KOMMENTAR
Melaninrike skuespillere tar bladet fra munnen
Den nye mangfoldsrapporten til Nationaltheatret viser utfordringene i ambisjonen om å bli «...teatret hele nasjonen forholder seg til og opplever som sitt», skriver Grace Tabea Tenga.
Publisert
Sist oppdatert
Som landets «hovedscene» har Nationaltheatret et særskilt ansvar for å reflektere det norske samfunnet og drive scenekunstfeltet fremover.
Kompetansemangel, minoritetsstress og feilslått fargeblindhet er blant utfordringene som preger arbeidshverdagen til 16 anonyme melaninrike skuespillere ved Nationaltheatret. Det er den samiske teaterviteren Maria Utsi og kunsthistorikeren Mathias Danbolt som har intervjuet deltagerne og sammenfattet rapporten. Siden 2021 har Utsi og Danbolt på konsulentoppdrag av teatersjefen arbeidet med mangfold og representasjon ved Nationaltheatret.
Mangfold som ideal…
Mangfold har lenge stått høyt på den kulturpolitiske agendaen. Rapporten viser til initiativ fra statlig hold som prosjektene Mosaikk (1998) og Mangfoldsåret (2008). Nationaltheatret etablerte selv en egen mangfoldsstrategi fra 2008 til 2012. Debatten fikk en oppblomstring under Black Lives Matter-protestene i 2020, med økende krav til bredere representasjon i scenekunsten. Det gjenstår likevel mange hindringer som gjør Nationaltheatret til et kulturpolitisk minefelt å navigere for skuespillere med synlig etnisk minoritetsbakgrunn. Rapporten til Utsi og Danbolt viser hvordan det gjerne er bred enighet om mangfold ved teatret og et underliggende ønske om å skape mangfold, men at effekten av de ulike tiltakene ikke er tilstrekkelige. De flytter fokus vekk fra rasisme og diskriminering som intensjon, altså et ønske om forskjellsbehandling, over mot å diskutere hvordan feilslåtte tiltak ender opp med å ha en diskriminerende effekt, at målet om økt mangfold ikke oppnås og ender opp med å opprettholde ulikhet. Informantene henviser flere ganger til at forskjellene ikke gjelder «dårlige intensjoner», men ubevisste strukturerer som leder til forskjell. En informant formulerte det slik: «Det virker ikke som om noen gjør noe bevisst, og da er det så vanskelig å forholde seg til. Det blir så flytende og det er ingenting å ta tak i. Men det kan ikke alltid være den melaninrike som tar opp disse problemstillingene.» (s. 14).
… men hvithet forblir normen
Det er ingen hemmelighet at de fleste skuespillere har prekære og prosjektbaserte arbeidsforhold med få muligheter for faste ansettelser. Skuespillere med minoritetsbakgrunn beskrives likefullt som ekstra utsatt på grunn av mange tilleggshensyn som deres kolleger fra majoritetsbefolkningen ikke må forholde seg til. Det gjelder særlig selve teatrets struktur, at det ble utformet og bærer sterkt preg av å være en institusjon for det hvite majoritetssamfunnet, og hvordan teatrets kultur, normene som har utviklet seg over tid, gjør at noen glir lettere inn i teatrets etablerte rekker enn andre. Informantene opplever at hvite skuespillere blir forstått som blanke lerret og apolitiske kropper som kan brukes til alt.
Det samme gjelder ikke dem selv, da avvik fra hvithetsnormen straks blir politisk, komplisert og forkludret. Da faller man lett inn i fastsatte, stereotype roller på scenen. Eller som en av informantene sier: «Jeg er trett av å ikke være skuespiller, men den brune for evig og alltid.» (s. 25). At ens hudfarge blir kilde til et begrenset handlings- og spillerom for karakterene på scenen oppleves som ytterligere innstrammende og en tilleggsutfordring som ikke rammer majoritetsskuespillere.
Teatrets irrganger
De ble intervjuet individuelt, men mange erfaringer går igjen på tvers av tilknytning til teatret, år og tidligere arbeidserfaring. Danbolt og Utsi koker de komplekse fenomenene ned til noen hovedpunkter; en opplevelse av å være mangfoldsalibi, bedrive følelsesmessig og kulturfaglig merarbeid, manglende følelse av tilhørighet og eierskap til teatret, frykten for å prøve og feile, opplevelsen av å måtte prestere ekstra godt for å ikke få sine ferdigheter betvilt, rasial utmattelse av å tematisere rasisme gang på gang og opplevelsen av Nationaltheatret som et fremmedgjørende, hvitt rom, som ikke kan romme deres erfaringer eller perspektiver. Det anbefales å lese rapporten i sin helhet, for det er ikke mulig å drøfte alle aspektene i en kort kommentar.
Psykologiske påkjenninger
Rapportens styrke er hvordan den belyser og nyanserer den psykologiske belastningen minoritetsskuespillere møter både på og bak scenen. Den vekter forskjellige valg og potensielle konsekvenser opp mot hverandre. Når problematiske ting oppstår, står minoritetsskuespilleren overfor et vanskelig valg: skal man bli bråkmakeren som sier ifra og risikere å miste godviljen som man gjerne trenger i denne bransjen, eller skal man vende et blindt øye til for å fortsette å jobbe ved teatret? Rapporten viser til den britisk-pakistanske kjønnsforskeren Sara Ahmeds begrep om feminist killjoy. Det handler om hvordan varslere for diskriminering stemples som vanskelige og at de blir unngått isteden for at man løser problemene de tar opp. Varsleren er en gledesdreper som ødelegger stemningen, og i fare for å miste fremtidige muligheter, lar mange heller være å si ifra. Eller som en informant sier: «Man lærer å svelge masse kameler for å leve ut drømmen sin. Man gjør mange ting man ikke er stolt av og er skamfull over. Svelge kameler i forhold til sminke, hår, hvis folk sier krenkende ting til deg og å holde kjeft og ikke si imot. Man må svelge kameler i forhold til roller man får utdelt, selv om de fremstår helt feil.» (s. 32).
Representasjon hører til i periferien
Få har økt synligheten til minoritetsskuespillere i samme grad som Nationaltheatrets husdramatiker Camara Lundestad Joof. Mange av informantene opplever at oppsetningene av De må føde oss eller pule oss for å elske oss (2021) og Samtaler med bror (2023) dro teatret i en progressiv retning i spørsmålet om mangfold. Utsi og Danbolt beskriver verkene til Joof som et betydelig skifte fra hovedestetikken til Nationaltheatret. I rapporten beskriver de skillet slikt: «Autonomiestetikken fremhever kunstens verdi som noe som ligger i dens egenart og uavhengighet fra ytre krav, mens heteronomiestetikken vektlegger kunstens innveving i sosiale og politiske dynamikker og logikker.» (s. 57). Begge Camaras verk trekker dypt på det sistnevnte, ved at både dramatikerens og skuespillernes levde erfaringer med rasisme og diskriminering blir lagt åpne for dagen. Den kritikerroste De må føde oss eller pule oss for å elske oss ble den store teatersnakkisen høsten 2021 og skapte ringvirkninger rundt spørsmålet om representasjon på scenekunstfeltet, den ble betegnet som historisk og som et gjennombruddsarbeid.
Uheldigvis erkjenner flere av deltagerne at arbeidet til Joof ikke har hatt ringvirkninger på andre oppsetninger ved teatret. En informant opplever snarere tvert imot at de andre forestillingene er blitt nesten enda mer ensformige. Det er… «enda hvitere igjen i andre produksjoner fordi man har brukt opp minoritetene på Camara.» (s.55). Fra å ha en casting som er fullstendig melaninrik hos Joof, er det få brune og svarte ansikter å se ellers i programmet. I tillegg bemerkes det at Joofs verk er iscenesatt på biscener, som Torshovsteatret og Kanonhallen. En informant omtaler dette som et paradoks: «Camaras stykker har aldri vært på Hovedhuset, selv om hun er husdramatiker. Det er jo paradoksalt. Det er jo ikke sånn at hovedscenen er så stor, seks skuespillere hadde passet veldig godt der. Mangfold kan gjøres utenfor huset, men man tar det ikke med inn. Man må ta av skoene utenfor døren.» (s. 53).
Reelle omkostninger og lite oppfølgning
I skvis mellom å spille ut selvopplevde rasistiske hendelser og å jobbe i et miljø hvor man utsettes for mikroaggresjoner, sitter mange melaninrike skuespillere igjen med en merbelastning som sjelden anerkjennes på institusjonsnivå. En informant sier det hadde vært ønskelig med debrief, terapi eller annen metodikk for å prosessere de mange følelsene rasisme, vold og diskriminering vakte hos dem etter De må føde oss eller pule oss for å elske oss og Samtaler med bror. «Det burde vært et apparat, en veileder, en psykolog eller en teatersjef som kommer innom og spør, ‘hvordan går det?’. Det var flere som gikk ut av den produksjonen helt på randen. Det kunne vært avverget hvis de spurte om hvordan vi hadde det. Men ledelsen vet ikke alt dette. Når alle er så glade, så er det ikke lett å si at det var vanskelig. Man vil ikke ødelegge festen.» (s. 58). Den høye emosjonelle prisen skuespillerne betalte for å røske opp i vonde sår, havnet i skyggen av festrusen etter den gode mottagelsen av disse forestillingene. Rapportforfatterne siterer forskningen til Julia Orupabo, Anders Vassenden og Ayan Handulle om rasial utmattelse. Det betegner minoriteters usynlige arbeid, som å sette til side egne behov overfor andre, i dette tilfellet teatrets nyvunne stolthet etter en forestillingssuksess. Denne formen for minoritetsstress hviler tungt på det melaninrike skuespillernes skuldre, og når det ikke anerkjennes som et strukturelt problem står man i fare for å internalisere det som selvforskyldt skam eller egen svakhet. Det er en belastning som skuespillere med majoritetsbakgrunn skånes fra, og minoriteter bærer alene.
Helhetsinntrykket er at det som fremkommer av rapporten er svært bekymringsverdig for melaninrike utøveres arbeid og helse og fremtidens scenekunst. Det er modig av teatret å gå seg selv etter i sømmene, spesielt i en tid med flere sammenfallende kriser, som synkende besøkstall, oppussingen av hovedbygget og en generell nedprioritering av kultur som følge av høyrebølgen som skyller over Vesten. Da kan fort inkludering og representasjon motarbeides, slik den brede avviklingen av mangfoldstiltak i USA i skrivende stund viser. Nationaltheatret som landets nasjonale teaterinstitusjon står i en særegen posisjon og har et særskilt ansvar til å gripe problematikken ved hornene. Alternativet er en teaterscene uten bakkekontakt.
Litteratur:
Maria Utsi og Mathias Danbolt (2025) Å spille hvit. En kartlegging av melaninrike skuespilleres erfaringer ved Nationaltheateret 2019-2024. UTSI//DANBOLT AS.
Julia Orupabo, Anders Vassenden og Ayan Handulle (2022) «Å redde hvite folks ansikt: Ritualer og makt i rasialiserte situasjoner», i Rasisme: fenomenet, forskningen, erfaringene, red. Cora Alexa Døving. Oslo: Universitetsforlaget
