Vi som elsket Amerika

Det kjennes riktig å gjenbruke tittelen til Jens Bjørneboes essaysamling fra 1970 her. En ny generasjon kunstnere undersøker makt og autoritet på sin

WHEN I SAY DREAM I SAY AMERICA

Av Io Sivertsen, Christa Barlinn Korvald og Tani Dibasey

Medvirkende: Mohammed Aden Ali og Mina Fuglesteg Dale

Vega Scene, fredag 29. november 2024

Spilles også 30.11.24

egen måte. Formen på forestillinga er essayistisk. Den har mange avstikkere, men kommer tilbake til hovedveien. Som en slags epilog lander den i den politiske situasjonen i Oslo i dag.

Trump-Harris

Forestillinga starter i foajeen. Publikum har kunnet velge hvilken type billett de ville kjøpe. Den billigste er «working class», da må du hjelpe til med rigging og rydding og med aktiviteter underveis. Du kan kjøpe «Jeg stemte på Trump»-billett som er billig og «Jeg stemte på Harris»-billett som er dyrere. Den dyreste er «blank vote». Publikum går rundt med billettene synlige på seg. De med Trump-billett får hatske blikk, og på et tidspunkt plasseres publikum i grupper etter billett. Gruppene står og ser på hverandre i noen kleine øyeblikk før forestillinga går videre. Dette er ett av flere momenter som bare virker tenkt og som ikke fungerer helt i teaterrommet.

Ambient

Etter en liten og løs presentasjon inviteres vi inn i teatersalen. Her er det stasjoner i rommet som vi kan oppsøke. Det foregår mange ting simultant. Enkelte scener får tidvis hovedfokus. I ett hjørne står Christa Barlinn Korvald og lager figurer i hønsenetting og pappmasjé sammen med en gruppe. På en vegg er det hengt opp avisutklipp, blant annet et intervju med kunstnerne. I et annet hjørne er det en bardisk. På ei matte kan du danse til musikk fra øretelefoner. Oppe i publikumsamfiet er det en slags «vær-melding-stasjon» som også kan forutsi dine indre stormer. Tani Dibasey sitter i et hjørne klar til samtale i rolla til Abraham Lincoln (om jeg har forstått det riktig). På den ene kortveggen er det filmer og videoprojeksjon. Galleriene som kanskje helst brukes til lysrigg, blir også brukt. Vi er helt omringet av forestillinga. Io Sivertsen sitter i midten, hun styrer lyd og bilde og redigerer live. Det er forvirrende, men utfordrende og interessant. Enhver fortelling fra denne forestillinga vil være forskjellig, mye kommer an på hvilket perspektiv du kom til å få underveis.

President Ma

Forestillinga er løst sammensatt. Elementer kastes inn. Mye virker improvisert. Selv om ikke alt fungerer, er det en friskhet i forsøkene. Det er som i et essay: tanker prøves ut. Mina Fuglesteg Dale spiller en entusiastisk reporter som presenterer hovedgjesten – selveste President Ma (Mohammed Aden Ali). Han har slagordet «Jeg har deg». Han skal være president for absolutt alle, for rasister og for anti-rasister, for sexister og alle kjønn og etnisiteter – uansett hvem du er sier han: «Jeg har deg». Uttrykket virker litt kunstig på norsk, på engelsk er det tydeligere og mer omfattende: «I got you». Språket i forestillinga er en blanding av norsk og engelsk, det har en slags ungdommelig muntlighet i seg. Presidenten og reporteren fungerer som en slags gjennomgangsfigurer, men får ingen særlig dybde.

Det politiske

Det som fungerer best i forestillinga er de autentiske delene. Et lite band som forteller at de kommer rett fra dagens Palestina-markering, spiller og synger: «Kem e den egentlige fienden, sjå på når vi knuse kapitalen». Det er på samme tid rørende nostalgisk og det formidler et sterkt håp.

Et degraderende intervju med kunstneren (Christa Barlinn Korvald) som fortsatt jobber med tegning og skulptur i voksen alder, speiler gjennom ironi og sarkasme en holdning til kunstnere som dessverre er helt vanlig.

I en teatral scene der president Ma kommer hjem til sin hjemmeværende kone (Mina Fuglesteg Dale) får vi en kraftig og saftig feministisk rant. Selv om teksten her er presis og god er det deprimerende at kvinners rettigheter må formidles og understrekes i 2024.

Det autentiske

Io Sivertsen og Christa Barlinn Korvald har jo faktisk vært i USA. De viser filmklipp fra turen. På et tidspunkt tar Sivertsen mikrofonen og sier noe sånt som: «Pappa er sint, du må gå på rommet ditt. Du har vært slem jente. Du vet at du skal få veldig mye ris. Du har oppført deg dårlig. Det kommer til å gjøre mer vondt for deg enn for meg for jeg vet at jeg har rett.» Dette høres ut som en dårlig gammeltestamentlig, patriarkalsk tekst fra slett skrevet fiksjon. Sivertsen er dønn alvorlig. Ja, hun virker sjokkert. Så viser hun et videoklipp fra et valgmøte for Trump i den amerikanske staten Georgia. Kampanjelederen står på talerstolen og sier akkurat den samme teksten som Sivertsen nettopp har framført på norsk, foran en fullsatt sal. Det er som å falle ned i et mørkt hull. Dette er ekte! Det er dypt sjokkerende. Disse holdningene, disse verdisynene finnes i verden! De finnes i Amerika! Her fungerer mediehuset Move fast! Breaking news! og forestillinga When I say dream, I say America svært godt. De formidler budskapet tydelig og spissa og de forbereder grunnen for motoffensiv og kamp mot destruktive krefter. For dette er for drøyt på ekte, dette kan vi ikke godta!

Lokalpolitisk epilog

I Sorte gutter gråter ikke der Tani Dibasey også hadde ansvar for regi, var vold i hjemmet tematisert og fysisk med i forestillinga. Det er det også til dels her. Det «spankes» for å illustrere teksten i videoklippet.

Til slutt får vi en kommentar fra Aden Ali i samtale med Dibasey. Han forteller hvor tøft det er å være ung i denne dyrtiden – hvordan skal man ha råd til å kjøpe seg middag? Hvordan skal man ha råd til å bo? Han forteller at fritidsklubber og tilbud for unge på Oslos østkant legges ned, tilbud han selv har brukt for å komme dit han er i dag. Alvor og autentisitet løftes. – Du skulle stille til valg som politiker, roper en i publikum. Ja, kanskje han skulle det.

Publisert 30.11.2024