Stéphane Braunschweig gir seg etter 30 år som teaterleder

Stéphane Braunschweig er en Frankrikes fremste iscenesettere. Han har 29 års erfaring som leder for flere av de største institusjonsteatrene i landet. Fra 1993 til 1998 var han direktør for Le Centre National Dramatique d’Orléans, deretter for Le Théâtre National de Strasbourg fra 2000 til 2008, Le Théâtre National de la Colline fra 2009 til 2015, og Odéon-Théâtre de l’Europe fra 2016 til 2024. Norske tilskuere kjenner ham gjennom flere gjestespill på Nationaltheatret og Det Norske Teatret, men også fra hans tette samarbeid med Arne Lygre. Nyheten om at han har valgt å fratre som kunstnerisk leder for ett av landets nasjonalteatre, Odéon i Paris, slo ned som en bombe i det franske teatermiljøet, i desember. Vi møtte Stéphane Braunschweig via Zoom fra Torino der han er i ferd med å sette opp Pirandellos Livet jeg gav deg på Teatro Stabile.

Det kunstneriske prosjektet

– Det er flere grunner til at jeg valgte å avslutte engasjementet mitt på Odéon, forteller Brauschweig. Men det knytter seg først og fremst til en svært vanskelig budsjettsituasjon. Frem til i dag har jeg kunnet stå inne for hver teatersesong, men den nåværende budsjettsituasjonen innebærer omfattende begrensninger, både på egenproduksjoner og samarbeid, og jeg har ikke lenger mulighet til å videreføre det kunstneriske prosjektet jeg begynte på for åtte år siden. Den kunstneriske ambisjonen min, som har vært å presentere ambisiøse, internasjonale scenekunstnere, mye samtidsdramatikk og nye regissører, står dermed i fare.

Hva er bakgrunnen for denne situasjonen?

– Hvert år har vi obligatoriske lønnsforhandlinger som gir en liten lønnsøkning knyttet til bl.a. inflasjon.Frem til 2007, ble lønnsøkningen kompensert i form av økte subsidier, slik at det vi kaller den kunstneriske marginen, det vil si de midlene teatret kan investere i kunstnerisk virksomhet, forble stabil. Men i 2007 gikk denne kompensasjonen over fra å være en systematisk og årlig økning til en uregelmessig fordeling, hvert annet, tredje eller fjerde år. Økningene i tilskuddene har altså vært lavere, eller mye lavere, enn økningen av lønnskostnader. Dette betyr at vi har hatt en kontinuerlig nedgang i den kunstneriske marginen siden 2007. Og de siste to årene, med enorm inflasjon og høye lønnsøkninger, falt den kunstneriske marginen til bunns. Vi befinner oss altså i en situasjon som er veldig skjør. Jeg føler meg sliten, ikke minst i forhold til hvordan det statsstøttete teateret blir administrert. Da jeg i februar 2023 sa meg villig til å fortsette på Odéon i en tredje periode, fikk jeg ingen bekreftelse fra Kulturdepartementet. Departementet ventet til det var to måneder til det nåværende mandatet gikk ut før de ba meg fortsette. For min del var det for sent. I Frankrike blir ting alltid gjort i siste øyeblikk, og jeg tror det aldri har vært verre enn nå. Til og med når en leder blir fortalt at han får fortsette, får han ikke den offisielle utnevnelsen med en gang, men blir bedt om å vikariere for seg selv i perioden før utnevnelsen blir offentlig. Dette er ikke unikt for nasjonalteatrene, men gjelder også store kulturinstitusjoner som Château de Versailles eller l’Institut du Monde Arabe. Departementet tar beslutninger i siste liten, mens vi trenger tid for å organisere oss. Denne formen for byråkratisk tidstyveri resulterer i en uholdbar situasjon for institusjonene og de som leder dem, ikke minst for et teater som Odéon, der programmet blir bestemt halvannet til to år i forveien. Dette er uakseptabelt for enhver ledelse som har behov for å forplikte seg til prosjekter, og for enhver leder som bestemmer seg for å gå eller som blir avskjediget, fordi han ikke vil ha mulighet til å finne noe nytt før han går.

På hvilken måte har disse forholdene vært med på å påvirke beslutningen din om å slutte som leder?

– Det har ikke vært enkelt å lede Odéon de siste årene. En langvarig streik i forbindelse med lønnsforhandlingene høsten 2022 gjorde at kun halvparten av forestillingene ble spilt den sesongen. Vi måtte blant annet utsette Arne Lygres Tid for glede. En spent sosial situasjon i en vanskelig budsjettmessig kontekst gir store utfordringer for å lage teater. I år blir jeg 60 og jeg er rett og slett sliten. Imidlertid gir denne avgjørelsen meg anledning til å slå alarm om et statlig teater i krise. Problemet med det franske systemet, i motsetning til teatre med et fast ensemble, slik som Nationaltheatret i Oslo for eksempel, er at ingen av dem er selvstendige produksjonshus, bortsett fra ett (La Comédie Française, journ. anm.). Den yngre generasjonen franske scenekunstnere jobber stort sett uavhengig og finansierer forestillingene sine gjennom samproduksjoner med ulike institusjonsteatre. Når de statsstøttete teatrene får problemer med å finansiere nye produksjoner, truer det hele systemet. De nasjonale dramasentrene (se undersak her, red. anm.) merker det spesielt godt fordi de lokale tilskuddene har sunket. Grunnen er dårligere økonomi i de forskjellige administrasjonene, fordi de ikke vil øke lokale skatter for mye, eller de har bestemt seg for å sette pengene i noe annet enn kultur. Mange teatre har derfor problemer som ikke er direkte knyttet til inflasjon, men til mindre støtte fra lokale myndigheter.

I tillegg til høy inflasjon det siste året, er vi så vidt ute av en verdensomspennende pandemi. Hva har den hatt å si for den nåværende situasjonen?

– På tross av at vi måtte stenge, ble overføringene opprettholdt, og teaterets økonomiske situasjon ble ikke berørt. Vi fortsatte å produsere i påvente av åpning. De faste kostnadene vi sparte ved at teateret var stengt bidro faktisk til å bedre budsjettsituasjonen. For oss, som nasjonalteater, var problemene korona-viruset medførte ikke strukturelle, men kulturelle. Staten besluttet seg for å stenge teatrene og andre scener for levende kunstuttrykk. Ved å si at teater ikke er en av de vesentlige aktivitetene som bør opprettholdes, sier vi samtidig at kultur ikke er vesentlig. Dette kan gi liberale eller nyliberale regjeringer anledning til å kritisere ideen om at kultur skal være en offentlig tjeneste, noe ingen liberale politikere ville våget tidligere, selv om mange av dem mener at det er for dyrt. Det kan gjøre det lettere for de som ønsker å angripe den franske kulturmodellen. I 2023 lanserte kulturdepartementet initiativet «mieux produire – mieux diffuser», som kan oversettes med bedre forestillinger for flere. Dette er først og fremst et spørsmål om å gjøre forestillinger mer tilgjengelige, gjennom turnéer. Dette er ikke et problem i et land som Tyskland hvor turneer ikke har en stor innvirkning på økonomien til et teater. Her er det veldig annerledes, og et teaterkompani med riksdekkende virksomhet må selge inn forestillinger både hjemme og ute for å klare seg økonomisk. Jeg er enig i at det er et behov for økt tilgjengelighet, men spørsmålet er hva det er vi skal gjøre tilgjengelig. I dagens situasjon med få midler betyr det at det er de billigste forestillingene som skal bli tilgjengelige for mange. Forestillinger med få skuespillere, enkel scenografi, som medfører færre personal- og reisekostnader og mindre riggetid. Med andre ord vil det bli vanskeligere å formidle store og ambisiøse uttrykksformer. Jeg er også skeptisk til formuleringen om å «produsere bedre», da det etter min oppfatning egentlig vil si å produsere mindre. Dette vil føre til at en ung og lovende iscenesetter bare vil kunne lage en forestilling hvert annet eller tredje år. Ærlig talt, det holder ikke mål! I et land som Frankrike der det nesten ikke finnes regiutdannelse, er det avgjørende å kunne lære underveis. For at en scenekunster skal kunne utvikle seg og forske på sitt eget uttrykk, burde det være obligatorisk å sette opp minst ett teaterstykke i året. Vi må kunne fortsette å skape ambisiøse forestillinger, og fortsette initiativene for at så mange som mulig skal kunne kjøpe billetter til dem. På Odéon gir vi bort 100 gratisbilletter hver torsdag, og vi har halv pris for unge. Men skal vi være ærlige, innser vi selvfølgelig at de som virkelig sliter økonomisk ikke har anledning til å bruke penger på en teaterbillett selv om den koster under 20 euro.

I dialog med en samtidig virkelighet

– En av de forfatterne jeg tenker på når jeg snakker om ambisiøse forestillinger er Arne Lygre, som det vil bli mye vanskeligere å sette opp dersom budsjettsituasjonen ikke bedrer seg, fremholder Braunschweig.

Du har hatt et tett samarbeid med Arne Lygre i over ti år. Hva er grunnen til at hans dramatikk har fått så stor plass i repertoaret ditt?

– Før jeg tok over som leder for Théâtre National de la Colline, hadde jeg praktisk talt aldri satt opp noen samtidige forfattere. Men La Colline har en målsetting om å vise samtidsdramatikk, så jeg begynte å lete. Jeg strevde med å finne forfatterskap som var i samsvar med min form for scenekunst, men da jeg ble kjent med Arne Lygres tekster, visste jeg med en gang at det kom til å fungere. Det er en minimalistisk side ved forfatterskapet hans som passer til min egen minimalisme. Formen til Lygre virker ganske abstrakt, men samtidig går forfatterskapet hans i dialog med en nåtidig virkelighet, og med følelser, angst og bekymringer innenfor rammen av en slik virkelighet. Det er også en humor og lekenhet i forhold til teatralitet, som jeg liker spesielt godt. Jeg er scenograf på mine egne forestillinger, og det er viktig for meg at en tekst eller et stykke inspirerer meg scenografisk, og slik er det med Lygre. De første oppsetningene mine var i 2011, med Dager under og Jeg forsvinner, som hadde urpremiere på La Colline. Jeg var en av de første som tok ham ut av kammerspillformatet og opp på en stor scene med omfattende scenografi. Dette gav forestillingene en annen og mindre psykologisk dimensjon, samtidig som det forsterket relasjonen til omverdenen. Siden den gang har Arne Lygre og jeg utviklet et kunstnerisk vennskap som jeg setter svært stor pris på. Vi er i kontinuerlig dialog, ikke minst når det gjelder arbeidet med tekst og oversettelse. Arne Lygres tekster er egentlig ikke så veldig kompliserte fordi ordforrådet er bevisst redusert og setningene ofte enkle. Utfordringen ligger mer i å finne den samme strukturelle minimalismen på fransk, enn i å forstå teksten. Etter å ha jobbet med Lygres tekster i mange år, begynner jeg også å kjenne igjen de samme setningene og det samme vokabularet slik at jeg i dag både snakker og forstår «Lygre».

Nasjonal Samling

Det er ennå ikke kjent hvem departementet vil utnevne til å overta ledelsen av Odéon. Stèphane Braunschweig har derfor akseptert å fortsette i seks måneder til. Men etter det vil han konsentrere seg om regiarbeid, ikke minst ved å fortsette å sette opp Arne Lygres tekster i Frankrike og i utlandet:

– Vi hadde stor suksess i Stockholm da vi satte opp en svensk versjon av Tid for glede på Dramaten, og har nå startet arbeidet med oversettelsen av hans siste stykke, I vårt sted. Jeg vil også gjerne sette opp Ibsen, fordi det er lenge siden sist, fortsetter Braunschweig. Siste gang var i 2018 da jeg satte opp Byggmester Solness på Nationaltheatret. Jeg ønsker å sette opp flere forestillinger enn jeg har gjort i årene som teaterleder, og spesielt i utlandet. Det er alltid berikende å jobbe med ensembler fra andre språkområder, som har et annet forhold til forskjellige uttrykksformer, og som tvinger meg til å jobbe annerledes. Det er også en glede å jobbe med etablerte kompanier, på repertoarteatre som Nationaltheatret eller Dramaten. Når det gjelder situasjonen for Odéon og de andre franske institusjonsteatrene er jeg verken pessimist eller optimist, men jeg konstaterer at vi befinner oss i en krise med langsiktige perspektiver som er bekymringsvekkende. Blant annet må vi ta i betraktning at Rassemblement National (Nasjonal Samling), tidligere Front National, kan komme i regjeringsposisjon i 2027. Skulle det skje, kan det bli lenge til situasjonen forbedrer seg, fordi vi selvfølgelig ikke kan forvente at Nasjonal Samling vil gjøre noe som helst for å forsvare offentlige investeringer i kultur og scenekunst.

(Publisert 03.04.2024)