Hvorfor sakker scenekunsten etter, kulturpolitisk?

– Det er vel filmen som ble en vinner på årets kulturbudsjett?

– Ja, og det er jo bra. At det var noen satsinger på kulturbudsjettet som går til frie skapende ytringer.

– Hvordan greide de det tror du, Tove?

– Kanskje svaret er så enkelt at staten vil noe med norsk film – derfor får vi en mer offensiv filmpolitikk.

– Og så har de jo et helt direktorat som posisjonerer filmen som

en viktig bærer av norsk kultur, i all sin filmatiske bredde både hjemme og ute – selv om man selvsagt også diskuterer Filminstituttets innretning, hvorvidt den ivaretar både den mer kommersielle filmen og dokumentarfilmen og kunstfilmen. Altså gjennom Filminstituttet får man sett filmfeltet i en helhetlig sammenheng – mens Norsk kulturråd forvalter en mye større portefølje, og er slik sett et konglomerat av en instans.

– Det virker også som det er et sterkt samlet miljø utad selv om diskusjonene går høyt der i gården også!

– Og så har Norge noen markante filmskapere med suksess internasjonalt.

– Det er jo akkurat det samme innen fri scenekunst. Jeg har tenkt litt på det vi tok opp forrige gang: hvorfor fri scenekunst sakker sånn etter, til tross for at man leverer scenekunst på høyt kunstnerisk nivå og har stor etterspørsel internasjonalt.

– Med Basisfinansieringen uten 12-årsgrensen kan man jo tenke seg at det kunne ende opp med altfor mange som burde få en langsiktig finansiering?

– Tilskuddssystemets behov for utbygging i en ny langsiktig ordning, helst lagt utenfor Kulturrådet, har vært kjent for flere regjeringer og storting siden iallfall 2010 da den første evalueringen av Basisfinansieringen ble gjort og man innførte den såkalte 12-årsregelen. Man kunne altså ikke forvente tilskudd over Basisfinansieringen dersom man hadde stått på ordningen i 12 år. Samtidig skulle kunstnerisk utvikling, fornyelse og kvalitet vektlegges, og vi – altså Danse- og teatersentrum, som jeg jobbet i den gangen – protesterte høylytt: hvis det er kunstnerisk utvikling og kvalitet som gjelder, hvordan da sette en dato for det?

– Ja, det har jo vist seg at godt kunstnerskap ikke går ut på dato, snarere tvert imot – de fleste sterke kompanier har arbeidet i årevis, se bare på Verk, Verdensteatret, De Utvalgte, Jo Strømgren Kompani, Transiteatret, Zero Visibility, Ingun Bjørnsgaard Prosjekt og Winter Guests, for ikke å snakke om Cirkateatret og Grenland Friteater! Kunne nevnt mange flere.

– Jeg husker at 12-årsregelen var omdiskutert og den ble jo foreslått opphevet i 2018, men evalueringen av Basisfinansieringen «slo fast at ordningen i hovedtrekk hadde fungert veldig bra.» Hovedproblemstillingen handlet igjen om at det ikke var nok penger til prosjektstøtten og Basis, det var ikke nok penger til både å ivareta de etablerte kompanienes behov og samtidig sørge for at nye kunne slippe til. Så da faset Kulturrådet ut Basisfinansieringen og etablerte Kunstnerskapsstøtten, som ikke er ment for den type langsiktighet som vi vet etablerte kompanier har behov for, og som Stortinget erkjente gjennom vedtaket som ble gjort i forbindelse med budsjettbehandlingen for 2017.

– Det er jo underlig at det har vært en slags politisk vilje til å gjøre noe med det frie feltet, men at det tar så lang tid? Diverse kulturministre har jo uttalt seg om dette. Hvis du hadde vært byråkrat i Kulturdepartementet, Tove, tror du ikke du hadde tenkt at det ville bli for mange som burde få langsiktig støtte nettopp fordi godt kunstnerskap sjeldent går ut på dato?

– Interessant vinkling. Vi snakker om at man i drøyt 12 år har balet med denne problemstillingen.

– Enig, men Tove, er det ikke slik at Kulturrådet har vært tydelige på at de ikke kan gi driftsstøtte over tid?

– Jo. Det har de: man kan gi langsiktig, men tidsavgrenset støtte, het det i sin tid da vi diskuterte 12-årsregelen. Vi må jo huske at de samlete tilskuddssystemene utgjør strukturene i det frie feltets økosystem. Nå er vi i en dramatisk krise hvor lista over gode kompanier og kunstnerskap skyves ut i skyggene til tross for at de leverer på høyt kunstnerisk nivå! Og med null realvekst i fondet, og et begrenset antall på Kunstnerskapsstøtten sier det seg selv at presset på prosjektstøtteordningen blir enormt.

– Kanskje vi bør se på andre løsninger også?

– Ja, men la oss først se på hvordan Kulturrådet fungerer på andre kunstområder, for eksempel litteratur. Selv om ikke litteratur kan sies å være en vinner, så ser vi jo at staten vil noe med litteraturen og at den har en tydelig litteraturpolitikk – både Kulturrådets innkjøpsordning og den påtroppende bokloven står sentralt her!

– Ja, husk at etableringen av Norsk kulturråd står på Innkjøpsordningens skuldre. En sterkt villet litteraturpolitikk på sekstitallet førte til at Norsk kulturråd ble dannet. Ja faktisk fikk vi et kulturråd før vi fikk et kulturdepartement. Og litteraturfeltet har fortsatt så vidt jeg vet en forskrift som legger grunnlaget for Kulturrådets arbeid med litteratur. Så det går godt an å få inn en forskrift på scenekunst igjen.

– Men hvis vi kikker på musikkfeltet da?

– Innen musikk har for eksempel ensembler som BIT 20 og Cikada fått fast tilskudd via Norsk kulturråd over lang tid, både BIT 20 og Cikada ble startet i 1989. Så her har ikke tilskudd til langsiktig drift via Kulturfondet vært vanskelig, eller å ha et blikk på hele landet i forvaltningen av musikktilskuddene.

– Hør her hva som står om musikk:

«Kulturrådet skal stimulere til at et størst mulig publikum over hele landet har tilgang til musikk av høy kunstnerisk kvalitet og innen alle sjangre. Kulturrådet skal støtte skapende og utøvende musikkvirksomhet av høy kvalitet, og ta vare på den musikkhistoriske kulturarven. Gjennom stipender fra Statens kunstnerstipend og tilskudd fra Norsk kulturfond og Fond for lyd og bilde gir Kulturrådet utstrakt støtte til ulike deler av det profesjonelle musikklivet i Norge.»

Mens på scenekunstfeltet står det: «Kulturrådet legger til rette for eksperimentering, utforsking og samarbeid på tvers av uttrykksformer og sjangre på scenekunstfeltet. Scenekunsten er en kollektiv kunstart som involverer mange ulike profesjoner, og preges ofte av tverrfaglighet i kunstprosessen. For å bidra til nytenkning og utvikling av det frie scenekunstfeltet, gir Kulturrådet ulike former for tilskudd fra Norsk kulturfond, Fond for lyd og bilde og stipender gjennom Statens kunstnerstipend. Gjennom støtteordninger som støtter scenekunst, dans og dramatikk i ulike faser, fra forprosjekt til produksjon og formidling, skal Kulturrådet stimulere aktiviteten og mangfoldet i norsk scenekunst generelt og bedre betingelsene for scenekunsten utenfor institusjonene spesielt.»

– Det er da pussig at det plutselig er mulig for Kulturrådet å gi musikken midler til langsiktig virksomhet og å støtte den musikkhistoriske kulturarven – mens det på scenekunstfeltet er komplett umulig å gjøre det samme?

– Ja, for nå tar vi jo rett og slett ikke vare på vår nære historiske scenekunstarv, og Kulturrådet synes tydeligvis heller ikke at det er hele landet og ulike deler av scenekunsten som gjelder!

– Man må jo stille seg spørsmålet om hva det er som gjør at to performative kunstuttrykk får så forskjellig grunnlag i samme forvaltningsorgan?

– Vi mangler en helhetlig scenekunstpolitikk!

– Hva mener du med det?

– For meg er en helhetlig scenekunstpolitikk å se alle komponentene i kunstfeltet både i sammenheng og hver for seg, innafor og utafor institusjonene, produksjon, arena og publikum.

– Hva skjedde etter siste scenekunstmelding, «Bak kulissene», som kom i 2008?

– Ja, den var det jo Ellen Horn som satte igang da hun var kulturminister, og den ga en viktig beskrivelse av status den gangen. Men forsvant vel stort sett i en skuff. Hvis intensjonen med å lage meldinger er å kjenne feltet på pulsen er det viktig at meldingene følges opp, de bør jo ha en misjon som kan bygge en langsiktig politikk.

– Ja, det er jeg enig med deg i, men det er jo noe annet som skjer nå som er veldig bra – f. eks. at Viken (tidligere Akershus fylke) og Bærum kulturhus tok et ansvar for Nagelhus Schia Productions – vi fikk rett og slett et regionalt dansekompani! Dette er jo for så vidt også noe som gjelder Grenland Friteater med midler fra stat, fylke og kommune.

– Når det gjelder teater så er det jo gledelig at teatersjef Erik Ulfsby på Det Norske Teatret har tatt Vegard Vinge og Ida Müller under vingene, det samme har Elisabeth Egseth Hansen gjort på Trøndelag Teater når det gjelder Verk Produksjoner. Man skulle stimulert aktivt til flere slike langsiktige arbeidsfellesskap.

– Det er alvorlig det som skjer med de etablerte kompaniene nå. Kan man hevde at Kulturrådet på mange måter er blitt for mektig og for ensidig?

– Det er jo sånn at slike tilskuddsordninger må være så fleksible og åpne som mulig, slik at både prosjektorienterte kunstnerskap og langsiktig drevne og over tid utviklede kunstnerskap har gode betingelser. Nå struper vi brutalt oksygentilførselen i feltet ved at avsetningene til prosjektstøtte/ langsiktig støtte i dette budsjettforslaget stagnerer, vi får ikke det politiske grepet som skal til for å få på plass en ordning for etablerte kompanier.

– Nei, det har i hvert fall tatt veldig lang tid. Jeg tror det må inn mer samarbeid med institusjonene og lokal finansiering fra kommuner og fylker. Hvor er for eksempel Bergen i forhold til Transiteatret nå?

– Teaterutrykket kan jo samarbeide med mange institusjoner hvis det er vilje begge veier, men dansen har jo bare Den Norske Opera og Ballet og Carte Blanche som eventuelle samarbeidspartnere. Så alle de gode dansekompaniene som har utviklet seg gjennom Basisfinansieringen er nå virkelig sluppet rett ut i løse luften. Det er mange skritt tilbake å skulle basere seg på prosjektstøtte etter 12 år med Basisfinansiering. Og etter så mange år med aktiv dansepolitikk så settes hele dansefeltet på pause!

– Så er vi tilbake til den politiske viljen, og mens vi venter, så er vel Kulturrådet mektigst her?

I spalten kommenterer Inger Buresund og Tove Bratten aktuell debatt og scenekunst.

(Publisert 14.10.2022, oppdatert 15.10.22)

Inger Buresund er tidligere daglig leder av Danse- og teatersentrum (1985-1992). Tove Bratten ledet samme organisasjon fra 1992 til 2021.