Barthold Halle (1925-2025)

Nå er han ikke lenger. Han sovnet inn 12. februar. Den eldste av de unge.

Han ble nesten hundre år, men var på et eget vis alltid den yngste. Var slik vi gjerne ville være. Stillferdig, klok, muntert levende. Han som tenkte og år etter år skrev nye skuespill, arbeidet med musikk og dans, spilte tennis og gikk på ski. Skapte årlig fest i sommerhagen sin på Bestum. En sommernattsdrøm. Betød uendelig mye for norsk teater med tanke, lek, alvor, gjennom bare å være Barthold. Nesten hundre ble han og vi trenger ham fortsatt. Her. I nærheten. Nå er alt blitt vemodig.

Det er umulig å beskrive alt Barthold gjorde i og for norsk teater. Han arbeidet i alle scenekunstens sjangre. Drama, opera, ballett, farser, tragedier, revy, syngespill, musicals og film. Han begynte som instruktør ved Studioteatret i 1949 og møtte allerede i starten instruktøren han kanskje beundret mest: Sam Besekow. Den dansk-russiske sceneinstruktøren, elev av Erwin Piscator og Max Reinhardt, som gjorde så mange oppsetninger i Norge i begynnelsen av etterkrigstiden. Bartholds arbeid tok noe med seg av Besekows menneskelighet og fantasi. Han ble raskt den ledende instruktøren blant den nye garden av unge instruktører som kom i denne tiden. Etter noen år på Rogaland Teater satte han snart i scene over alt. Han var opptatt av musikkens plass i teatret og laget i femtiårene en rekke, nye viktige musikalske oppsetninger i samarbeid med Edith Roger. Dans ropte fela, Mot solen og ikke minst Arne Garborgs diktsyklus Haugtussa med Finn Luths musikk. I slutten av femtitallet ble han også lærer på Statens Teaterskole. Vi som fikk Barthold som lærer den gang, møtte en utrolig pedagog og et selvfølgelig menneske å knytte seg til. Vi var ikke bare unge, han ikke bare en autoritet.

 I 1967 ble han først kunstnerisk konsulent og instruktør ved Oslo Nye Teater med Toralv Maurstad som teatersjef. En lykkelig periode for teatret som fortsatte da han fra 1978- 84 ble sjef ved teatret. Og Barthold var virkelig det en sjef skal være. Varm, tydelig og alltid til stede, engasjert i hele teatret. Dukketeatret også. Han satte opp Ibsens Hedda Gabler nettopp på Dukketeatret. Siden var han free lance i alle år.

Et menneske måles gjerne på det vedkommende har gjort. Barthold gjorde uendelig mye for norsk teater. På mange felter. Vi kommer likevel tilbake til mennesket vi mistet. Det er mennesket vi savner. Noe er med ett borte. Og hva er det? Jeg opplever det som en slags enkelhet. Barthold hadde alltid med seg en letthet. En tillit til tanken og oss. Vår evne til å oppleve og forstå. Han bar med seg noe selvfølgelig. Lavmælt. Lavmælt.