Vi er alltid alene – selv når vi er sammen

Jon Fosses stykke Eg er vinden hadde urpremiere på Nationaltheatret i 2007, som del av et samarbeid med Festspillene i Bergen. Her møter vi to

eg er vinden

Regi: Victoria Meirik

Hovedroller: Kim Fairchild og Ingrid Unnur Giæver

Lysdesign: Agnethe Tellefsen

Masker: Mio Eyfjord

Scenorgrafi og kostyme: Anette Werenskiold

Musikk: Ingvild Langgård

Dramaturg: Matilde Holdhus

Rogaland teater, Intimscenen 20. november 2024

mennesker som befinner seg i en båt. Ingen av dem får navn, de blir bare kjent for oss som Den eine og Den andre. I Rogaland Teaters oppsetning er disse to kvinner. Dette har ikke noe å si, i hvert fall ikke utover det faktum at presentasjonen blir bemerkelsesverdig kjønnsløs. Kanskje det er måten de er kledd – i kjønnsnøytrale jeans, ensfargede gensere, joggesko og løse fritidsjakker – men de fremstår i hvert fall som dypt menneskelige, heller enn som kvinner. Vi skjønner videre at Den eine (Kim Fairchild) har tatt sitt eget liv, mens Den andre (Ingrid Unnur Giæver) er en pårørende, og at denne båtreisen foregår i et landskap hvor fortid, nåtid og fremtid er smeltet sammen og i en tilstand som både er drøm og virkelighet og hvor håp, kjærlighet, smerte, sorg og savn går hånd i hånd.

Hovedtemaet i stykket er kanskje først og fremst det store gapet mellom Væren og væren. Fosse er en dypt modernistisk forfatter som er opptatt av hvor lite vi makter å forstå og uttrykke av våre egne erfaringer. Derfor er det slik at stykket åpner med at Den eine erklærer at «Eg ville det ikkje / Eg berre gjorde det». Med andre ord var handlingen løsrevet fra viljen, fra intellektet, fra bevisstheten. Og når Den andre påpeker at «du var jo / ja så redd for at det skulle skje», så må Den eine bare erkjenne at det stemmer. Og prøve å mildne slaget med å si at «Eg har det godt // Eg er borte med vinden». Uten at dette hjelper Den andre i særlig grad. For «Du er borte» og «Du finst ikkje».Tapet er absolutt.

Gjennom hele stykket prøver Den eine å forklare og kanskje dermed mildne tapet for Den andre. Hun prøver å sette ord på hva det er med erfaringen og virkeligheten og kroppen som gjør at livet kjennes så uutholdelig. Men ordene strekker ikke til. Det er sånn at når man ikke har ord, sier hun, så må man bare si noe annet i stedet. Konsekvensen av dette er ikke bare at det eksisterer en avgrunn mellom Den eine og Den andre, men også inni Den eine selv. Noe som selvfølgelig beskriver situasjonen til det moderne mennesket, etter at Sigmund Freud forklarte at vi er splittet i to deler som aldri kan forstå eller forholde seg til hverandre. Det er det moderne menneskets store tragedie å være adskilt – ikke bare fra verden og andre mennesker – men også fra seg selv.

Det er ofte snakk om at i moderniteten er det den lingvistiske vendingen som har preget tidsånden, det vil si, innsikten i at språk er det mest grunnleggende fenomenet i den menneskelige tilværelsen og at dette samme språket gjerne kommer til kort når det gjelder å formidle erfaring og handling. Sånn er det også her. Den eine sier til Den andre at hun kjenner seg som en stein, at hun synker til bunnen av havet, at hun er knirkingen i en mur som sprekker. Men ingen av disse setningene fungerer, og hun ender opp med å si at nei, det var ikke akkurat slik. «Det er berre ord», konstaterer hun, «det er berre noko ein seier». Når alt kommer til alt, kan hun ikke sette ord på seg selv eller sin egen tilstand. Et annet eksempel er når Den eine prøver å forklare at hun ikke klarer alt bråket. Og hun klarer ikke at alt er så synlig. Og at

viss eg er åleine

så ser eg berre meg sjølv

og så høyrer jeg berre meg sjølv

Og eg liker ikkje å sjå og høyre meg sjølv

Det er slike linjer som gjør Fosse til den enestående dramatikeren han er. For det er altså to ting som preger dette stykket. På den ene siden har vi å gjøre med en litterær tekst som evner å formidle eksistensiell lidelse. På den andre – en tekst som formidler i hvor stor grad språket og ordene kommer til kort når man skal snakke om indre prosesser – både for Den eine og for Den andre.

For mens Den eine prøver å formidle hvor umulig alt er, forsøker Den andre å gjøre bruk av alle de fine ordene, for å formidle at livet rommer nok av det gode til at det er verdt å leve. Det er tross alt «mange stader / det går an å vere». Og det finnes tross alt god mat og vin. Og den gode samtalen. Og opplevelsen av å kjenne vinden i ansiktet. Og det er Den eine enig i. Men det kan synes som øyeblikket når hun velger å hoppe fra båten og synke ned i havet som en stein, ikke nødvendigvis er knyttet opp mot en erindring av alt dette gode, eller at det i det hele tatt er en bevisst handling. Det er en øyeblikkets handling. En desperasjonens handling. Og det er like umulig for Den eine å forklare hva det var som gjorde det hele for uutholdelig, som det er for Den andre å forstå.

Nettopp derfor er også havet det ledende symbolet her. Gjennom hele fremsyningen viser de to til havet. De snakker om de grå skjærene som både er skrekkelige og vakre, og skuer utover mot der hvor havet er dypest. Og mens Den andre synes det er fint å ankre opp på grunt vann, er Den eine aldri fornøyd, men presser på slik at de drar stadig videre og lengre og lengre ut mot dypet. Her skjønner vi også at det ikke er mulig å følge et menneske fullt ut. For når Den eine velger å styre båten ut dit hvor havet er dypest og bølgene er høyest, er hun på mange måter alene. Den andre ber om at de skal snu og roper at de må tilbake på grunnere vann. Og kan ikke følge Den eine helt inn til slutten.

Enkelt, effektiv og enestående

Det meste fungerer i denne oppsetningen, noe både denne anmelderen og en femten år gammel teatervenn kan skrive under på. Scenografien er enkel og effektiv. Scenen er bygget opp som en lang og smal treboks som Den eine og Den andre beveger seg på – noen ganger stående, noen ganger sittende eller liggende. Under denne boksen ser vi en speilflate dekket av et lag med vann som noen ganger er stille og blankt, andre ganger preget av krusninger. Fra tid til annen kommer det også vann fossende ned fra den svartmalte veggen bak den smale boksen. Og man gjør i tillegg bruk av røyk som kommer rullende inn som tåke langs vannflaten. Det er stemningsskapende og virkningsfullt – både på et visuelt og auditivt plan – samtidig som det fungerer til å holde fokuset rettet på skuespillerne.

For det er ingen tvil om at det er Fairchild og Giæver som virkelig gjør denne oppsetningen om til en skjellsettende stund. Det kan være krevende å bære Jon Fosses tekster. Balansen mellom for mye og for lite er så skjør. Og det blir fort både litt for enkelt og litt for intenst. På norske scener ender den siste kategorien videre gjerne opp i skriking. Og selv om det er tendenser i denne retningen også her – særlig i den delen av stykket når Den eine til slutt velger å hoppe over bord for dermed å synke ned i det dype havet – klarer man totalt sett å holde seg på riktig side. I stedet for å gjøre et stort nummer ut av å rase, rope og fortvile, velger Giæver først og fremst balanse. Og det er godt å se.

Samspillet mellom Fairchild og Giæver er videre finstemt og intimt og regissør Victoria Meirik har valgt å gi begge god plass. De klarer å balansere mellom språklige møter og ikke-møter, og særlig Fairchild makter å lage en jordnær, konsis og troverdig fremføring av Den eines opplevelse av tilværelsens uutholdelige vesen. Hun er så god og så vond å se på, der hun står sikkert i valget hun har gjort. Tross alt. Like gode er de fysiske prestasjonene. Faktene som signaliserer at de to på båten spiser og drikker, er vakre og poetiske. Og den langtrukne og seige akrobatikken til Giæver når hun legger båten til land og skyver den ut til havns igjen og forsikrer Fairchild om at nei, dette går fint og ingenting gjør vondt, forsterker publikums empati for både den som velger å forlate livet og den som prøver å holde igjen. Som prøver å redde. Alt dette er videre i tråd med Fosses sceneanvisninger, som forklarer at «handlingane er […] tenkte, og skal ikkje utførast, men illuderast». På dette viset blir også disse handlingene en kommentar til språket. For heller ikke de kan annet enn å vise til, illudere til det egentlige, det virkelige. Det som vi mennesker på et intuitivt nivå har en slags adgang til, men bare i form av et speil og i en gåte. Det er dette som er den menneskelige tilstand. Og noen ganger er det ikke til å holde ut.

Publisert 26.11.2024