- Ga dem frie tøyler til å skape noe unikt

- Ida og Vegard troppet helt uventet opp på mitt atelier en dag, sammen med en gallerist. Vi fant raskt tonen og oppdaget at det var mye gjensidig respekt for hverandres arbeid. I etterkant av dette sendte Vegard meg noen video-snutter fra deres detaljrike produksjoner på sms - blant annet med noen overraskende referanser til 80-tallet og til a-ha. jeg spurte om de kunne tenke seg å gjøre et samarbeid, og Vegard tente på idéen. Jeg satt dem i kontakt med min eldste sønn Thomas Vincent som er regissør, og sammen fikk de frie tøyler til å skape noe unikt til låta «This is Now America»

I tillegg til å være et vellykket kunstnerisk samarbeid som i mine øyne sier noe om vår verden slik den er blitt, demonstrerer den de helt åpenbare kvalitetene ved Vinge/Müllers produksjoner på en ganske ny måte og i et kort-format.

Jeg tenkte også at et kunstnerisk samarbeid ville være det mest effektive innlegget fra vår side i den nesten uutholdelig endimensjonale og populistiske debatten som etterhvert raste med Ida og Vegard som ufrivillige syndebukker for det noen tydeligvis mente er sløsing med offentlige kulturpenger.

- Jeg kjente til deres produksjoner fra tidligere av omtale og hva jeg hadde lest om dem i europeiske tidsskrift, men det første jeg opplevde ved selvsyn, var Panini-BoysRoom under festspillene i Bergen i 2018. Det var på alle måter en skjellsettende opplevelse.

- Det er vel ikke slik at jeg nødvendigvis trenger å kjenne meg igjen i noe for å fascineres av det - tvertimot er det ofte ting som ligger langt unna min egen produksjon som ofte fascinerer mest. Når det er sagt, så synes jeg det kompromissløse og manisk gjennomarbeidede i deres prosjekter er noe jeg til en viss grad kan kjenne meg selv igjen i. Det er kanskje også et fellestrekk at vi ikke liker å holde oss innenfor faste definerte sjangere eller rammer. På tross av veldig ulik bruk av virkemidler kan jeg også kjenne igjen en underliggende sårhet, som av og til bare må uttrykkes gjennom desperasjon.

- Jeg skrev låten som en respons på det som skjedde i USA under Donald Trumps absurde reise mot det hvite hus. Det er forøvrig foruroligende

mange steder i verden der politiker- og systemforakt nå skaper nye og skremmende konskevenser og allianser i et ekstremt uoversiktlig og komplekst verdensbilde. Sangen er på en måte en slags elegi til en tapt drøm, mens videoen er en mer dystopisk og hardtslående utgave av samme drøm - en drøm som er blitt til et mareritt. Begge handler for meg mye om tapt uskyld og bekymringen for ‘points of no return’.

- Det må nesten min sønn Thomas svare på - de fikk helt frie tøyler og jeg holdt meg helt unna prosessen. Det tok en del lenger tid en først planlagt,

Men min oppfatning var at dette først og fremst var fordi det var uvant for Ida og Vegard å skulle forholde seg til et så komprimert format tidsmessig.

- Selv føler jeg at jeg lenge tidvis har laget og gitt ut verk - både som musiker og billedkunstner - som kommenterer verden rundt meg, men jeg ser at verkene som har vært mer samfunnskritiske generelt har fått vesentlig mindre oppmerksomhet enn de personlige og relasjonelle ytringene.

- Som kunstner reagerer jeg jo på alt som skjer rundt meg, og filtrerer mine erfaringer primært tilbake gjennom musikk, visuell kunst og poesi, men det kan det vel hende at man etterhvert blir mindre forsiktig i uttalelsene med alderen. Det er vel også slik at jeg opplever at mye mer står på spill i verden nå idag enn for bare noen år siden. (Publisert 11.03.2020)