– Kall meg gjerne kommersiell, men da har jeg lyst til å redefinere begrepet

Institusjonsteatre over hele landet møter et dystert 2025, men Nye Hjorten Teater i Trondheim er preget av gründersk pågangsmot.

Teatersjef er Mads Bones (43), kjent som både skuespiller, dramatiker og regissør. Han tar imot i den luftige og elegante lobbyen. Her er varme rødtoner, fløyel og messing. Over det hele svever en gedigen lysekrone, produsert i Venezia. Heller enn den rådende minimalismen nikker interiøret til forbildet, det legendariske teaterhuset Hjorten som lå i Ilaparken og som hadde sin siste forestilling i 1947, etter 80 års drift.

I disse dager telles det ned til Nye Hjorten Teaters første forestilling, den 15. januar 2025. Bones har sammen med Olve Løseth og Kyrre Havdal skrevet Peter Pan – Stargate to Neverland, en musikal for voksne, der de har latt seg inspirere av J. M. Barries historier om den kjente eventyrfiguren. Det er mye å passe på, det er ikke bare premiere på et teaterstykke, men også for hele huset, teknisk utstyr, publikumstilbud og alt det som hører et etablert teater til.

Nye Hjorten Teater er tvers igjennom privat. Frykter du at dere blir satt i bås som kommersielle?

 – Kall meg gjerne kommersiell. Men da har jeg har lyst til å redefinere begrepet. Tradisjonelt betyr kommersielt noe som er enkelt og masseprodusert. Altså at man tyner mest mulig ut av minst mulig. Det er ikke vår vei. Men hvis kommersielt brukes om noe som er uimotståelig, populært og fristende, så er det slik vi vil være. Et folketeater, som vi skal være, skal trigge lysten hos et bredt publikum. Jeg frykter en teater-utvikling der publikum bli bare blir gråere og blåere i håret. Vi må lære av hvordan konserter har lyktes med å trekke masse folk – et mangfoldig publikum. Vi har det samme målet. Om man kaller det kommersielt, bryr jeg meg ikke så mye om.

Institusjonsteatre på sparebluss åpner kanskje for flere lignende private profesjonelle løsninger? Hva vil det i så fall ha å si for utviklingen av scenekunstfeltet i Norge? 

 – Vårt bidrag til feltet vil gi langt flere teatergjengere, tror jeg. Beste botemiddel mot sparebluss er større etterspørsel og teater-hunger i befolkningen, uavhengig av finansieringsmodell.

Vil overraske

Hvordan vil dette prege repertoaret?

– Min personlige smak spenner svært vidt. Teater går ut på å samle en haug med mennesker i en sal. Og da har du oppmerksomheten deres. Det er en gave i seg selv. Og da har jeg lyst til både å underholde og overraske dem. Jeg er ikke redd for å underholde, men samtidig må vi som teaterfolk jakte substansen og de forskjellige lagene som finnes i de historiene vi vil formidle. Det er svært få ganger jeg har vært med på å underholde bare for å underholde. Det må være noe mer der. Og så skal det alltid være mye musikk – og gjerne dans. Repertoaret vårt i 2025, spenner vidt. Vi har tre musikaler i løpet av året. Vi presenterer Lisa Tønnes første soloforestilling og iscenesetter et foredrag av den eminente vitenskapsformidleren Inga Strümke, for å nevne noe.

Ført til slakteriet

Du har utdannelse fra GITIS, den russiske teaterskolens avdeling i Århus. Hvordan har det påvirket teatersynet ditt?

– Mye. Men før Århus søkte jeg teaterhøyskolen i Norge flere ganger, uten å komme inn. Så ble det Bårdar-akademiet i stedet, selv om jeg var skeptisk og nærmest rygget inn dit. Men oppholdet ble svært viktig for meg. Jeg opplevde ekte lidenskap der, og de tok de lettere sjangrene innen scenekunst dønn alvorlig. Det var en åpenbaring, og en god ballast å ha med seg da jeg ble ført til slakteriet...

Slakteriet?

– GITIS i Århus hadde lokaler i et nedlagt slakteri. Vegg i vegg lå det moderne, nye slakteriet. Der rautet krøtter i reell dødsangst, og vi hørte det tydelig. Det var et heftig akkompagnement til den frykten som herjet inne hos oss. Her var det bare å gi alt. Klassisk russisk teaterutdannelse handler om streng disiplin og klare krav fra pedagogene. Vi holdt oss til versjonen som var utviklet i Moskva. Den norske teaterhøgskolen lente seg mer mot tradisjonen fra St. Petersburg, ikke minst på grunn av at Irina Malochevskaja underviste i regi der. Men til tross for noen ulikheter, var begge utdanningene tuftet på det samme tankegodset, en videreføring av Konstantin Stanislavskijs metoder. Det handler om autentisitet, sannhet og ekthet i det som foregår på scenen. På scenen skal det «leves» heller enn «spilles». Slik skapes sannhet, sier teatersjefen.

Kulturkvartal

Nye Hjorten Teater er realisert fordi Reitan-familien (Rema 1000 bl.a.) har brukt sine økonomiske muskler til å skape det de selv kaller et kulturkvartal i kjernen av Trondheim.

 – Den store gaven er selve teaterhuset. Det er et direkte resultat av at Reitan-familien har lykkes på mange fronter. I tillegg har de en sterk kjærlighet til Trondheim. De har en ekte ønske om å utrette noe for byen. Det er i grunnen et vakkert tankekors. Reitan-kapitalen er bygget opp på dagligvarehandel, og utviklingen i handelsnæringen har lenge gått mot flere og større kjøpesentre. Så hva trenger en midtby når handelen flytter ut? Jo et helt nytt teaterhus – og i nabohuset, et nytt kunstmuseum (PoMo) i det gamle gedigne posthuset i Dronningens gate. Da blir det kulturuttrykk heller enn handel som trekker folk til midtbyen, sier Bones.

Teaterhuset i Apotekerveita er reist på en ganske trang tomt. Huset inneholder en hovedscene med kapasitet på 670 publikummere og en biscene med plass til opp mot 200. Sceneteknisk er det et svært avansert anlegg.

– Det er den mest vidunderlige lekegrind et teatermenneske kan tenke seg. Vår utfordring er å leve opp til det huset innbyr til. Skape innhold som er uimotståelig og fristende for mange, fremhever teatersjefen.

130 ansatte

Han sier at det er to modeller for å drifte et slikt hus.

– Vi kunne ha satt sammen en liten stab og satset på innleide oppsetninger som vi visste ville ha hatt publikumsappell. Men da hadde vi ikke utnyttet alle mulighetene som finnes i huset. I stedet har vi i alt 130 ansatte og skaper et levende teater som ligner på teatrene slik de var før staten tok over ansvaret. Målet er å gå i balanse. Forhåpentligvis kan vi bygge oss opp en egenkapital som gjør oss i stand til å gjøre noen dristige grep. Men forutsetningen er at vi skal få dette til uten støtte til driften utenfra.

 Og da blir vel billettene svindyre, noen har allerede klaget på det?

– Det vil alltid være noen som synes at det er dyrt. Men vi priser forestillingene etter det de koster å skape. Derfor vil billettprisene variere mye, enklere oppsetninger blir mye billigere enn de som krever et stort apparat. Så er det opp til oss å gjøre forestillingene så bra at folk opplever at det er verdt pengene.

Nye Hjorten Teater har ansatt 130 personer, her finnes alle forskjellige yrker som hører et teater til. Blant skuespillerne er det en blanding av faste jobber, åremål og prosjektstillinger.

–Vi er ute etter folk som har spesielle kvaliteter, de trenger slett ikke å være kjent fra før. Hos oss får de tilhørighet til et kreativt miljø der de kan utvikle seg og bli trygge i faget sitt, sier Bones.

 Folketeater

Det er fire år siden første gang Mads Bones møtte Ole Robert Reitan, administrerende direktør for handelsdelen av familieselskapet Reitan og medeier i morselskapet. Reitan bar på en drøm om å etablere et folketeater midt i Trondheim.

Det var en drøm som Mads Bones også delte, i likhet med sine faste samarbeidspartnere Olve Løseth og Kyrre Havdal. De tre har gjort en lang rekke teaterproduksjoner sammen. Spelparodien Slaget på Testiklestad har nå holdt på i ti år. Deres rockete versjon av Amadeus på Trøndelag Teater var også en stor suksess.

 – Da jeg møtte Reitan hadde Løseth, Havdal og jeg leid en nedlagt dekkfabrikk i Trondheim. Der hadde vi lyst til å skape en parallell til Berlins Volksbühne, vi mente Trondheim trengte et folketeater. Men 12 dager etter at kontrakten med eieren av den nedlagte fabrikken var undertegnet, stengte landet på grunn av pandemien. Vi kastet oss rundt og begynte å lage digitalt teater fra lokalene. Vi lyktes, det gikk ganske fint i grunnen. Og så tok Ole Robert kontakt.

– Nye Hjorten teater hadde vært en umulig tanke uten Reitan-familien. De har gjort massive investeringer i teaterhuset. Jeg vet ikke hvilke gaver fra aktører i næringslivet som ligner. Nå har vi fått et teater for fremtiden, med potensial til å bli bærekraftig. Det er opp til oss selv hvor langt vi kan komme, sier Bones.

Volksbühne i Berlin er et legendarisk, politisk og på mange måter intellektuelt teater: Hva gjør dette offentlige teatret til et forbilde for privatdrevne Nye Hjorten Teater? 

– Med å vise til Volksbühne, uavhengig av finansieringsmodell, så mener jeg at de har knekket en folkelig kode, uten at de firer på kvalitet og ambisjonsnivå. De er lekne og folkelige på nivå med de feteste rockekonserter. Det inspirer meg og oss. 

.