Ydmyk anarkisme

På forhånd har vi fått tilsendt en link til livesendingen. Den starter med en håndskreven papirlapp som settes ut i gresset: «Velkommen til forestilling. Vi

Agitatoren

Regi og manus: Elise Tunstrøm

Skuespiller og dramaturg: Minni Katina Mertens

Scenograf: Sunniva Prytz Sandnes

Visuelt og video: Jenny Berger Myhre

Komponist: Jonas Røyeng

https://www.facebook.com/events/digitalt/agitatoren-en-digital-teaterforestilling/1290076874536929/

https://pac.ticketco.events/no/nb/e/agitatoren

Videre spilletoder:

Søndag 7. juni - klokken 12.00 og 19.00

Mandag 8. juni - klokken 21.00

Tirsdag 9. juni - klokken 12.00 og 19.00

starter cirka 19.05» – står det. Et lett pop-ete musikkstykke, av komponist Jonas Røyeng, spilles i loop. Lappen blåser bort, men settes fort tilbake. Noen føtter går rundt i bakgrunnen. Det er en skjør enkelhet i uttrykket. Kameraet løftes, skuespiller Minni Katina Mertens smiler til oss. «Er du klar? … Okey». Med en åpenhet i blikket inviterer hun oss til å oppleve Emma Goldmans tekster, og å hvile i å være her og nå. Hun forteller oss om en drøm om en annen hverdag – og en periode hvor hun har fått tid til å tenke fordi hverdagen ikke har vært som før.

Anarkismens mor

Emma Goldman, også kjent som den amerikanske anarkismens mor, hadde et fascinerende liv. Hun ble født i Kaunas i 1869. I 1885 emigrerte hun til USA. Her engasjerte hun seg raskt i arbeiderbevegelsen, og ble tiltrukket av anarkismen som politisk filosofi, kvinnesak og seksuell frigjøring. Som forfatter, forlegger og agitator viet hun seg til å oppvigle massene til motstand mot makt, undertrykkelse og patriarkalske strukturer. Med sin klare overbevisning, frie kroppsspråk og vittige tone utstrålte hun selvsikkerhet i sin sak. Det gjorde henne til en omstridt skikkelse i det amerikanske samfunnet. Internt, blant de radikale, vakte hennes frie utstråling beundring og misnøye. For styresmaktene ble hennes oppvigleri blant arbeiderklassen sett på som en trussel. I 1919 var hun blant de første radikalerne som ble deportert tilbake til Sovjetunionen. Men individualisten i henne fant seg ikke til rette i Lenins rike. Resten av sitt liv levde hun som en omreisende – viet til sine saker og den anarkistiske venstresiden. Hun besøkte også Oslo, våren 1932. 71 år gammel døde hun i Toronto.

En forestilling med flere overflater

Jeg gir dere dette som bakteppe, for hennes liv og tanker behandles i forestillingen gjennom flere lag og scener. Lagene, hver for seg, oppleves som i overkant overfladiske. Men som helhet trekker forstillingen meg inn i skjermens univers de 45 minuttene den varer – gjennom sin letthet i komposisjon og framføring. Hoppene mellom lagene og scenen markeres med forflytninger i hagen, fulgt av den samme lette loopbaserte musikken. Jenny Berger Myhres stødige hånd om kameraet, vinkler og billedkomposisjon må fremheves. Det ligger en elegant letthet og profesjonalitet i hvordan de bruker ett kamera, én skuespiller, en hage og noen rekvisitter i en kompleks dramaturgisk vev hvor Emma Goldmans biografi presenteres og et utvalg av hennes tekster fremføres, sammen med anekdotiske fortellinger fra egne liv og samtid.

Sammenblandingen av lag, scener og tablåer åpner opp for assosiative lesninger som skaper fremdrift i forestillingen. Det er et interessant grep å lese Emma Goldmans anarkistiske filosofi gjennom. Men det er ikke helt uproblematisk, for noe av den kritiske refleksjonen forsvinner i det drømmende universet. Den biografiske innføring i Emma Goldmans liv forblir i den samme wikipedia-stilen som den jeg kom med innledningsvis. Det er sympatisk at de lar hennes filosofi få hovedsete, men symptomatisk at de kun fokuserer på de heroiske hendelsene i hennes liv. Slik blir sentrale episoder utelatt og hennes filosofi og kritiske tanker fremstår mer ufarlige. De sentrale debattene som oppstod i det anarkistiske miljøet i kjølvannet av hennes støtte til kjæresten Alexander Berkmans drap på en fabrikkeier, er utelatt. (Var målet i anarkismen så hellig at alle handlinger var tillatt? Gjaldt de anarkistiske idealene alle andre enn hennes nærmeste?) Også Goldmans paradoksale holdning til deportasjonen utelates. Offentlig erklærte hun stolt at det var en ære å bli kastet ut av USA – men i flere private skrifter beskrev hun sin sorg over det landet hun mistet. Hennes kritikk av leninismen får heller ikke plass. I sum får dette utvalget forestillingen til å fremstå som merkelig romantiserende. Etter mitt syn er det synd. For anarkismens forrang ovenfor andre politiske filosofier, ligger vel i byrden som den pålegger individet til å ta ansvaret for sine egne overbevisninger.

Forførende tekstfremføring

I denne forestillingen er det lettheten i den anarkistiske drømmen som fremheves. Og det er kanskje ikke et så dumt valg. Det gjør at kompleksiteten, som det hoppes over i den biografiske deler, kommer desto tydeligere frem i Minni Katina Mertens beherskede, rolige og forførende fremføring av Goldmans tekster. De er hentet fra selvbiografien Living My Life,og utvalget er ved Elise Tunstrøm. De gir et godt bilde av Goldmans anarkistiske filosofi. Hennes agitasjon mot alt som holder den naturlige livskilden tilbake; religionen, staten, kapitalen, eiendom, objektiveringen av kroppen, autoritetene og annen undertrykkelse. I den nedtonede fremførelsen tilføres det en undertekst av håp, drøm og lengsel som fascinerer meg.

En god agitator spiller på følelsene, oppvigler massene og skaper handlingslyst, sies det. Goldman tordnet ut sine taler, snakket med spydighet, sarkasme og stor selvtillit. Men i denne forestillingen er det annerledes. Mertens presenterer den anarkistiske filosofien med selvbeherskelse, smil og glimt i øyet. Det er et godt grep. Ikke bare hører jeg bedre etter, det belyser også hva god agitasjon kan være i dag. Det viser at det er et gjensidig forhold mellom agitasjonen og den verden man vil skape. Emma Goldmans fremføringer var sarkastiske, flammende og selvsikre – hun drømte om en frigjørende revolusjon. Her fremføres de så rolig og tydelig at man forføres til å tro at anarkismen handler om drømmen om en framtid preget av omtanke for omgivelsene og ens egen tilstedeværelse. Grepet fører meg inn i Emma Goldmans filosofi og får meg til å tenke på lengslene som anarkismen vil frigjøre. Det åpner opp en mykere og mer lengtende side av hennes tenkning. Og i en tid hvor det har gått sport i hvor rasende folk kan være på sosiale medier, vekker en slik ydmyk fremførelse større lyst til deltagelse og engasjement. Det er rett og slett bedre agitasjon.

En drømmende undertone

Den lengtende og drømmende undertonen forsterkes av scenene hvor det reflekteres over hverdagslivet. Det drømmes i gresset og beskrives observasjoner av hverdagslivet som omgir dem i dag. I sin iver etter å sette ord på hva pandemien har medført av nye erfaringer av hverdag, fremstår noen av disse scenene litt trivielle; vi begynner å bli godt foret med betraktninger over det langsomme livet, ensomheten, flørting på internett osv. Selv om disse tekstene fremføres med en større frihet, oppleves de til tider noe overfladiske og får først sin virkning når tekst og bilde kommer sammen i Emma Goldmans beskrivelser av anarkismens drøm om å oppløse motsetningene mellom individ og samfunn. Individet er hjertet, mens samfunnet er lungene; de trenger hverandre, sier hun. Imens henger Mertens illustrasjoner av hjerte og lunger over hverandre på tørkestativet – vakkert tegnet av Sunniva Prytz Sandnes som har skapt fine små objekter og tegninger som scenografi i stykket. Friheten oppstår i den naturlige foreningen av hjerte og lunger i ett og samme individ. Og selv om bildet kan sies å være i overkant tydelig, oppstår det en liten magi i foreningen av de enkle lagene i forestillingen. Når lagene kommer sammen fremstår forestillingen litt som et innslag på et forførende hageselskap. Med Mertens som en selvsikker, gjestmild og åpen vertinne som guider meg rundt i Goldmans tanker. Det er en underfundig tolkning: Som en hagelek det er lett å være med på, agiterer de ydmykt om deltagelse.

Anarkismens dekadanse

Men det gir også forestillingen en sår undertone, en bittersøt påminnelse om anarkismens dekadanse. Der jeg sitter foran skjermen og betrakter Martens kaste blusen og danse fritt bak en sølvgardin, forsterkes følelsen av å slett ikke befinne meg i den samme friheten – jeg har ingen hage eller lyst på mer digital, kroppslig frigjøring. Er det i et hus med hage og all verdens tid til rådighet at anarkismens fritenkning kan skje i dag? I min noe mørke leilighet i Gamlebyen vokser oppgittheten over kunstens dekadanse fram i meg. I morgen skal jeg hente fram den gamle anarkisten i meg. Den som egger til kamp og som raser og skriker i gatene – tenker jeg. Tanken går til de sosiale bevegelsene som utspiller seg her og nå. Kontrasten til det som skjer på skjermen foran meg er stor. For vi lever i en tid hvor raseriet over at ikke alle har privilegiet av å definere seg selv, slik anarkismen postulerer, endelig vokser i samfunnet. Men heller ikke Emma Goldman hadde slike privilegier: Hun tok dem.

«If I can’t dance, it isn’t my revolution», sies det at hun sa. Men det er tull. Historien er at Berkmanns fetter tok henne til side en aften hun hadde det som gøyest og danset fritt. Han ville advarte henne om at slik dansing kunne skade hennes muligheter som fremadstormende agitator og anarkist. Men hun brydde seg ikke. Og jeg innser raskt at jeg kanskje er den kjipe fetteren, og gir forestillingen en sjanse til.

Enkel sannhet

Det er den vel verdt, for på slutten blir jeg rørt av alvoret og den naive enkelheten og lettheten i forestillingen. Gjennom tøystykkene, som i løpet av forestillingen er blitt hengt opp på tørkestativet, kommer Mertens mot kameraet og fremfører Emma Goldmans oppfordring til menneskeheten. Den oppsummerer forestillingen godt; den er enkel, men relevant; da – som nå:

«Vi som lever i dag, må kjempe mot ideen om å legge lenker på fremtiden, hvis vi heller klarer å rense jorda fra søppelet fra fortiden og nåtiden, vil vi etterlate fremtidige generasjoner den beste og tryggeste arven gjennom tidene.»

Kanskje er det fra et knippe standhaftige unge scenekunstnere - som ikke lar seg stoppe av pandemien og Emma Goldmans filosofi en bedre framtid kan skapes. Om ikke, så har det i det minste blitt et hageselskap som det er verd å få med seg på veien. (Publisert 07.06.2020)