Vil ha et ungt og kunstnerisk spisset Oslo Nye

Denne uka ble det kjent at Runar Hodne blir danske Kim Bjarke etterfølger som teatersjef på Oslo Nye. Hodne (50) har en mangslungen karriere,

Relaterte saker

Hør Runar Hodnes intervjuer medregissørene Antu Romero Nunes, Katie Mitchell og andre i tidsskriftets podcast (over).

både som regissør – i Norge, Sverige og Danmark – og som professor i regi, på KHiO og på Den danske sceneskole. Selv om han ikke har erfaring som teatersjef, vil mange huske ham som en av ildsjelene i en av de kunstnerisk mest markante Torshov-gruppene (2007-09). Der forskrekket han i alle fall én teaterkritiker med en programtekst om «å filleriste klassikerne». Men parolen forhindret ikke Runar Hodne fra å fremstå som en ukuelig optimist på teatrets vegne. Og kanskje i livet i sin alminnelighet? Det er uansett en egenskap som kan komme godt med – i sjefsstolen på Oslo Nye. Jeg ringer ham for å gjøre et kort intervju pr telefon. Det ble litt lengre.

Gratulerer! Har du jobbet på Oslo Nye før?

– Nei. Det var meningen at jeg skulle sette opp Helligtrekongersaften der i fjor. Men den ble utsatt til 2022 på grunn av Corona.

Det var en sterk søkerliste på sjefsstillingen til Oslo Nye. Det speiler kanskje at mange ser et nytt potensial i dette teatret nå?

– Jeg er enig i at søkerlisten speilet at teatret har fått en annen relevans som gjør det tiltalende og interessant. Både fordi man kan bygge videre på en naturlig fornyelse, og fordi ensemblet peker i ny retning. For meg har det vært viktig. Jeg vil bygge et sterkt ensemble som kan løfte hele repertoaret, så man ikke gjør seg avhengig av midlertidige kontrakter.

I dag består ensemblet av 21 fast tilknyttede skuespillere, enten som fast ansatte eller på åremål. I i tillegg til de som engasjeres på stykkekontrakt, forteller Hodne.

Folkelige Oslo Nye

Hva tenker du om den særegne tradisjonen til Oslo Nye, er det noe der som du vil føre videre?

– Teatret har både en tradisjon for komedieteater og en tradisjon for musikalteater. Men når man kikker nærmere på teatrets DNA, så er tilknytningen til Oslo viktig. Og det er et teater som i perioder har hatt store ambisjoner som dramatisk teater – med en offensiv satsning på bl.a. absurd dramatikk på 50-tallet (bl.a. Beckett og Ionesco). Så jeg mener at det ligger en hel masse muligheter der – i tillegg til det andre man skal gjøre.

Som er?

– Man skal fremdeles sette opp musikkdramatikk, og jeg mener at det finnes et performativt potensial i komedien som er super-interessant.

Hva slags publikum har Oslo Nye i dag? Vet du om det har endret seg de senere årene?

– Det finnes ikke noe statistisk belegg for det, men man snakker inn i en litt annen demografi enn for eksempel Nationaltheatret. Man snakker inn mot andre bydeler. Men i hvor stor grad, er det ikke lett å si.

Tradisjonelt har man vel tenkt at Oslo Nye er et teater der man kan være trygg på at man vil bli underholdt etter en lang dag på jobben…

– Men begrepet folkelig teater er jo en ressurs, tenker jeg. Det fins et potensiale for å utvikle teatret samtidig som man bevarer kontakten med det folkelige, det tilgjengelige eller hva det er. Det ene trenger ikke å utelukke det andre, og mye av det jeg selv setter pris på som publikummer, er uavhengig av den aksen. Jeg elsker Herbert Fritsch og Antu Romero Nunes, som arbeider med en performativ spillestil som forbinder kvalitet med tilgjengelighet. Oslo Nye teater har visse likhetstrekk med Volksbühne. Både i kraft av at det er et folketeater, som skal nå et publikum, men også gjennom likhetstrekk i teaterarkitekturen. Den er litt forslitt den referansen til Volksbühne… men den er ikke irrelevant for det.

Var det andre problemstillinger komiteen var opptatt av under ansettelsesprosessen?

– De var opptatt av de tingene jeg har snakket om nå – hva som er dette teatrets DNA. For meg har det vært viktig å understreke at Oslo Nye er et moderne og urbant regionteater for Oslo. Det er på en måte lykkelig frigjort fra endel av de store narrativene som hviler over Nationaltheatret og Det Norske. Og det er i større grad enkeltgruppers eller enkeltmenneskers historier som kan løftes fram her. Utover det har de vært interessert i konkrete ting – som hvilket titler jeg vil sette opp.

Kan du røpe noen?

– Det må jeg vente med til jeg går ut offentlig. Men det som er fint er at det er en lang overgang mellom Kim Bjarke og meg. Slik at det ikke blir en brå overgang mellom det som har vært og det som skal komme. Jeg har mye på tid på meg, og tiltrer 1. januar 2023, men Kim legger også programmet for våren ‘23.

Ny borgerscene

Hva vil du gjøre for å skape et større mangfold på huset og scenene?

– Det er vel den store nøtten. Det jeg tenker, er at dette ikke skal være noe som ligger utenfor, og er «noe annet» enn det man ellers gjør. For ofte blir jo sånne mangfoldsatsninger noe som liksom kommer i tillegg til den andre aktiviteten. Og det bygger jo en kløft, som i seg selv underbygger problemet.

Men helt konkret så tenker jeg på å lage en borgerscene, fortsetter Hodne: En scene som er i touch med byens befolkning. Jeg har hatt utrolig stor glede av å se det i Danmark.

På Aarhus teater, hvor du nylig jobbet?

– Ja, men også i København, hvor de har C:ntact. Det er en veldig varm og human form, og så trekker det også et helt annet publikum inn i teatret. Så det har jeg lyst til. Men for å få til en reell dialog med nye stemmer, er jeg overbevist om at de nye stemmene må utvikle sine egne prosjekter helt fra scratch. Jeg vil at folk skal favne prosessen hele veien ut, slik at det blir en slags verksted. Rommen scene (under Det Norske Teatret, journ. anm.), som er et praktfullt tiltak, har problemer med å nå det publikummet som er og bor i nærheten. Så utfordringen er å få til en reell integrasjon.

Tenker du at borgerteatret skal være en egen institusjon innenfor institusjonen, som ledes av noen som er spesialisert på akkurat den formen?

– Ja. Men det må jo også være en integrert del av huset, sånn at det ikke blir stående på utsiden av repertoaret. Det skal være en kontinuitet. Men jeg tror på kunnskapsoverføring og i Danmark har de utviklet en struktur for hvordan man rekrutterer folk. Man må lære opp noen som kan ta det videre inne i huset.

Du snakket om Oslo Nye som et regionteater for Oslo, men det har jo ikke hatt den statusen. Men har slitt mot nedleggingstrusselen. Før Kim Bjarke ble teatersjef, var det snakk om at Oslo Nye burde omgjøres til «prosjektteater», som jo var et slags catch word på den tiden. Men det var uklart hva som ble lagt i det begrepet, og om det var et påskudd for å gjøre det til en ren utleiescene. Husker du den debatten?

– Ja, og jeg tenker at det var en totalt mislykka idé om kulturpolitikk, for du kan ikke bygge kunstnerisk ambisiøse prosjekter uten å ha et ensemble. Så apropos Volksbühne: Denne striden rundt Chris Dercon (belgisk kurator som fikk stillingen som teatersjef etter Frank Castorf, journ. anm.) handlet jo om litt av det samme – at det skulle bli til et rent programmerende hus. Men hvem skal da finansiere det som faktisk lages? Da outsourcer man jo hele det kunstneriske og kuraterende blikket og vasker ut all den kunstneriske kompetansen som er bygd opp gjennom mange tiår. Så jeg er en absolutt motstander, og tror at den retorikken der er livsfarlig.

Vil ha inn de unge stemmene

Du har et solid internasjonalt nettverk, både som regissør og professor i Oslo og på Den danske sceneskolen – og har dessuten også laget en serie intervjuer med utenlandske regissører i dette tidsskriftets podcast. Vil denne internasjonale orienteringen sette sitt preg på «hele byens teater»?

– Det som er supert-viktig for meg er å høste av de unge kreftene, som jeg har møtt på utdanningsinstitusjonene.

Det heter jo Oslo nye teater, men skal man virkelig realisere «det nye» i Oslo, så er det viktig at man får med seg de unge, nye stemmene, om de holder et faglig høyt nivå.

Du vil altså heller satse på de unge, enn på etablerte navn i din egen generasjon?

– Jeg vil gjøre begge deler, men det er viktig for meg å være konsekvent på å få inn unge, nye folk. Og hos de unge er også en del av disse spørsmålene vi snakket om – som mangfold – internalisert, som en del av deres livsforståelse. Bevisstheten om hvilken kontekst man snakker til som teater, har blitt viktigere de siste årene. Og i en ytterligere politisert virkelighet vil denne bevisstheten være helt sentral. Det er super-inspirerende. Og derfor har det også vært så fantastisk gøy å undervise, i det at man kontinuerlig diskuterer faget på nye måter.

Egeninntjening

Hvilke konsekvenser vil disse spørsmålene ha for din måte å fylle sjefsrollen på, tror du?

– Vel, tallenes klare tal er at det er et høyt krav til egeninntjening – det er jo kalde fakta. Det er også klart at teatret har en stolt tradisjon for å lage bra barne- og ungdomsteater. Og at det er et teater som skal å ha noen tydelige lokomotiv. I satsninger på Centralteatret kan man skape en skarp identitet, men så bør man også bruke de mulighetene man har på hovedscenen til å lage, eller utvikle det kunstnerisk ambisiøse, dramatiske teatret. Jeg er opptatt av å utvikle teaterkunsten og jeg synes Oslo nye teater har et klart potensial. Man trenger ikke nødvendigvis å lage de mest kostbare forestillingene så lenge de har et tydelig prosjekt. Tenk på Maxim Gorki i Berlin, som gjennom Armin Petras satsing la grunnen for det teatret det er blitt i dag. Der hadde jo instruktørene mindre handlingsrom og mer begrensete ressurser, som i større grad tydeliggjorde teatrets kunstneriske prosjekt. Man kan konkurrere på litt andre flater, om du skjønner hva jeg mener.

Jeg tror det, men man må gjøre det med prosjekter som bringer penger i kassa…

– Ja, sånn er det. Oslo Nye har dobbelt så mange publikummere pr fast ansatte som National. Så det er et teater med en slank organisasjon, og der kravene til egeninntjening er høyere. Du må operere innenfor disse rammene, men for meg er det at man må være tydelig på sin eksistensbegrunnelse, bare skjerpende. Da er vi tilbake til det at jeg ikke synes det er en motsetning mellom kunst og folkelighet. Og alle som lager teater vil jo at det skal komme publikum.

Og én måte er romandramatiseringer, som i Kim Bjarkes sjefstid.

– Men også i tidligere perioder med for eksempel dramatiseringer av Dostojevskij. Jeg har ingenting imot romandramatiseringer, men det kommer helt an på hvordan det er iscenesatt. Jeg har selv noen ideer til dramatiseringer som jeg tror passer for Oslo Nye, og har hatt glede av og blant annet satt opp Tine av Herman Bang på Aalborg teater i Danmark og Gösta Berlingssaga på Stadsteatern i Stockholm, og det er noen episke dimensjoner i dramatiseringer. Romandramatiseringer kan også bli veldig distanserte. Men Min briljante venninne på Oslo Nye sto fullkomment på egne ben, og var et veldig fint og ambisiøst prosjekt.

Regissør- og sjefsrollen

Vil du sette opp mye selv? Og tenker du at det er viktig at du som regissør setter ditt preg på teatret?

– Ja, jeg gjør det, faktisk. Jeg er primært teatersjef, selvfølgelig. Men jeg tror det er en viktig ressurs å ha en teatersjef som kan sette opp selv, og derfor på en måte stå side om side med huset. At man kjenner prosessene og kan gå inn og se på hvordan man kan gjøre det beste ut av et prosjekt.

Jeg tror det er en ressurs at man er en del av det hele. Men jeg skal jo ikke sette opp hele tiden, og det er ikke i seg selv et mål å prege teatret som regissør. Jeg skal knytte til meg et mangfold av instruktører, og få til et fellesskap.

Og det har det vel vært enighet om i ansettelseskomiteen?

– Ja.

Det er delte meninger om det er en styrke at en teatersjef selv er regissør?

– Det er klart at det ikke skal være en karriere-utviklingsarena. Det skal det jo definitivt ikke være.

Motsatt kan teatre uten en sterk kunstnerisk sjef bli en slags shoppingsentrer, eller smörgåsbord. Men det er vel først og fremst en risiko på større hus…

– Og det som er fint, er at Oslo Nye er ganske lite, det minste teatret av de tre, og det betyr jo at hvert prosjekt er nødt til å være veldig tydelig. Da er det jo helt avgjørende hvem man tror at egner seg best til de ulike prosjektene. Og det er helt klart at det er en rekke prosjekter som jeg ikke egner meg til! Men det ligger jo en etikk i det spørsmålet – som jo egentlig er der uansett om du setter opp selv eller ei. Du må gjøre det som er til teatrets beste.

(Publisert 29.10.2021)