Hvalen på bakrommet

I fjor vår skjedde noe som vi sannsynligvis aldri kommer til å oppleve igjen: Norsk teater var hovedoppslag – førstesidestoff – på papiravis-stativene. 

Morgenbladets artikkelserie tok utgangspunkt i rykter om at Det Norske Teatrets Moby-Dick, i regi av Johannes Holmen Dahl og med scenografi av Nia Damerell, hadde store likheter med Thalia Theater i Hamburgs Moby-Dick-versjon fra 2013. Nok likheter til at Det Norske Teatret måtte betale ut Thalia Theater for rettigheter. Saken fortsatte gjennom flere uker, med nye oppslag som løftet frem likheten mellom scenografier på diverse av Dahl/Damerells arbeider og scenografier signert den tyske scenografen Katrin Brack. 

I oppslagene ble teaterledere, dramaturger, teatersjefer, regissører og professorer spurt om saken. Få av disse hadde konkret kjennskap til de omtalte forestillingene, og uttalte seg på svært generelt grunnlag. Selv ble jeg kontaktet av Morgenbladet fordi noen hadde fortalt journalisten at jeg hadde sett Moby-Dick på Thalia Theater i Hamburg. 

Jeg hadde i utgangspunktet ikke videre lyst til å belaste verken den vennskapelige eller den profesjonelle relasjonen min til Johannes Holmen Dahl. Denne saken stiller ubehagelige spørsmål omkring etikk og troverdighet, og teater-Norge er lite. Jeg var også bekymret for hvordan saken skulle fremstilles. Det hele kunne lett se ut som en krangel i andedammen hvor misunnelige folk forsøker å sverte suksessfulle folk. 

Jeg valgte å stå frem ved navn og være en del av saken, fordi jeg mener at saken tilhører offentligheten, og ikke de lukkede rom. Den peker mot – og rokker ved – noen sentrale spørsmål knyttet til selve fundamentet for hvorfor vi mottar offentlig støtte til å lage scenekunst.

Samfunnsoppdraget

Hvordan forsvare fellesskapets finansiering av vår teateraktivitet hvis den på en slik måte kan bestå av kopiering? Hvordan holde arbeidsmoralen oppe dersom man som skuespiller lurer på om man i en prøvesituasjon egentlig bare går inn og kopierer andres verk? Etter mitt syn lå sentrale deler av Det Norske Teatrets Moby-Dick såpass tett opp mot Hamburg-versjonen at både opphavspersoner, kritikere og publikum her ble ført bak lyset. Jeg opplevde at det var et overtramp som svekket hele feltet vårt fra innsiden. 

Spørsmålene som saken pirker i, tenkte jeg kunne fungere som en brekkstang til å åpne den nødvendige diskusjonen om hva samfunnsoppdraget til teatrene er, og hvilke prioriteringer vi som felt bør samles om i en tid hvor institusjonenes kunstneriske prosjekt ser ut til å smuldre opp mellom kommersialisering og økte billettpriser på den ene siden, og stadig færre midler og lite politisk støtte på den andre. Dette kunne være en anledning for teaterfeltet til å føre en samlende samtale og finne en tydeligere kurs i en broket tid. 

Det opplevdes også som realt å stå synlig frem i en sak hvor «alle» hvisket og hvor informantene var anonyme.

Personfokus 

Da saken kom på trykk bar den preg av skandalisering og personfokus. Journalisten hadde tydeligvis kilder som hadde pekt ham i retning av konkrete detaljer om likheter i de to Moby-Dick-oppsetningene, og til diverse Katrin Brack-scenografier. Oppslagene hadde et stort billedmateriale som kryssklippet mellom tyske oppsetninger og Dahl/Damerells arbeider. På samme tid var alle som uttalte seg i saken merkelig vage. Uttalelsene fra profiler som Kristian Seltun, Eigill Pahlsson og Knut Ove Arntzen, ga inntrykk av at alt var som vanlig i norsk teater, og at alt var i sin skjønneste orden. De assosierte tilsynelatende fritt og svevende omkring vanskeligheten av å ta patent på stoler i en haug, eller post-modernistisk klipp-og-lim. 

Det var altså et enormt sprik mellom billedmaterialet som artiklene viste, om vissheten om at Det Norske Teatret nå i etterkant måtte betale Thalia Theater for rettigheter, og det som makten i teater-Norge ga uttrykk for. Dette igjen førte til at rykteflommen bare økte. Hvorfor sa alle ledere at alt var ok når det så tydelig ikke var det? 

Denne saken er ikke enestående, men den representerer et skille ved at den har fått en formell konsekvens. Det verserer stadig rykter om ulike produksjoner som tar seg friheter, og det handler selvfølgelig også om andre enn Damerell/Dahl.

Debatt i stampe 

Det var nervøs stemning da Kritikerlaget skulle gripe fatt i temaet på Litteraturhuset i Oslo sist tirsdag. Hele teater-Oslo var på plass. Salen var overfylt.

Seansen tok form av en slags rettssak. Med Klassekampens Mariken Lauvstad og Morgenbladets kulturredaktør Bernhard Ellefsen som anklagere, og regissør Johannes Holmen Dahl og tidligere teatersjef Erik Ulfsby som anklaget. Kritikerne (med ordstyrer Karen Frøsland Nystøyl) ville ha innrømmelser. «Burde du ha sett dette tidligere, Ulfsby?» «Har du gått over streken, Holmen Dahl?». Samtalen ble stående og stampe. Begge parter anklagde den andre for å «lukke samtalen». 

Det er veldig forståelig at Johannes Holmen Dahl og Erik Ulfsby ikke ønsker å komme med tilståelser eller gi seg til å gråte offentlig, eller hva som nå var målet for panelsamtalen. De ønsker naturlig nok å legge denne ubehagelige saken bak seg. Begge sa at de gjerne ville snakke med folk direkte om disse sakene, i stedet for at man går bak ryggen på dem. 

Og her er vi ved sakens kjerne: For hvem i all verden har lyst til å gå til to av de aller mektigste i teater-Norge, hvis man opplever at de bedriver plagiat?

Trenger varslingsrutiner 

Hele Moby-Dick-saken lyser av manglende maktforståelse. En ting er at Ulfsby og Holmen Dahl ikke ser hvor naive de fremstår når de beklager at folk «går bak ryggen på dem». En annen ting er at man som felt ikke har grepet fatt i saken på en skikkelig, voksen måte. 

Teatrene har ingen rutiner for å ta hånd om slike henvendelser, min opplevelse er at på dette feltet er vi preget av ukultur. Jeg har tidligere selv fått til svar at «alle låner» fra et av landets dramaturgiater når jeg har påpekt et tilfelle hvor jeg har ment at en stor produksjon ved teatret deres har kopiert.

 Det er forbløffende at teaterlederne, med NTO i spissen, ennå ikke har sagt: «Dette tar vi på høyeste alvor.» Feltet må lage rutiner for varslinger, som kan føre til at vi unngår liknende saker. Slike rutiner kan også bidra til å minske giftig sladder og baksnakking. Institusjonene må bygge opp nødvendig kompetanse slik at de på trygge måter kan ta til seg og håndtere denne type anklager/bekymringer. 

Samtalen på Litteraturhuset understreket følelsen av at denne saken trenger en forløsning. Forløsningen kan først komme når de som har ansvar, tar ansvar. Det er ingen som ønsker personangrep eller uthengninger, vi ønsker bare ansvarlig oppførsel – i alle ledd.