Krigens teater

Kyiv, en by som aldri har hatt et spesielt stormfullt teaterliv, gjennomlever et stille drama. Nå, da salene er fylt opp til bakerste rad, har det dukket opp noe fullstendig nytt – et teater som ikke søker illustrasjoner, men vokser seg dypt inn i virkelighe- ten. Maksym Kurotsjkins Theater of Playwrights, som alltid har vært tekstorientert, legemliggjør denne tilnærmingen. Kurotsjkin, som tjenestegjør i militæret, har funnet en måte å gjøre teater til en ventil for dem som kommer tilbake fra krig – i Veteranteater- prosjektet skaper krigsveteranene sine egne historier.

Det skal bemerkes at laptopen med intervju-opptaket ble stjålet under arbeidet – uoppdaget og rutinert, slik det ofte skjer i urbane labyrinter. Men den klassiske sannheten om at «manuskripter ikke brenner» har fått annerledes nyanser i dag. Takket være teknologien har teksten blitt gjenopprettet, som om en mindre hindring skulle hatt noen som helst betydning i møte med staheten og nødvendig-heten av det som ble sagt. Denne motstandskraften gjenspeiler den dypere motstandskraften til dem som hardnakket og utrettelig kjemper, og gir sin erfaring til si å rettferdiggjøre et nytt stemmene som fortsatt lever. 

Åpningen av Veteranteatret er en viktig begivenhet i krigstidens Kyiv. Hvordan vil deres medlemmer svare på spørsmålet: Kan man kape kunst etter Auschwitz?[i] Spørsmålet til den tyske filosofen Theodor Adorno gjentas for hver ny generasjon europeiske borgere. For meg er det et spørsmål om hvordan skape når etikken er gjennomsyret av voldstraumer? Kanskje spørsmålet ikke er hvorvidt kunst er mulig etter Auschwitz, men om de som jobber med kunst er i stand til å forstå hva det er som har fått volden å bryte inn i vår sivilisasjon?

– For meg virker det som denne diskursen er en del av en komfortabel, europeisk, og svært av-intellektualisert verden. For å være berettiget til å si, til å svare på et slikt spørsmål, må man være overbevist om at Auschwitz er forbi, og at det ikke lenger ryker fra skorsteinene. Men det er ikke over! Vi ukrainere er et folk som blir ødelagt, og det betyr at alt fortsetter. Faktisk bruker vår fiende kunsten som våpen, og russisk kultur til å rettferdiggjøre folkemord på ukrainere, som vil sin motsetning gjennom å ha blitt gjentatt så ofte. I stedet for å vekke samvittigheten, roer den den ned. Kunst er, i prinsippet, umulig så lenge mennesker dreper mennesker. Kunst er en måte å overleve, overleve alt dette, på.

Og i forbindelse med vårt veteranteater, redder kunsten folk fra fortvilelse, fra å være alene med sine egne tanker. Den gir dem håp om at livet ikke er over. Om at traumatiske opplevelser ikke skal kvele dem for resten av livet. De gis en mulighet til å leve med dem. Veteranene våre vil ikke glemme noe, men de vil være i stand til å fungere som komplekse, tenkende organismer.

«Overkvalifiseringskrise»

Mener du at teatret i dag gjør oss i stand til å komme nærmere en forståelse av volden som har revet Ukraina og Europa fra hverandre? For noen år siden virket en slik manifestasjon av arkaisme i Europa umulig. Er kunsten i stand til å forstå det nå, eller er den ikke, eller trenger den kanskje tid, avstand, for å forstå det som skjer? Jeg stiller ikke dette spørsmålet som kunstner, men som journalist. Jeg har erfart at kolleger, utenlandske journalister fra Europa og USA, ikke forstår hva det er som skjer her, hvordan folks bevissthet endrer seg under krig, eller hva konsekvensene av disse komplekse prosessene er. Jeg ønsker ikke at samtalen vår skal bli en debatt, men å snakke om hva kreative mennesker i Ukraina gjør, og hvor grensene går for hva som er mulig for kunsten i krigstid.

– Jeg er ikke filosof, men en virksom dramatiker. Som praktiserende dramatiker er det svært vanskelig for meg å komme med en uttømmende uttalelse om Russlands krig mot Ukraina. Jeg har mye materiale, ja til og med en viss overkvalifiseringskrise. Så snart jeg begynner å snakke, må jeg skrive en mengde kom- mentarer til hver eneste setning for å forklare at jeg har rett til å snakke om dette. Så jeg trenger en viss avstand, og jeg håper at jeg etter seieren vil være i stand til å skrive mer overbevisende, mer forsiktig og dypere. Men krigen fortsetter, og det er heller ikke noe alternativ å la være å skrive om den. Ukraina lider fordi dette landet fortsatt er lite kjent. I Europa og internasjonalt, tror de at de kjenner Russland på grunn av den sterke tilstedeværelsen av russisk kultur, og alle fortellingene russerne sender ut i verden.

De som har falt

– Det er derfor jeg gjør alt jeg kan for å sørge for at flere originale stemmer skal nå ut til et globalt publikum, fortsetter Kurotsjkin:

–Du er jo klar over at mange ukrainske dramatikere har skrevet stykker om krigen. Men få av dem har direkte erfaring med krigføring. Og det er veldig viktig at de som tok til våpen og våget å motsette seg ondskapen, denne fascismen, og ikke bare med ord, men med sine egne liv, også snakker om krigen. Mange kreative, potensielle forfattere er drept. Derfor må vi gjøre hva vi kan for at de som føler seg sterke nok til å snakke, får de nødvendige verktøyene til å utvikle seg profesjonelt, slik at de ikke blir stående alene med sine første forsøk, men får mulighet til å lære seg dramatikkens regler. Dramatikk er en av de sjangrene som potensielt kan skrives fort. Etter min mening er det den mest effektive måten å endre samfunnets holdninger til forfattere på. Nå har vi en mangel på forfattere med forståelige og autoritative stemmer, og det kommer til å ta lang tid før vi får bukt med dette problemet. Vi trenger å fremskynde en naturlig prosess. Jeg har også en personlig motivasjon for å gjøre dette. Da jeg sto i køen på innrulleringskontoret 25. februar 2022, sto folk og ble kjent med hverandre, fortalte vitser, og snakket om hvilke romaner de skulle skrive når krigen var over. De drømte om bøker og filmer. Jeg innser nå at vi har mistet våre beste, vakreste unge mennesker. Og som en middel- aldrende person som har overlevd så langt, må jeg gjøre alt jeg kan for å hjelpe dem som potensielt kan si noe nytt og definerende om denne krigen, og gi oss noen nye visjoner.

Rehabliteringsverktøy

Kan du fortelle hvordan du kom på ideen om å lage et slikt prosjekt for voksne med militær erfaring? Under hvilke omstendigheter skjedde det?

– Hele historien er slik. Jeg har en venn, Jevhen Stepanenko, som i 2019 gjennomførte Voices- prosjektet med ATO-veteraner. Det vil si med dem som har vært motstandere av Russland siden begynnelsen av krigen, i 2014. Jeg var ikke i hæren på den tiden, men Jevhen ba meg om å hjelpe til med noen dokumentariske intervjuer. Jeg ble overrasket over hvordan folk som aldri hadde skrevet noe før, åpnet seg opp. De fortalte sine egne historier, og de hadde så mye menneskelig verdighet. Og så, i en samtale med Jevhen, oppsto ideen om å lage et veteranteater. Jevhen var med på ideen, men opptatt med andre ting. På den tiden holdt jeg selv på å skape Theater of Playwrights.

Våren 2024 begynte vi i TRO-Media å lete etter et navn til prosjektet. Det var mer enn 70 navnealternativer! Som jeg forventet, vant Teatr Veteraniv (Veteranteatret) fordi dette navnet er presist og vekker sterke følelser. Takket være det trenger vi ikke å bruke tid på forklaringer. De fremste på sine felt kommer for å hjelpe til, så vi har mulighet til å få de beste dramatikerne, regissørene, skuespillerne og teaterkjennerne til å bistå medlemmene våre. Jeg drømmer om at tekstene deres skal bli publisert i innflytelsesrike utenlandske tidsskrift. 

Det er imponerende hvor raskt Veteranteatret ble opprettet. Kan du fortelle hvordan du fikk det til?

– Jeg er beæret over å tilhøre en militær enhet som heter TRO-Media (Territorial Defense- Media). Dette er kommunikasjons- avdelingen til den territoriale forsvarskommandoen til Ukrainas væpnede styrker. Det er faktisk et mediebyrå, og på en måte ganske eksperimentelt. Det gjør en god jobb med å dekke ukrainernes kamp. Byrået samler profesjonelle journalister, som nesten alltid har erfaring fra fronten. De er for tiden militært personell, så de forstår hva de skriver om og hva de filmer. Jeg er stolt av kollegene mine. Det er heltemodige mennesker. Et av TRO-Medias arbeidsområder er å bidra til å rehabilitere veteraner, mennesker med skader, traumatiske opplevelser og tap av lemmer. Og vi tenker alltid på rehabiliteringsverktøy. Veteraner blir selvfølgelig brakt tilbake til livet gjennom idrett, som er den vanligste måten, og gjennom veteranbedrifter og kulturarrangement. Det har også vært forsøk på å få dem til å spille og sette opp Shakespeare. 

Jeg ville gi veteranene det beste av det vi dramatikere kan. Vi vet hvordan vi kan oppmuntre folk til å skrive skuespill. Og vi lærer dem å unngå en type feil som kompliserer prosessen og kan trekke den ut i årevis. Og da det viste seg at vår øverstkommanderende, oberst Dmytrashkivskij, tenkte på noe lignende, og vår regissørkollega og skuespiller Akhtem Seitablajev også tenkte på det, bestemte vi oss for å slå oss sammen, bruke Theater of Playwrights sine muligheter og skape dette prosjektet. Vi var så heldige å få støtte fra teatrets mangeårige venner John Friedman og Philippe Arnault. De er slavister, som vil si at de har vært svært interessert i russisk teater. Men etter Russlands fullskala invasjon av Ukraina bestemte de seg for å bruke all sin energi på å hjelpe ukrainske dramatikere. Også i sommer ga de oss et lite stipend, og med disse pengene kunne vi lage dette arrangementet. Vi trente faktisk folk i flere måneder, samtidig som vi utstyrte lokalene og skapte infrastruktur slik at Veteranteatret ikke bare skulle dukke opp som et enkelt- program, men også få mulighet til å hjelpe Theatre of Playwrights.

For dette er en integrert virksomhet. De største gjennombruddene skjer når vi blander mennesker fra ulike rom, fra ulike informasjonsbobler. Rehabilitering av veteraner gjennom drama virket som en merkelig idé i våres, men nå tror jeg på det. Det fungerer, for vi kan allerede se hvordan folk forandrer seg, og hvilken forskjell det er på hvordan de kommuniserer, snakker og oppfører seg. Til og med måten de titulerer seg på har endret seg. Det er f.eks. allerede en som kaller seg dramatiker og presenterer seg som det. Og han er faktisk dramatiker, for han har allerede sett stykkene sine bli fremført på scenen av profesjo- nelle skuespillere.

Festivalen, som fant sted på Theater of Playwrights 18.-19. oktober, var siste akt i denne opplæringsfasen. Vi slapp ikke tak i noen av dem som var i stand til å skrive et stykke, før det hadde vært premiere. Selvfølgelig planlegger vi å skalere prosjektet, vi vil analysere både prestasjoner og feil, og forberede et nytt sett. Kanskje vi, hvis vi finner støtte fra en filantrop, kan hjelpe deltakerne våre slik at de kan konsentrere seg om arbeidet sitt, og forsøke å gi dem stipend og å betale lærerne. Dessverre har vi ikke en slik mulighet nå. Vi planlegger å fortelle om aktivitetene til statlige institusjoner, og vi vil se etter stipendstøtte. Men vi måtte først sjekke om ideen ville fungere, om den var levedyktig. Nå er vi overbevist, og selvfølgelig vil ingenting kunne stoppe oss.

Ikke en hermetisk gruppe

Jeg vil gjerne spørre deg om detaljene i prosessen med å studere og arbeide med stykkene. Hvor mange personer var involvert, hvor lang tid tok det å jobbe med hvert stykke? Vi forstår at vi befinner oss på kunstens område, og ikke kunstterapiens. Hvert verk har en kunstnerisk verdi, som er forskjellig. Hvordan aksepterer deltakerne denne ulikheten? Noen er talentfulle, noen er mer, eller var det noen form for evaluering? Viser du alt som er skrevet, eller ble noe utelatt?

– Vår grunnleggende oppgave er å vise alt. Vi har også noen få sivile involvert, altså ikke veteraner. Det var viktig for oss å ikke skape en veldig hermetisk gruppe, ikke begrense oss til militære temaer. Traumer oppleves også av mennesker som ikke har kjempet, men som har vært gjennom bombardement, mistet leilighetene og husene sine, som er koner og slektninger av militære, og som lever et veldig vanskelig liv i dagens krigsherjede Ukraina. Verdien av kreative prestasjoner er selvfølgelig forskjellig, men i et drama er det fortsatt en besnærende usikkerhet til siste øyeblikk. Det kan skje at en tekst som ikke var noen favoritt, blir grunnlaget for et flott stykke. Det vil si at vi har jobbet ut fra prinsippet om kreativ tillit.

Traumer og tabuer

Forfatterne arbeider med temaer som er knyttet til det som i psykoterapien og psykologien kalles «traumer» eller «traumatiske opplevelser». Tar dere hensyn til det medisinske budet «Ikke gjør skade» overfor forfatterne, de medvirkende og publikum? Har dere noen tabuer i Veteranteatret?

– Dette er et viktig spørsmål, og vi har tenkt mye på det. Vi kaller spøkefullt Theater of Playwrights for et teater for skånsom retraumatisering, for av tolv premierer i fjor var 10 viet krigshendelser. Det var ikke fordi vi hadde bestemt oss for å skrive bare om krigen. Vi hadde bestemt oss for å skrive om nåtiden, fordi det er vår virkelighet. Og vi ville selvfølgelig ikke skade noen, så vi samlet et team av psykologer ved hjelp av en militærpsykolog, Victoria Vintoniak. Psykologene deltok på kursene, hjalp til med å skape et team og ordne opp i konflikter som potensielt kunne oppstå, eller som til og med oppsto. De var svært hjelpsomme og sørget for at vi ikke gikk over streken i forsøket på å fjerne alle tabuer. For teater, spesielt den typen teater som gjør krav på å være flaggskip i et undersøkende teater, tolererer selvfølgelig ikke tabuer. Stykkene er ikke skrevet av harmoniske mennesker, mennesker uten traumer. Så det er et stort problem, men vi var heldige, og stoppet på det riktige tidspunktet. Jeg kan helt ærlig si at til neste rekruttering, når vi kan gjøre mer enn bare å kreve en innsats fra deltakerne, så vil vi forsøke å gjøre det lettere for dem å løse hverdagslige og logistiske problem. Kan du tenke deg å reise fra Chernihiv til undervisningen med ett ben og protese i våre offentlige transportmidler? Å reise frem og tilbake mange ganger i uken. Vår deltaker Yuriy Vetkin var så tapper at han reiste på den måten.

Hvor lang tid tok prosessen?

– Prosjektet ble presentert 18. juni. Vi introduserte deltakerne i den første studiegruppen. Og så startet klassene umiddelbart. De ble vanligvis holdt to eller tre ganger i uken. Mellom timene var det individuelle konsultasjoner, Zoom-møter, og folk skrev. Vi jobbet i denne modusen frem til september, og da var vi ferdige med den teoretiske delen. Det vil si at det faktisk tok tre måneder, og etter dette forberedte vi oss på den fysiske realiseringen av tekstene, og laget en konkurranse mellom regissørene. Det var viktig for oss å innføre prinsippet om at det er dramatikeren som velger regissør. Vi sørget for at det var en viss kreativ konkurranse, slik at dramatikeren kunne velge hvilken visjon som lå nærmest ham eller henne. Og det fungerte, for det var faktisk flere kandidater til alle stykkene, og dramatikerne gjorde sine egne valg.

Volodymyr Tukas stykke Play 22. Heltens vei fremførte vi til og med i flere versjoner, fordi vi likte en løsning som var foreslått så godt at vi til tross for at dramatikeren valgte en annen kreativ gruppe, fant en mulighet til å vise den også, det vil si at på en kveld var det to skisser av stykket basert på én tekst. Og noen har skrevet flere stykker.

Er det en trend når det gjelder sjangre i de første oppsetningene på Veteranteatret?

– Egentlig liker jeg absurditet, komedie og fiksjon. Men vi oppfordret folk til ikke å fjerne seg for langt fra sin egen erfaring. De aller fleste veteranforestillingene handler om krigen. Om hva de opplevde under krigen, hva de så, hva de hørte. Noen av dem skriver bokstavelig, skriver ned det som skjedde med dem, mens andre generaliserer litt og lager en montasje av sine egne opplevelser, og det er også interessant. Det er også noen satiriske og fantasifulle skuespill. For eksempel et stykke av Jaroslav Kinal. Han er ikke veteran, men han er vår frivillige og prosjektdeltaker. Hans stykke The Evader har noen fantastiske karakterer. Men det handler også om virkeligheten, om det som skjer med oss nå. 

Har dere planer om å utgi stykkene?

– Vi drømmer om det. Kanskje det blir en samling av de første tekstene til prosjektdeltakerne. Ideen ligger på bordet, men selv om vi ikke går videre med den, må vi forstå at festivalen er en del av en læringsprosess. Det er en måte å gjøre tekstene enda bedre, høre hvordan skuespillerne arbeider med dem, justerer replikker og tester tekstene ut i praksis. Det er en slags teknisk oppdagelse av teksten. Og etter festivalen vil kanskje noe av teksten endres.

Dette er det minimumet som vi er i stand til å gi dem. Her kan jeg oppriktig si at vi allerede har gitt mer enn vi er i stand til.

Oversatt fra engelsk av Therese Bjørneboe

Fotnote  

[i] „Nach Auschwitz ein Gedicht zu schreiben, ist barbarisch“ lyder sitatet på tysk. Sitatet er Hentet fra teksten Kulturkritik und Gesellschaft, som ble skrevet i 1949 og publisert i 1951. Overs. anm.