Ikke la deg forherde

Artikkelen er skrevet i etterkant av det tyske delstatsvalget, og ble første gang publisert i Berliner Zeitung, 02.09.2024, under overskriften: «Die AfD haucht 'Bravo'». Dette er en noe omarbeidet versjon Thomas Oberender har skrevet for Norsk Shakespearetidsskrift.

 I september 1997 oppdaget to barn som lekte i forgården til teatret i Jena en koffert med et hakekors på. De trodde at det var en rekvisitt som noen hadde glemt igjen og leverte den til teatret. Da noen åpnet den dagen etter, ble de sjokkert over å oppdage at kofferten inneholdt en fungerende bombe, med 10 gram TNT, selv om det manglet batteri i detonatoren.

 Bomben var en advarsel, som var plassert der av Jena NSU (Nationalsozialistische Untergrund), før de året etter gikk under jorda og begikk en serie drap på personer med innvandrerbakgrunn, som sjokkerte hele Tyskland.

 Denne historien har jeg hentet fra boka Volkstheater av forfatter og journalist Peter Laudenbach, som har gjort grundig research på omkring 100 høyreekstremistiske angrep, på festivalarrangører, regissører, bloggere og gallerister, som ble utført mellom 2016 og 2021. Han analyserer mønstrene i den høyrepopulistiske kulturkrigen såvel som fremveksten av truende allianser, som begynnende med AfDs uttalelser i delstats-parlamentene, har ført og fortsetter å føre til markeringer av fiendebilder og intimiderende oppførsel fra høyreekstremister utenfor parlamentene.

 Kartleggingen av kulturkampen til den nye høyresiden tydeliggjør at AfDs valgsuksess i de nye delstatene ikke bare vil påvirke kulturpolitikken, men at den allerede har gjort det. Det faktum at koffertbomben ble plassert foran teatret i Jena, treffer meg også direkte fordi jeg vokste opp i Jena, og så mine første forestillinger der, før jeg senere kom tilbake som scenetekniker i forbindelse med gjestespill fra Theater Rudolstadt. Jeg har viet en stor del av mitt yrkesliv til noe det bare skulle et batteri til for å sprenge i luften.

 Hva er på ferde i Øst?

 I 1989 gikk det et støt gjennom Tyskland og Øst-Europa, da fløyelsrevolusjonene veltet den europeiske etterkrigsordenen over natta. Mens årene gikk, forble endringene ensidige. I altfor stor grad ble endringene etter 1989, de andres oppgave, de fra Øst-Tyskland, fra Øst-Europa, eller i resten av verden. Forbundsrepublikken gjorde det godt.

 Dagens unge politikergenerasjon har vokst opp med en følelse av historisk kontinuitet. Den gamle Forbundsrepublikken, som de opplevde i sin ungdom, ble grunnlagt som et demokratisk svar på fascismen og erfaringene fra Weimarrepublikken, og utviklet seg, på tross av ulike kriser, til et stabilt samfunn med liberale verdier og sterk økonomi. Dens selvtillit og selvbilde har aldri blitt rokket ved av noe av det som skjedde i de nye delstatene, for eksempel. Bestemoren min, som er fra Sonneberg, levde i fire forskjellige tyske stater – noe som må virke helt bisart for en som er født i Hannover i 1980.

 For den unge generasjonens vesttyske politikere, er det eneste som har kastet skygge over bestandigheten av et sosio-økonomisk kontinuum, de sotete skyene fra forurensningen og utryddelser av arter. Her fungerte De Grønne som korrektiv. I denne generasjonen finnes det en misjonerende holdning som blir tatt for gitt og som springer ut av følelsen av overlegenheten til deres samfunnsmodell.

 I hele Europa har det politiske landskapet vært i endring, men i de demokratiske folkepartiene i Forbundsrepublikken var det lite som endret seg. Da De Grønne kom på banen ble de oppfattet som en trussel mot systemet. Som om «hippiene» ønsket å ødelegge Tyskland. Da Die Linke dukket opp på den politiske scenen, ble de hånlig møtt som overlevninger fra diktaturet i DDR. Og da tyske EU-skeptikere, økonomisk konservative og Nato-motstandere grunnla AfD, sto det for Hitlers tilbakekomst fra begynnelsen av. Jan N. Lorenzens dokumentarfilm Wir waren in der AfD – Aussteiger berichten (2024) kaster et kjølig blikk på denne utviklingen.

Og nå har partiet en oppslutning på 32,8 prosent i Thüringen, 30,6 prosent i Sachsen og 29,2 prosent i Brandenburg (etter deltstatsvalget sept. 2024, red. anm.). Hva er på ferde i Øst? Det som kjennetegner og har preget AfD politisk, har utspring i Vest-Tyskland, og har også en vesttysk historie, fra «rekrutteringsstoppen» mot fremmedarbeidere etter oljekrisen i 1973, til det innvandringsparanoide «Heidelberg-manifestet» til tyske professorer i 1981 og Thilo Sarrazins kontroversielle forslag om en ny sosial- og befolkningspolitikk i boken Deutschland schafft sich ab (2011), som utkom to år før stiftelsen av AfD.

 Selv om AfD skulle bli holdt utenfor delstatsregjeringene i Thüringen og Sachsen, vil det øve politisk innflytelse på de andre partiene. Det vil fortsette å bombardere uønskede kulturarbeidere med parlamentariske utredninger og fortsette med å flytte «grensene for hva som kan sies», slik de har gjort det i årevis, lengre og lengre over i soner av respektløshet og retorisk og politisk eskalering som endrer standarden for hva som er sivilisert og normalt. Det er ikke lenger nok å riste på hodet.

 En nasjonalt orientert kulturrevolusjon

 Bak Björn Höcke, den ledende kandidaten i Thüringen og representant for den mest ekstreme høyrefløyen i AfD, står det en spindoktor. Han heter Götz Kubitschek, og som høyreekstrem publisist spiller han omtrent samme rolle for Björn Höcke som Steve Bannon spilte som høyreekstrem ideolog og publisist for Donald Trump. Den grusomme sannheten ved valget i Thüringen og Sachsen er at Björn Höckes AfD har en plan. Under valgkampen definerte deres motstandere seg først og fremst som anti-AfD, men hva er deres egen visjon?

 «Når folk lengter etter et alternativ», sier filosofen Lea Ypi, «vender de seg vanligvis dit hvor det fins. For øyeblikket er det bare høyresiden som formulerer en radikal systemkritikk og kommer med løfter om en annen fremtid. Venstresiden har hittil mislykkes i å gjøre det. Til dels forsvarer den status quo. Som om det vi har, er til det beste for alle.»

 Grunnleggelsen av De Grønne har gjort partiprogrammene til SPD og CDU «grønnere». AfD forsterker vår tids polariserende tendens, oppløsningen av «objektive sannheter», og gir oss mer frykt og kaos igjen. Partiet antyder at det tilsynelatende bare er sterke ledere fra deres egne rekker og en homogen folkemasse som kan redde oss fra undergangen.

I dokumentarfilmen Rechts. Deutsch. Radikal kom den kjente tv-reporteren Thilo Mischke frem til en slik konklusjon. AfDs konfliktuelle politikk er opptakten og bakgrunnsmusikken til en nasjonalt orientert kulturrevolusjon, og i enden av den står slutten på demokratiet slik vi kjenner det.

 «Tyskland først»

 «Tyskland først»-propagandaen som spres gjennom AfDs politikk, ligger farlig nær Zeitwende-politikken og dens kulturpolitiske konsekvenser, slik disse hintes til i budsjettforslaget. Det legger også tydelig vekt på nasjonale prioriteringer. Den nasjonale film-og spillstøtten skal styrkes, et nasjonalt «fyrtårn» som Stiftung Preussischer Kulturbesitz (Den preussiske kulturarvstiftelsen) økes med 17 millioner euro, mens Det føderale kulturfondet skal halveres og den statlige støtten til Forbundet av frie kulturhus (dvs. programmerende scener for fri scenekunst, overs. anm.) skal kuttes fullstendig.

 Det samlede budsjettet til UD skal kuttes med én milliard, med fokus på besparelser innen humanitær bistand og stabilisering. Dette inkluderer kutt på rundt 60 millioner euro til utenriksdepartementets kultur- og sosialpolitiske budsjett. Dette har allerede ført til drastiske kutt i føderale tyske mellomleddsorganisasjoner som DAAD (Deutscher Akademischer Austauschdienst) og Goethe-instituttet og har allerede forårsaket en første bølge av instituttnedleggelser og regionale reformer.

 Delstaten Berlin har vedtatt innstramminger i kulturbudsjettet på 130 millioner euro, en reduksjon på 12 prosent, som først og fremst truer eksistensen til de uavhengige scenekunstinstitusjonene. På føderalt nivå forutsetter den foreløpige budsjettplanleggingen for tiden et kutt på 40 prosent i kulturbudsjettet, mens donasjonene til den utenlandske kringkasteren Deutsche Welle ble betydelig økt i forbindelse med epokeskiftet.

 Logikken i regjeringens «epokeskifte» proklamerer ikke bare en geopolitisk «systemrivalisering» mellom den vestlige verden og Kina og Russland, men resonnerer også med en innenrikspolitisk utfordring der konstitusjonelt orienterte aktører konfronteres av nye kulturnasjonalister, med AfD i front. Til de nye budsjettforslagene kan jeg se for meg at AfD pruster «bravo». De truende kuttene i den føderale kulturstøtten vil ramme nettopp de områdene av kulturen som for tiden gir energi, skaper nettverk og utfordrer det nasjonale kulturlivet med alternative perspektiver i form av festivaler og nyskapende initiativ, og som står i opposisjon til den diffuse «nasjonale kulturen» som AfD ønsker å fremme.

 Hvorfor er det dem vi tar knekken på? Hvorfor truer vi internasjonale plattformer som HAU (Hebbel am Ufer) i Berlin, FFT i Düsseldorf eller Mousonturm i Frankfurt, som har stått for de mest innovative impulsene i teatret de siste tiårene? Uten disse arenaene ville ikke arbeidet til Rimini Protokoll, Gob Squad eller Florentina Holzinger, for å nevne noen, vært mulig. Det europeiske kunstsenteret i Hellerau i Sachsen, som gjør et uendelig viktig kulturarbeid både i og utenfor regionen, har vært utsatt for fiendtlighet fra AfD i lengre tid.

 Har endring blitt for utmattende? Har arenaer for åpne, kontroversielle eksterne debatter, slik som bokmessen i Frankfurt, Berlinalen eller documenta blitt for konsensusbrytende til å fortsette å nyte godt av statens beskyttende hånd? Et budsjettkutt på 600 000 euro, som i tilfellet med Mousonturm, der Rainer Werner Fassbinder satte opp stykkene sine, kan ikke kompenseres med kostnadsbesparende tiltak og er et skremmende signal til dagens fassbindere.

 AfD har ankommet kulturpolitikken

 Hva er det som har gjort disse stedene, som er så viktige for kulturell fornyelse og forandring, så upopulære blant dagens politikere? Og hva vil dette bety for akademia? I et essay om hvordan Gazakonflikten i dag diskuteres i Tyskland, pekte sosiologen Teresa Koloma Beck på en diskursiv eskalering som på kultur- og vitenskapsfeltet nesten utelukkende dreier seg om hvem som har lov til å si hva under hvilke betingelser, hvem som i det hele tatt får delta i diskursen, og hvem som blir ekskludert fra den. Og saken i seg selv?

 I samfunn som oppfatter seg selv som demokratiske og åpne, kan beskyldningen om antisemittisme i dag ramme hvem som helst, og slik blir genuine erfaringer skjøvet ut av fellesskapet. Det erstattes av et nytt posisjoneringspress, og debatten blir mer polarisert, slik at all energi rettes mot å bevare ens egen legitimitet. Hvis man vil forstå noe av det kulturelle skiftet vi er inne i, hjelper det å følge med på denne debatten og tendensen til å gjøre den sosiale og samfunnsmessige dimensjonen av denne politiske diskusjonen til et minefelt for tilsynelatende «desperadoer». Det umiskjennelig nye er at konflikten ikke bare utspiller seg i Midtøsten, men her, i vårt eget land.

 Ingen vil høre det, men AfD har allerede nådd kulturpolitikken. De har lagt frem det første utkastet til en anti-BDS-resolusjon for Forbundsdagen. Ingenting beskytter den nye høyresiden mer effektivt enn den proklamerte lojaliteten til Israel. La oss derfor ikke spørre hva valget i Thüringen, Sachsen og Brandenburg kommer til å bety for kulturpolitikken, men hva deres konfliktuelle instinkt allerede har rotet til så langt.

 Hvorfor er en «Tyskland først»-kulturpolitikk allerede på vei, slik det fremgår av det foreliggende budsjettforslaget? AfD har ikke engang kommet til makten, men er allerede mektige på grunn av presset i retning av nasjonale og identitetsorienterte kulturpolitiske beslutninger.

 DDR gikk under på grunn av «business as usual». Er det det som truer oss i dag? Som en «business as usual»-holdning til AfD, som gjør et hvert annet spørsmål om hva vi ønsker å forplikte oss til overflødig? Den eneste reelle reformpolitikken, etter Willy Brandt og Gerhard Schröder, sammen med De Grønnes konsept om en bærekraftig omorganisering av vårt økonomiske system, kom i 2022 innenfor den såkalte trafikklyskoalisjonen (den forhenværende regjeringskoalisjonen bestående av SPD, De Grønne og FDP, red. anm.). De lekkede tekstmeldingene fra Springer-forleggeren Matthias Döpfner[i] viser tydelig hvilken motstand denne ideen utløste.

Øst og Vest

Tyskland har lenge vært rikt nok til at ingenting måtte endret seg, og til at enhver krise har blitt løst med penger. Men pengene er borte. BRICS-landene bretter opp ermene, og Asia smiler. Pengene som den gamle Forbundsrepublikken bare kunne «fortsette som før» med, i håp om at tidligere Øst ville forandre seg til det bedre ved hjelp av økonomiske hestekurer, har blitt knappere i krigstid.

 Husene i Jena og Weimar er vakre, og de nye motorveiene har bedre asfalt. Men det er ingen som snakker om at husene i bykjernene fra Bautzen til Kühlungsborn nå hovedsakelig tilhører vesttyskere. Landskapene blomstrer, særlig i områder som er drastisk avfolket etter at to millioner mennesker har forlatt dem etter gjenforeningen. I Sachsen er det nettopp i regioner med tidligere gruveindustri, i de tynt befolkede områdene og i grenseområdene mot Polen at AfD har hatt størst fremgang. Det høyrepopulistiske partiet blomstrer der hvor landsbygda lider. 

 Vi trenger et nytt mot for å akseptere dette usigelige, dette andre synet på historiens gang i landet slik det er blitt. Det er en tragedie at AfD, av alle partier, og Sahra Wagenknecht-alliansen gjør krav på det for seg selv. Det hjelper ikke med «business as usual». Den uuttalte «enhetsfronten» mot AfD har på en bisarr måte gjort AfD sterkere, så lenge denne enhetsfronten ikke har utviklet en alternativ idé om samfunnet.

 Å bevare det felles huset, må ikke innebære en svekkelse av pluralistiske synspunkter og deres plass i budsjettforslaget, selv om de ofte også er trouble makers. Demokratiet lever av uenighet. Frykten for harde kontroverser, som er iboende for alle drama, må ikke bli et kulturpolitisk argument for å trekke støtten tilbake. Fordi teatre er steder der konflikter utkjempes på en eksemplarisk måte ved at de forskjellige perspektivene og motivene ikke reduseres, er det der de eksplosive koffertene med hakekors på ble plassert av NSU. Dette fordi de identitære aktivistene ønsker å sprenge ideen om at samfunnet vårt er basert på åpen forhandling av konflikter.

 Ja, pengene som kunne blitt brukt på å moderere raseriet blir knappere. De lekkede tekstmeldingene fra Matthias Döpfner i begynnelsen av regjeringskoalisjonen foregrep det som vil drive Forbundsrepublikken fra 2021 videre. Motstand mot reell endring, mot en faktisk endring i politikken, i håp om at en valgt reformregjering kan bli splittet av sin reformresistente partner, og deretter sprengt, og det foraktede gamle øst holdes under vann som en ekkel byrde. Vi må drømme om en annen fremtid, i øst og vest.

 Et kulturelt «no go»-land

 For til slutt å nærme meg spørsmålet om hvilken innvirkning valget vil få på den fremtidige kulturpolitikken, tenker jeg først og fremst på internasjonale oppfordringer til boikott av Forbundsrepublikken, som «Strike Germany» eller «Ravers for Palestine», som er uten sidestykke i landets historie. Forbundsrepublikken var internasjonalt godt likt, men er plutselig blitt et kulturelt no-go-land for mange intellektuelle og kunstnere. Leserne av New York Times rister på hodet over den innenrikspolitiske utviklingen. Nå er det vi som er problemlandet. Og dette i en tid da en utenriksminister og en kultur- og medieminister fra De Grønne sitter ved makten.

 De siste årene har jeg underskrevet opprop til fordel for kulturaktører i utlandet som har blitt truet av høyrenasjonalistiske politikere. I Ungarn, Polen, Nederland, og nå senest i Slovakia og Nord-Makedonia, har det vært mulig å observere hva man står overfor når departementer og domstoler besettes og reguleres av høyrepopulister, lederstillinger i kulturorganisasjoner og statlige medier byttes ut, støtteordninger for uavhengige kulturprodusenter avvikles og en ny identitetspolitikk basert på opprinnelse, språk, nasjon og religion etableres.«»

 Boken til Peter Laudenbach beskriver i detalj hvordan dette har foregått i mer enn et tiår, men det finnes også en bevegelse – «Die Vielen», de mange – som motsetter seg dette. De manges «enhetsfront» mot AfDs deltakelse i delstatsparlamentene holder fortsatt stand, og i Thüringen er det dannet mindretallsregjeringer i stedet for å rive brannmuren til Höcke-fraksjonen. Men steinene i muren blir varmere og varmere. Vi må møte AfDs målbevisste kulturkrig med mer enn den tapre gleden ved å forbli fargerike. «Ikke la deg forherde i disse harde tider», sang systemsprengeren Wolf Biermann. Flertallet i de nye delstatene stemte på demokratiske partier.

Fotnote:

[i] Mathias Döpfner er journalist, kunstsamler, administrerende direktør og forlagsdirektør i Springer Group, som inkluderer avisene Bild og Die Welt. I april 2023 publiserte ukeavisen Die Zeit private tekstmeldinger fra Mathias Döpfner der han ba om mediestøtte til FDP for å sprenge «trafikklyskoalisjonen» innenfra, slik det skjedde i november 2025. I tillegg kom han gjentatte ganger med nedsettende kommentarer om østtyske statsborgere i disse tekstmeldingene. «Ossiene er enten kommunister eller fascister. De gjør ikke noe i mellom. Motbydelig.» står det, blant annet. T.O.

  Oversatt fra tysk av Therese Bjørneboe

Nummer 4 2024

Artikkelen er skrevet i etterkant av det tyske delstatsvalget, og ble først publisert i Berliner Zeitung,02.06.2024, under overskriften: Die AfD haucht 'Bravo'. Dette er en noe omarbeidet versjon for Norsk Shakespearetidsskrift.