjent for sine realistiske romaner og viljen til å frembringe en så sterk grad av «verdensjammer» hos leseren at det nødvendigvis måtte føre til grunnleggende endringer i for eksempel skolevesenet. Dette behovet for at litteraturen skal føre til noe konkret tematiseres gang på gang i stykket både gjennom stadige hentydninger til Christiane Langes engasjement for skolereform, samt Lars Oftedals (Matias Kuoppala) rolle i å nekte Kielland diktergasje – og det til tross for påtrykk fra både Bjørnson og Lie – og gjennom en fornøyelig scene hvor Lille Marius (Amund Harboe) dukker opp på scenen for å overtale Kielland til å gjøre ham kulere. Lille Marius vil nemlig ikke være liten og ynkelig. Behovet for at litteraturen skal ha en konkret funksjon er videre presentert som et viktig personlighetstrekk, ettersom Kielland flere ganger utbryter «jeg skriver det bare om!» når han er i ferd med å gjenoppleve traumer, som for eksempel i forkant av morens død. Slike uttalelser som også retter et interessant lys mot et diktersinn og viser til drivkraften som kan motivere valget om å skape litteratur i utgangspunktet. For er det ikke sånn at det viktigste en dikter gjør er å fremkalle spørsmålet «hva om ting var annerledes?», enten det er snakk om sitt eget sinn eller leserens (eller, som her, publikums). I denne sammenheng kan vi også nevne at stykket etablerer en tydelig parallell mellom Kielland og hans mest kjente hovedperson Abraham Løvdal, som dikteren selv omtalte som sin «ulykkelige Dobbeltgjænger» fordi han etter hvert kommer til å bli dominert av sin autoritære far og svikter sine egne (og morens idealer). Vi ser hvordan Kielland selv kjemper mot sin fars innflytelse, enten det er snakk om driften av teglverket på Madla eller det strengt pietistiske idealet som blir innført i familien når Kielland senior gifter seg på ny etter Christiane Langes død. Og vi følger ham altså enda lenger enn selve livet, slik det seg hør og bør for en dikterlegende.

Publisert 12.09.2024, rettet med faktaboks, kl. 11.20