Om Brand av Henrik Ibsen

BRAND ER DET DIKTVERK i Norden som har vakt størst oppsikt da det utkom, noensinne. I alle de nordiske landene slo det ned som ei bombe. Det ble lest og diskutert, det skaket sinnene. Vi har mange samtidige vitnemål om hvor stort inntrykk det gjorde, men hva var det som gjorde inntrykk? Det vet vi mindre om, de begeistrede vitnemål er lite konkrete. Jeg skal likevel gjøre et forsøk på å innsirkle denne begeistringen, denne oppløftelsen som har funnet sted blant det lesende publikum i Norden i året 1866, og i tiår frametter.

Dette fordi den er så vanskelig å fatte på grunn av den skjebnen Brand senere fikk, i det 20. århundret, og som i dag gjør det nesten umulig å spille slik som det står skre- vet, svart på hvitt. Nå er ikke Brand – et dramatisk digt ment for oppførelse, men det var heller ikke Peer Gynt, utgitt 1867, året etter Brand. Brand ble første gang satt opp i Stockholm i 1885, men den norske urpremieren fant først sted i 1904, og har på de vel 140 årene siden det ble skrevet vært satt opp nå og da på norske scener, helst Nationaltheatret, men sammenliknet med den suksess Peer Gynt har vært på scenen er det påfallende, ikke minst internasjonalt, hvor Peer Gynt stadig er en scenesuksess, mens det går tiår mellom hver betydelig satsing på Brand. Men på slutten av 1860-årene var det Brand som skaket opp sinnene, og tente begeistringen. Senere har diktverket hatt en nedadgående kurve, og årsaken til det er ikke vanskelig å forstå, i hvert fall ikke for oss. Men hva ville slekten av 1866 ha sagt?

Jeg legger ikke skjul på at jeg foretrekker Brand framfor Peer Gynt. Det har jeg alltid gjort, helt fra jeg leste begge stykkene på det daværende gymnaset. Samtidig forekommer begge stykkene meg førmoderne, det betyr ikke så mye for meg når det gjelder Peer Gynt, tvert imot, det gir meg bare et polemisk poeng når jeg hører noen si at Peer Gynt er Ibsens beste eller eneste virkelige levende/sprelske/menneskelige stykke, da vet jeg at jeg snakker med en person som egentlig ikke har noe forhold til Ibsen, men bøyer seg kun for hans posisjon i verdenslitteraturen. Det er annerledes med Brand, det plager meg at stykket er førmoderne, og jeg derfor på en måte blir stengt ute fra det. For det er forskjell på å lese et diktverk som er førmoderne, og ett som en selv, som jo alltid er moderne, karakteriserer som moderne, det gjelder for alle lystlesere. Noe må leses på en annen måte, og noe som er borte fra det som var, må gjenfinnes, hvis det er mulig. Som lystleser foretrekker jeg derfor moderne litteratur. Når det gjelder Ibsen har jeg tidligere skrevet, og jeg gjentar det så gjerne, at hadde Ibsen dødd i for eksempel 1870, 42 år gammel, eller i 1879, etter at han hadde fylt 50, men før han hadde fått gjort ferdig Et dukkehjem, ville neppe verken Brand eller Peer Gynt hatt noe annet enn litteraturhistorisk interesse, og at det er den senere «moderne» Henrik Ibsen som gjør at også Peer Gynt og Brand har overlevd, inntil denne dag, må man vel legge til, med nødvendig tilbakeholdenhet på sin egen tids vegne. For meg betyr begrepet ‘Henrik Ibsens mesterskap’ først og fremst et forfatterskap som innledes med Et dukkehjem i 1879, og så følger på rekke og rad den ene perle etter den andre (minus En folkefiende), inntil det avsluttes med Når vi døde vågner i 1899. Jeg kan vel også legge til at jeg selv inntil jeg hadde fylt 50 år hadde et respektfullt, men totalt uinteressert forhold til Henrik Ibsens forfatterskap, førmoderne eller ikke førmoderne, moderne eller ikke moderne.

MEN JEG HAR ALLTID følt meg tiltrukket av Brand. Hver gang jeg har hørt, lest, eller sett et angrep på Brand, og ikke minst Brand-skikkelsen, har jeg tenkt, litt arrogant kanskje: Det er noe dere aldri vil fatte, dere er forblindet av dere selv! Instinktivt reagerer jeg slik, og nå er vel kanskje tida kommet til å begrunne min arroganse. Kanskje skal jeg åpne med å si at jeg muligens kjenner meg litt i slekt med Brand, og dermed har jeg i hvert fall hatt noe til felles med det førmoderne nordiske litterære publikummet som våren 1866 stormet til bokladene i de største byene i Norge, Danmark, Sverige og Finland for å skaffe seg det på Gyldendal Bogforlag i København nettopp utgitte dramatiske dikt Brand av den 36-årige nordmann Henrik Ibsen, eller hvis man var bosatt på små steder bestille det per post, og derved bli de første lesere av den største litterære suksess i Norden gjennom tidene? Men hva? Begeistringen for den fanatiske presten Brand?

Leserne fra 1866 har vitnet om hvor stort inntrykk dette dramatiske dikt gjorde på dem, men det er vanskeligere å spore opp hva det var som gjorde slikt inntrykk. Når man senere vitner, så er det mest konkret gjennom strofer som «Det du er, vær fullt og helt / og ikke stykkevis og delt.» Eller: «Hvis alt du gav foruden livet / da vit at du har intet givet.» Og, ikke minst: «Ett er målet – det at blive / tavler hvorpå Gud kan skrive.» Da er det jeg minnes min egen ungdom, og hvor sterkt oppfordringen til idealitet kunne virke når de framførtes i bundne sterke rytmer, slik som Nordahl Griegs dikt: Til ungdommen, og jeg spør meg selv er det der slektskapet ligger? Jeg tviler, og det meget sterkt, ja jeg ryster melankolsk på hodet. Det må være noe annet. Melankolsk fordi den naive idealistiske uskyld likevel er en av de få tingene som åpenbart forbinder slekten fra 1866, med meg, en sympatisk innstilt leser fra 2008. Og mellom oss står Brands dårlige rykte. Brand har gradvis fått dårlig rykte i det 20. århundret, og særlig merkbart etter den 2. verdenskrig, det var derfor befriende for meg å lese Atle Kittangs tolkning av dette stykket i hans bok Ibsens heroisme fra 2004, en tolkning som nok har gitt meg lyst, og mot, til å gå i gang med denne artikkelen, kanskje kan Brand og ikke minst hans førmoderne skaper Henrik Ibsen, samt hans lesende publikum fra 1866, få sin revansje. Forandringen av Brand fra tragisk idealist til først fanatiker og nå fundamentalist, har helt sikkert sammenheng med at samfunnet siden 1866 har blitt mer og mer sekularisert. I 1866 kunne hvem som helst forholde seg til et nytt diktverk som tydeligvis omhandlet kristne problemstillinger. Man kunne, enten man var kristen eller ikke, gå inn i disse problemstillingene som en del av vår kulturs premisser, men etter som denne forutsetningen gradvis forsvinner, endrer bildet seg. Sekulariseringen gjorde at søkelyset kom på mennesket Brand, han ble fra nå av konfrontert med humanismen, og ikke med de store Spørsmål om hva meningen med livet var. Slik kom Brand for den sekulariserte kultureliten til å stå i et helt annet lys enn det gjorde for 1866 ́erne. Også i 1866 var det kritiske røster å høre, for eksempel fra Vinje, ja, jeg skal senere vise at avisanmeldelsene slettes ikke var motstandsløst begeistret, men sekulariseringen gjorde Vinjes skepsis til en altomfattende dominans, som har preget vår oppfatning av Brand i hvert fall inntil nå, og som har gjort den opprinnelige begeistringen over dette diktverk nærmest uforståelig. For Vinje framsto Brand som en litt latterlig person, og han sa at han var overbevist om at Ibsen hadde skrevet en parodi, og etter som det tjuende århundret kom og gikk, har Ibsens Brand framstått for oss som mer og mer frastøtende i all sin totalitære umenneskelighet. Ved siden av denne sekulære forståelsen har det også skilt seg ut en rendyrket religiøs fortolkning av Brand, som langt fra forsvarer mennesket Brand, men likevel har greid å forsone seg med stykket, og det på grunn av slutten. Ikke bare de to latinske sitatene helt på slutten, men også i linjer som disse: «Til i dag det gjaldt å blive / tavlen hvorpå Gud kan skrive,» – «/ fra i dag mitt livsensdikt / skal seg bøye varmt og rikt. / Skorpen brister. Jeg kan grede, / jeg kan knele – jeg kan bede!», hvor Brands anger, ifølge dem, kommer klart til uttrykk. En tilsvarende anger betyr mindre for foretrederne for den sekulariserte Brand-oppfatning, og de har, selv om de skulle ha registrert denne anger, likevel vanskelig for å forsone seg med konsekvensene av det budskap Brand har forkynt gjennom hele stykket med all sin iskolde konsekvens. I stedet har de sett det som sin humanitære plikt å stigmatisere både diktverket Brand og skikkelsen Brand.

Denne oppfatningen av Brand kan neppe kalles å være i tråd med Ibsens intensjoner. Ibsen var kjent for å være svært knapp, ofte tåkete, og til og med selvmotsigende når han uttalte seg om sine egne stykker, men når det gjelder Brand har han for en gangs skyld uttalt seg klart, og uten selvmotsigelser, selv om en seiglivet tradisjon sier noe annet. Han har sagt at Brand er meg selv i mine beste stunder, en ganske klar uttalelse, og han har også i brev til to forskjellige personer sagt at Brand er en syllogisme, altså en logisk utledning, en slutning, noe som neppe skulle gi anledning til å misforstå for den som vil forstå hvor man har forfatteren i forhold til stykket. De som ønsker å avsløre Brand gjør det altså med åpne øyne, og stikk i strid med Ibsens egne intensjoner. Spørsmålet er altså ikke om hvorvidt de ivaretar Ibsens intensjoner, men hvorfor de finner det nødvendig å lese det stikk imot hva forfatteren har ment, og deretter offentliggjøre det, enten gjennom en litterær avhandling (kronikk, artikkel), eller som regissør for en oppsetning. Hvilken tvingende nødvendighet er det som frembringer slike bestrebelser. Ibsen ønsket å foreta en slutning, men det er altså ikke nok for vår tid. Man ønsker åpenbart å advare. Man må avsløre Brand. Men herregud, er det så vanskelig. Det er da ikke vanskelig å framstille Brand som fanatiker, eller fundamentalist, som det heter nå. Det er jo så opplagt. Hvorfor da gjøre det? For å vise at vi ikke er født i går, eller i for eksempel 1840, og altså 26 år, da man lot seg forføre av en karismatisk fiktiv fanatiker. Jeg tror nesten det. På vegne av den siviliserte menneskeheten, som har overlevd det 20. århundret, protesterer man mot Brand, vi har lært nå, er budskapet. Se på Brand, hvor mye er igjen av ham nå, når vi har vist ham fram, slik som han egentlig er, selv Ibsen ville måtte ha tatt til fornuften nå, og beklaget. Slik må Brand framstilles for vår tid. Ennå er teateret et bygg for samfunnsmessige nødvendige ritualer, det er ikke mulig å unngå å framstille Brand som en fanatiker, selv ikke den praktfulle Brand-forestillingen i London i 2003 greide å unngå det, bare nølende prøvde den å leite fram noe annet, men skyggen av vår tid ble for tung.Teateret er ikke et speil for vår tid, det er stadig et rituale, når det kommer til stykket. Når det kommer til Brand er det det. Man tror man avslører, men man bekrefter. Bekrefter vår felles ukrenkelige selvoppfattelse. Hiin Enkelte føler seg beklemt. Man greier ikke lenger å feire Grunnlovsdagen 17. mai, for man skjønner ikke hva det dreier seg om. Grunnlovsdagen? Vær deg selv nok, er det ikke dét det dreier seg om? Husk jødeparagrafen! Det er godt det er Peer Gynt og ikke Brand man spiller i vår tid.

Slik tar det ene ordet etter det andre meg nå. Jeg føler meg presset, jeg føler meg angrepet, ikke av Henrik Ibsen, men av vår egen tid. Jeg føler meg nok fornærmet på vegne av slekten fra 1866, som nå hånes av vår egen tids fortreffelighet. Jeg leter i blinde etter mine egne forbindelseslinjer tilbake til en felles oppløftelse av nærværet av et stort (men for meg historisk fjernt) diktverk. Sporene tilbake. Som sagt fant jeg bare antydninger, som lite sa meg, i de samtidiges vitnemål. Hva med å gå til anmeldelsene. Kanskje finner jeg der i de første avisanmeldelsene av Brand de forløsende ord som får meg til å forstå hva som løftet så voldsomt ved den første lesning av dette diktverk.

JEG VELGER MEG UT de tre mest sentrale kritikkene. En av den da 22-årige Georg Brandes i Dagbladet-København 23. mai 1866. En av den norske filosofiprofessor, hegelianeren M. J. Monrad, som aktivt, men kritisk, hadde kjempet for Henrik Ibsens talent helt siden dennes debut i 1850, og som nå diskuterte stykket i fire artikler i Morgenbladet 2., 9. 16. og 23. september 1866. Samt en kritikk av datidens ledende danske kritiker, Clemens Petersen, som hadde lansert Henrik Ibsen i Danmark to år tidligere gjennom en anmeldelse av Kongsemnerne, og som skrev om Brand kort etter utgivelsen i Fædrelandet 7. april 1866.

Ingen av dem bestrider storheten i Brand. Høyest oppe er ynglingen Georg Brandes som snakker om «dette i anlegg gigantiske og i utførelsen geniale verk», M. J. Monrad avslutter etter å ha stilt seg svært kritisk til det gjennom fire nummer av Morgenbladet, med å understreke at det er en meget betydningsfull bok han har kritisert, «som oppfordrer en kritiker til å måle den med det drygeste mål.» Og Clemens Petersen åpner med å betegne det som et «Mærkelig Digt» som han i hovedsak vil nøye seg med å gi en oversikt over.

Men de er også kritiske, og det er ved å gå inn i det de stiller seg kritiske, skeptiske og avvisende til, at man kanskje kan finne de spor som viser vei til den kilde som gjorde dette til det mest åpenbart oppsiktsvekkende diktverk i Norden overhodet, og som de til tross for ofte avvisende, ja drepende kritikk likevel måtte bøye seg for, som et diktverk som krever den strengeste målestokk som det gigantiske tenkte og genialt utførte verk det var.

Alle de tre kritikerne som det her skal refereres til, befinner seg grovt sagt, innenfor den samme litteraturkritiske skole, som dominerte nettopp den tid det her er snakk om, og som hadde den danske Gullalders Gudfar J. L. Heiberg som utgangspunkt. På bakgrunn av at alle tre anerkjenner Brands storhet vil det at de bevæpner seg til tennene med denne tids litterære begreper i sin kritikk, gjøre at det faller naturlig for meg å se på det som et uttrykk for at Henrik Ibsen i Brand bryter med epokens litterære grunnsyn, og spørre hvordan han gjør det, og, kanskje, hvorfor. Det blir aldri fra kritikerne selv stilt spørsmål om hvorvidt han bryter med dette grunnsyn, og i tilfelle hvorfor, dette grunnsyn er så etablert hos dem, at et slikt brudd utelukkende kan framkomme som feil eller svakheter i teksten.

Dette gjelder ikke minst den yngste av dem, Georg Brandes. Til tross for at han, i motsetning til M. J. Monrad, anerkjenner Brand som et dikt om et sant ideal, makter han ikke å gi et helhetlig bilde av denne dramatiske skikkelse, fordi han hele tida er ute å påpeke de feil ved ham, som gjør at han svekkes som poetisk kraft, og dermed også som sant ideal, ofte på en nokså belærende og smålig måte, må man nok si. Det mest interessante i hans kritikk, sett med mine øyne, er at han mener dikteren er for begeistret på heltens vegne, slik at han ikke møter nok motstand underveis, og at den endelige dommen derfor virker urettferdig. Det interessante her er at Brandes her prøver å «hjelpe» Ibsen til å stille Brand i en slik posisjon at han lutret av motstand kunne oppnå den forsoning kunsten ifølge den daværende estetikken krevde. Ellers kan Brandes virke overraskende negativ, slik som når han hevder at Brands handlinger mangler tilstrekkelig motivering i de enkelte scener slik at man (det vil si Brandes) overraskes når det skjer noe virkelig dypt og fyldestgjørende som når Agnes utbryter: «Hvo der ser Jehova dør!» «for dikteren har ikke vennet oss til slikt», skriver han. Derved stusser denne leser (jeg), for hvordan er det da mulig å konkludere anmeldelsen med at dette er et verk som er gigantisk i sitt anlegg og genialt i utførelsen. Det skurrer. Kort sagt: Georg Brandes’ anmeldelse synes å skjule de spor jeg leter etter. Kanskje kommer vi Brandes’ virkelige oppfattelse av dette diktverk nærmere hvis vi går 35 år fram i tid og leser hans bidrag til «Festskrift til Henrik Ibsen» i anledning dikterens 70 års fødselsdag. Der kommer det fram at han hadde likt Kongsemnerne langt bedre enn Brand. Han hadde for så vidt nevnt Kongsemnerne i sin anmeldelse fra 1866 også, men da som en introduksjon til hvilke forventninger man kunne ha til dette forfatterskapet. Og med ord som gigantisk og genialt skulle man ha trodd at Brand fullt ut tilfredsstilte disse forventninger. Men nå kom det fram at det gjorde det ikke. Kongsemnerne derimot gjorde det. Han foretrakk Hertug Skule framfor presten Brand. Håkon og Skules strid om Norges trone framfor Brands kamp med seg selv og sine idéer. Dette er egentlig ikke så forbausende når man tar i betraktning at Kongsemnerne faktisk er et nærmest perfekt, om enn altfor sent tilkommet, drama innenfor den førmoderne estetikks rammer. I den samme festskriftsartikkel får vi endelig også vite hva Brandes den gang var imot ved Brand. Det var stykkets pessimisme. Man stusser. Manglende optimisme? Det virker mer som et generelt utsagn om Ibsens dramatikk fra den perioden Ibsen ble en dramatiker av europeisk rang, og hvor Brandes selv, frigjort fra den danske gullalderens estetiske, og episke, preferanser, var blitt bannerfører for den nye litteraturen, det moderne gjennombrudd, både estetisk og politisk, og hvor han gang på gang uttalte at det var det som skilte ham fra Ibsen. Men sagt om Brand? Nei, det skurrer. Det virker på meg som om Georg Brandes hadde et uavklart forhold til Brand, og at han ikke var språklig i stand til å gi uttrykk for hva han mente når han betegnet Brand som gigantisk i innhold (anlegg) og genial i form (utførelse). I hvert fall på det nåværende tidspunkt må det bli konklusjonen når det gjelder Georg Brandes’ egnethet til å føre meg på sporet av den sti som fører fram til Brands kilder.

Så til M. J. Monrad. Hans anmeldelse i Morgenbladet over fire nummer står trykt så sent som i september måned, og har opplagt hatt som målsetning å bekjempe, og sette på plass, den oppstandelsen som hadde gått over Norden etter at Brand ble sluppet på markedet i mars. Monrad er det beståendes forsvarer, og han ser i Brand et frenetisk angrep på kristendommen slik den ble praktisert av dens statlige tjenere i vårt land. Siden han både tidligere, og nå, er i stand til å verdsette Henrik Ibsens talent, ja storhet, som skaper av diktverk av ypperste merke, og i tillegg er i stand til å felle både estetiske og etiske dommer, basert på detaljerte analyser av enkeltheter i dette diktverk, føler han seg kallet til denne oppgave å gjendrive dette diktverk. Som så mange andre i sin tid, er han opptatt av å genrebestemme et diktverk, fordi selve verket bør være i overensstemmelse med den genren det skrives innenfor. Og Monrad gjør det bedre enn de fleste. 140 år etter at han skrev det har jeg stor glede av å se at Monrad bestemmer Brand til å falle inn under genren Satire. Overraskende nok, men jeg skjønner at han her har funnet et angrepspunkt. For satiren må strengt skilles fra sin noe mer ansette slektning Tragedien; der hvor den siste vekker frykt og medlidenhet, vekker Brand (som satire) bare vemmelse og harme. Satiren stammer fra Romerriket, men dessverre for Ibsen fra et Romerrike i oppløsning, hvor det oppsto diktere som uttrykte en smertelig og harmfull bevissthet om et dypt og ulegelig onde. Slik er også Brand en satire, av en alvorlig patetisk art. Monrad skiller også mellom profetisk tale og satire, noe som selvsagt er viktig for å sette Brand på plass, mange har nok nettopp oppfattet Brand som profetisk. Nei, hevder Monrad, Brand er en satirisk straffepreken, uten profetisk referanse.

Med alle de estetiske regler og begreper som en skolert filosofiprofessor hadde til rådighet, dissekerer Monrad Brand gjennom fire lange artikler i Morgenbladet. Jeg skal ikke gå i detaljer, men han prøver å påvise at Brand-skikkelsen ikke henger sammen, den henger i lufta, som en abstraksjon. Monrad ser godt, argumenterer godt, i hvert fall for det meste. Her er hans konklusjon: «Kristendommen som bestemt institusjon er ham en torn i øynene, eller en trellelenke, han kan ikke finne seg selv innen kristendommen, men må ut av den, den religiøse frihet er ham den rene negation. På samme måte forholder han seg til de borgerlige og sosiale forhold. Også her fordrer han absolutt brudd. Den kristne tanke at ideen kan være til stede i virkeligheten, om enn i meget skrøpelig grad, kan han ikke fatte. Ideer er for ham kun der hvor virkeligheten ikke er. Kun i motsetning til virkeligheten. Ide og virkelighet kan ikke forsones, et hvert forsøk på det viser seg kun som skuffende skinn. Det er for så vidt følgeriktig at det går som det går. Brands menighet må forlate ham, må tilbake i halvheten, usselheten, usannheten, og Brand må gå på den øde vidde – for å begraves av en lavine!»

Men hva er dette? Dette ligner jo mer på et oppgjør med Søren Kierkegaard enn på et oppgjør med Henrik Ibsens konsekvente, men abstrakte helt. Et forsinket oppgjør hvor hegelianeren M. J. Monrad kommer sine utskjelte danske kollegaer til unnsettelse i forbindelse med Øyeblikk-striden midt på 1850-tallet. Det er åpenbart at Monrad har lest Brand på Kierkegaardsk maner. I det er han på linje med Georg Brandes som i festskriftet til Henrik Ibsens 70-årsdag i 1898 tok enda en og forbløffende ny variant for å forklare hvorfor Brand i sin tid ikke hadde gjort et uutslettelig inntrykk på ham idet han hevdet at «på oss unge som var opp- dratt av Søren Kierkegaard gjorde «Brand» ingenlunde det overveldende inntrykk som på den store leserverden som var upåvirket av vanskeligere litteratur.» Den gemene hop altså, sett fra Georg Brandes’ ståsted. Men kanskje løsningen ligger her. At det er som Kierkegaard på vers at den gemene hop har kastet seg over Brand. Den gemene hop, eller det publikum som ikke er vant til å forholde seg til vanskelige bøker, det må faktisk være det lesende publikum anno 1866, og som for det meste hørte hjemme i de kondisjonerte klasser, og Brandes kan vel ha rett i at de ikke alle sammen satt bøyd over de mest kompliserte filosofiske verker, slik som brødrene Brandes, men til sammen utgjorde de nok det man kan betegne som tidsånden, altså de var de sinn som snuste seg til tidens tanker og idéer og brakte dem videre til andre via sine salonger og leseværelser. At denne tidsånden på denne tida har blitt preget av Kierkegaardske forestillinger kan godt være, ja det er vel sannsynlig, slik som Ibsen selv var blitt innhyllet av den samme tidsånd, uten å ha lest noe særlig av ham. Man kan derfor ikke se bort fra at det var som Kierkegaard på vers at Brand hadde blitt Henrik Ibsens store litterære gjennombrudd. I så tilfelle har vi funnet det spor jeg har jaktet på i denne artikkelen. Siden jeg alltid har vært opptatt av Kierkegaard, stort sett på samme måten som den store leserverden Brandes refererer til var det, skulle man nå ha funnet den forbindelsen som eventuelt måtte finnes mellom Ibsens løftede førmoderne lesere, og den av modernitet gjennomtrukne mann som skriver dette. Men jeg tror det ikke. Jeg tror forbindelsen er en annen. Og at jeg finner den i Clemens Petersens anmeldelse av Brand i Fædrelandet 7. april 1866.

CLEMENS PETERSEN ER for ettertiden mest kjent for at det var han som hadde anmeldt Peer Gynt og anklaget den for å mangle poesi, noe som fikk Henrik Ibsen til å utbryte at begrepet poesi skal for framtida bøye seg etter Peer Gynt. Han har vært kjent for å oppvurdere Bjørnstjerne Bjørnson på bekostning av Ibsen, helt i tråd med det estetiske program han befant seg innenfor, og det med bravur, nå ennå bare 32 år ble han regnet som selveste J. L. Heibergs etterfølger. Det var ikke med noen spesiell utsikt til å lese noe spennende fra ham jeg hadde satt meg ned for å lese hans anmeldelse av Brand, jeg hadde plukket ut anmeldelsen hans på grunn av at jeg antok den var typisk for epoken, og at jeg muligens ut ifra hans negative kritikk kunne komme på sporet av det jeg var ute etter, altså etter der hvor Brand brøt med den estetikken Clemens Petersen var en ledende talsmann for. Men det som møtte meg var noe helt annet. Vel fant jeg det jeg regnet med, helt mot slutten av anmeldelsen, de samme innvendingene som både Brandes og Monrad hadde rettet mot Brand, men før det hadde jeg fått en parafrase over Brand som fikk meg til å sperre øynene opp.

«Vi ville forsøge at give en Oversigt over hva det egentlig er, dette mærkelige Digt handler om, og blott hist og her gjøre nogle Bemærkninger om Behandlingen», begynner Clemens Petersen. Så beskriver han stykket, akt for akt. I første akt presenteres Idéen, forutsetningen for den kommende utviklingen, og Brands tragiske endelikt. Idéen er storslagen, det sier ikke Clemens Petersen direkte, det går fram gjennom dirringen i hans nøkterne anmelderspråk. «For Hovedpersonen Brands Øine see Nutidens Mennesker saaledes ud: Til at leve ere de fødte, at leve stort, herligt, betydningsfuldt og lykkeligt er al deres Attraa og al deres Tale, men en saadan Skræk for det Afgjorte, uden hvilket intet Liv kan blive betydningsfuldt eller lykkeligt, og en saadan Slaphed med Hensyn til Alt det, der er Betingelsen for at faae Tag i Livet, har bemestret sig dem, at de sprælle matte og visnede ved siden af Livet, ligesom Fisk, der skjønt Skaberen har bestemt dem til at være i Vandet, dog paa en eller annen maade faaet Skræk for deres naturlige Element. Hvad er det da, som Nutidens Mennesker mangle, siden deres Aand er bleven slagen med Rædsel for det, der er Aandens naturlige Element: det Afgjorte, siden deres Liv er blevet saa slapt og farveløst, at det ikke fortjener at kaldes et Liv. Det er Deres Gudsbevidsthed, der er fordunklet, sløvet, ja ofte tabt.» Se så, dette skjønner jeg, som leser dette i 2008, dette husker jeg. Dette er utgangspunktet for en stor tanke. Og hva vil Brand foreta seg med denne tilstanden, ifølge Clemens Petersen: «Den klare Ide er overalt forsvunden, og kun dens Carrikatur er bleven tilbage; Bachanten er bleven til en blot Drukkenbolt, og den Gud der sto for Moses på Horebs Bjerg, er blevet til en blot ærværdig Mand. Men denne Nutidens Gud vil jeg gaae ud at begrave, siger Brand, ’og jeg vil ryste i Menneskeslægten, til den slaaer Øinene op og seer den sande Gud’». Hva er det jeg leser? Jeg leser jo en mann som er beveget over hva han nylig har lest: Brand.

Deretter beskriver Clemens Petersen Brands kamp for å sette den storslagne abstrakte idéen ut i virkeligheten slik at menneskeheten kan rystes og se den sanne Gud. Det er gjennom Clemens Petersens framstillingsmåte, som virker så innforstått, og så fylt med ærefrykt og åndeløshet for en så storslått idé, at leseren, i dette tilfelle meg, 140 år forsinket, følger likeså åndeløst med. Det man merker er at Clemens Petersen har forstått det hele, så langt det da lar seg forstå, og at han bare vil nøye seg med å gjennomgå dette merkelige dikt. Og han gjør det tro mot Ibsens erklærte intensjoner (som han umulig kunne ha kjent til), og som altså er at diktet er en syllogisme. Premiss – slutning – konklusjon. Han redegjør for hvorfor Brand må handle som han handler når han en gang har gjort denne storslagne idé til sin nødvendige skjebne. Han forklarer til og med hvorfor rekkefølgen i de hendelser som følger på hverandre må være akkurat slik som dikteren har plassert dem. Man vil nok si, skriver han, at det er feil av dikteren å begynne med at Brand er villig til å ofre livet i båten i storm for å gi den ulykkelige sønnemorderen sakramentet, men det er ikke tilfelle. Å være villig til å ofre livet er ikke så vanskelig, praksis viser at det skjer ofte når situasjonen krever det, det er andre ting som er verre, og som Ibsen tar for seg punkt for punkt, i en svimlende rekke. Først å ofre drømmene, for Brand drømmen om å virkeliggjøre sin stolte skjebne under større forhold enn å være prest for en ussel liten menighet som lever inneklemt i en avsidesliggende dal, fjernt fra det store liv. Det kan virke så lite dette offer, «men det kommer jo an paa, hvor smukt man har drømt, og hvor sterkt man har troet paa sine Drømme.» Et hvert livsforhold til idéen er ubetinget. Alt eller intet. Og å prute på det er å tape for godt. Siden han ble prest i denne bygda, for øvrig hans egen hjembygd, kan han også kreve av andre det han krever av seg selv, til og med av sin egen mor. Intet eller Alt. Og deretter kan han som ofret drømmene, for å virke i denne trange bygd, ofre sønnen sin, for fortsatt å kunne virke i denne trange bygd, og til slutt kan han byde sin hustru å ofre minnene om deres sønn, for «Livet inneholder ennu Eet, nemlig Minderne, der ligge bagved Virkeligheden, ligesom Drømmene foran den, og skjønt det Menneskelige her begynner at forsvinde og Vanvidet at nærme sig, skulde ogsaa Minderne ofres, siger Dikteren, og han har Ret.» Det er gjennom setninger som denne, og gjennom setninger som den følgende, hvor Brand har nektet sin mor sakramentet, og lar henne dø uten trøst: «Dette er strengt, dog kommer Strengheden ikke fra Hjertets Haardhed, men fra Ideens Vælde.» at jeg kjenner et åndsfellesskap med denne litteraturkritikeren fra 1866 i oppfattelsen av Brand.

Clemens Petersen er 32 år da han skriver dette, noen år yngre enn Henrik Ibsen. Han er i ung alder blitt Danmarks ledende kritiker, men innafor et estetisk regime som snart er avleggs. Han er kritisk til Brand, men pennen hans dirrer, når han skriver, det merker jeg. Han skjønner åpenbart omkostningene ved å skulle leve ut/skrive ut svimlende tanker, og en del omkostninger ved selve livet også. Ettertiden har ikke hatt mye godt å si om ham. Sympatisk virker han ikke, slik han er blitt framstilt, for eksempel gjennom et direkte usmakelig utsagn om fru Suzannah Ibsen. I tillegg skal han ha vært påfallende fet (det eneste fotografi jeg har sett av ham bekrefter knapt det, han sitter i en stol, ved siden av ham står Bjørnstjerne Bjørnson, som sant å si virker vel så fyldig, men fotografen kan ha vært barmhjertig opptatt av å dempe Clemens Petersens fedme). Dette, ved siden av at han led av en stygg hudsykdom, skal ha gitt ham et lite tiltalende utseende. Som kritiker har ikke ettertiden gitt ham det ry som anmeldelsen av Brand skulle tyde på at han hadde fortjent. Tre år etter at han skrev denne ble han blandet inn i det som ble kalt en homoseksuell skandale. Han underviste da på et gymnas, og rotet seg bort i en affære med en av sine elever (en gutt). Han måtte forlate Danmark, det vil si emigrere til Amerika. Der var han i 35 år, inntil 1904, da noen av hans gamle bekjente skrapte sammen penger slik at han kunne komme hjem igjen, og leve sine siste år i Danmark, der han døde i 1918, knust for alltid. Måtte disse linjer skrevet til hans ære leve lenge!

Men vi må videre, fortsatt geleidet av Clemens Petersen, i hans gjennomgang av Brand i Fædrelandet 7. april 1866. Alt hva Brand gjennomlever bunder til sist ut i en institusjon, Brand blir en kirkebygger. «Institusjonen er imidlertid ikke den Enkeltes Eiendom, den tilhører Slægten og er Ideens eget Værk. Hvis altsaa Nogen bryder med Institutionen og ofrer den, saa hjemfalder han selv om han gjør det paa Ideens fordring, til Ideens Hævn.» Brand finner at hans ombygde kirke ikke er bedre enn den gamle. «Kun den institution er ret, som har sin Grundvold i Menneskenes Sind, og alle Institutioner som blot er udvortes, ere lige falske. I Menighedens Hjerte er det, at Kirken skal bygges stor, og saa stor maa den være, at kun Guds himmel er Loftet over den. Saa vrider han Døren paa den nye Kirke i Laas, kaster Nøglen i Elven, taler til Folket og vandrer, fulgt af Massen, tilfjelds, ud i den vide Verden, uden Maal og Med – udenfor Institutionen. Ideens Gjerning i Historien, Slægtens Liv fra den Tid af, da den skabtes, har han brudt med, thi det hørte med til det «Alt» som måtte ofres, naar offeret ikke skulle blive til «Intet». Men det, han her gjør for at reise Livet og vække Gudsbevisstheten i Slægten, er, nøiere beseet, egentlig det, at han vil stemme hele Menneskelivet tilbake til dets første Kilde, skabe Menneskeslægten om igjen ........».

Her stopper jeg, mens Clemens Petersen går videre mot Brands endelige tragedie, og til sin egen ekte eller samfunnsmessige pålagte prising av «fogdens lumpne løgn» som får folket til å vende ryggen til Brand, og følge fogden tilbake til bygda og det lovende sildefiske.

Men jeg blir stående her, ved Idébevissthetens gjenoppståelse og menneskeslektens nye fødsel. Jeg tør si det åpent: Jeg er stolt. Jeg retter ryggen. Jeg er atter kommunist. Jeg innser atter det nødvendige.

Clemens Petersen har gått sin vei, tilbake mot bygda, på veien snur han seg, og ser Brand forsvinne i et skred, mens en stemme sier at Gud er kjærlighet. I dette litt forsiktige, sentimentale utsagn ender Clemens Petersens gjennomgåelse av dette merkelige dikt. Også jeg er innenfor den siste scenen. Men for meg er denne proklamasjonen, dette at han er deus caritatis, problematisk, for det kommer jo som et brak fra en gammeltestamentlig Gud, det er Guden fra Nebos berg som roper det ut til sin Moses. Det er jo nettopp den Gud Brand hele tiden har fulgt, for at mennesket kan bli skapt for annen gang, og slik fullbyrde hans vilje. Jeg kan ikke skjønne annet enn at den Gud som roper dette, gjennom et forferdelig brak, ville ha billiget, og ikke misbilliget Brands handlinger. Men nå forekommer scenen meg mer som Guds tale til Job.

IBSENS SYLLOGISME går ikke opp. Alt går opp til et visst punkt, åpningen, presentasjonen av premissene, utlegningen, alt dette går opp, jeg ser at Brand handler ikke av et hårdt hjerte, men under Ideens Vælde, men så fra man forlater bygda og den nye avlåste kirke så går det ikke opp. Ikke for meg. Brands tragedie går ikke opp. Men skal den det? Kan den det?

Her vil jeg minne om at Brand ikke var Ibsens hovedverk, heller ikke da han skrev det. Brand ble skrevet i en periode hvor Ibsen alt hadde fått idéen til det verk han etterpå, i årevis, ja hele livet skulle pukke på var hans hovedverk: Keiser og Galilæer. Skuespillet om Julian den frafalne, den romerske keiseren som fikk den enestående sjansen til å snu historias forløp, og føre den tilbake til antikkens forestillinger, uten noen Kjærlighetens Gud som den absolutte Gud, og slik gjøre kristendommen til en kort historisk parentes, på samme måten som kommunismen ble en kort historisk parentes i vår moderne historie, ble unnfanget før han begynte å skrive Brand, og avsluttet først i 1876, ti år etter at Brand hadde kommet ut og feiret sine triumfer, og det kan trekke i retning av at Brand i Ibsens egen dikteriske plan bare var et midlertidig avbrudd fra denne store idéen om keiseren som faktisk hadde sjansen til å skape om menneskehetens historie, ved å føre den tilbake til antikken, og alt det vi, på 1860-tallet, tar som en selvfølge, ville overhodet aldri ha eksistert, uten som en lite kjent historisk episode. Det som har preget våre liv, bestemt våre tanker, våre følelser, det som har pint og knuget oss, det som har løftet oss, og gitt oss håp om frelse, alt dette har aldri eksistert, uten som en kort historisk episode, og kanskje var Brand bare ment som en umiddelbar adspredelse fra, eller forarbeid til, dette tema, en adspredelse, eller forarbeide, som utartet til en ren rus, og som ga ham fri for noen måneder fra sitt egentlige verk, hovedverket. Hva jeg vil med denne påpekelsen? Vet ikke. Men jeg tar den med. Likeledes at jeg mener at Keiser og Galilæer er et totalt mislykket verk.

For vi er i tynn luft nå. Forsøket på å skape det nye mennesket har åpenbart strandet. Oppdragsgiveren har avlyst det, enda det er umulig å fordømme Brand ut fra det oppdrag han har blitt gitt, likevel har oppdragsgiveren (Gud? Ibsen?) avlyst det, og latt skredet gå. Guds veier er sannelig uransakelige, og er det noe vi (jeg) forstår, og godtar, når vi leser dette dramatiske dikt, så er det dette. Men Gud er ikke mer uransakelig enn at kunsten kan få sine krav innfridd. Som her. Man kan jo bare tenke seg Brand uten denne slutten, eller med en hvilken som helst annen slutt, da hadde man virkelig alminneliggjort både Gud og Brand, for ikke å snakke om at Henrik Ibsen hadde alminneliggjort seg selv.

Og det er vel denne alminneliggjøring jeg har reagert på når det gjelder den sekulariserte Brand-oppfatningen som har vært toneangivende i det 20. århundret. Denne alminneliggjøringen på alle ledd i den Ibsenske syllogisme, som naturlig gjør Brand til en fanatiker. I siste instans blir alminneliggjøringens budskap at det å la seg begeistre av en stor idé fører til en umenneskelig fanatisme som legger alt øde rundt en. Det skulle de begeistrede leserne av 1866 ha visst! Eller visste de det, og lot seg likevel oppildne av dette dramatiske kunstverk? Heri innbefattet Brands tragedie. Og av det å bli opprevet av denne syllogismen som ikke går opp. Som er ubønnhørlig, og uoppløselig. Dette er strengt, dog kommer Strengheden ikke fra «Hjertets Haardhed, men fra Ideens vælde.» Jeg tror jeg har funnet det spor tilbake til kildens utspring jeg har søkt etter. En av grunnene til at jeg har skrevet denne artikkelen, eller rettere sagt at jeg har sagt ja til en forespørsel om å skrive om Brand er at jeg i min siste roman Armand V (2006) hadde en fotnote lagt til et teater i London som hadde premiere på Brand. Jeg hadde før denne fotnoten, ja lenge før, hatt en annen hvor jeg ville framsette hypotesen om at AKP (m-l) hadde beflittet seg på å bli Brands etterfølgere, men det klaffet ikke da, det passet liksom ikke inn. Nå er tida inne til å framsette denne hypotesen. Dette fordi jeg etter å ha fulgt dette løpet tilbake til Brand og oppstandelsen omkring dette verket i 1866, kjenner de samme grunnstrengene klinge i meg som jeg tidligere kjente da jeg beskjeftiget meg med Brechts lærestykke Forhåndsregelen og som jeg for så vidt ennå gjør.

Bare to sitater fra Forhåndsregelen, begge framført av Kontrollkoret: «Går du i kamp for kommunismen, må du kunne kjempe og ikke kjempe, si sannheten og fortie sannheten, gjøre folk tjenester og ikke gjøre tjenester, holde løfter og ikke holde løfter .........Den som kjemper for kommunismen, har av alle gode egenskaper bare denne ene: at han kjemper for kommunismen.» Og: «Hvilken ussel handling begår du ikke / For å utrydde usselheten / Kunne du endelig forandre verden, hva / Ville du da holde deg for god til? / Hvem er du? / Synk ned i skitt / Omfavn morderen, men / Forandr verden, den trenger det.»

Vi er nå langt fra Brand – et dramatisk digt anno 1866, men likevel er det noe av det samme i denne røst fra Berlin 1930. Det handler om betingelsene. Forhåndsregelen er Ibsens syllogisme om igjen, denne gang ikke som metafysikk, om å gjenreise Gudsbevisstheten / Idébevisstheten i menneskeslekten, men om betingelsene for å gjøre en nødvendig konkret revolusjon. Ibsens syllogisme endte i en tragedie og i en uransakelig Gud som støtte Brand fra seg. Brechts syllogisme gikk opp på scenen, men ikke utenfor. Kontrollkorets hyllest til Kommunistpartiet ble bryskt avvist av Partiet selv. De sprengte de rammene Kommunistpartiet kan vedkjenne seg, eller tåler å høre at andre får høre. Brecht selv fikk anfektelser. Etter 2. verdenskrig og Tysklands deling, fikk Brecht et eget teater i Øst-Berlin. Men Forhåndsregelen ble aldri oppført der, eller noe annet sted i det som ble kalt bak Jernteppet.

Essayet, eller foredraget, sto på trykk i Norsk Shakespearetidsskrift, nummer 1 2008. Det ble skrevet på oppdrag fra Festspillene i Bergen, som åpningstale, og dannet grunnlag for en samtale mellom daværende utenriksminister Jonas Gahr Støre og Dag Solstad på Den Nationale Scene.