Nye Hjorten Teater - et folketeater for vår tid?

Nye Hjorten teater er åpna med «Peter Pan - Stargate til Neverland». Ole Robert Reitans drøm om å gi byen vår et nytt folketeater er blitt virkelighet. Det er bare å ta av seg hatten og dele gleden over dette røde miraklet som har landa i ei bortgjemt veit i Trondheim. Jeg er en av mange som, lett hoderystende og lattermild, gjennom mange år har opplevd Bones, Løseth og Havdal skape sin helt egen folkelige teatersjanger, med solid trøndersk forankring og et fandivoldsk glimt i øyet, som jo alltid er et kjennetegn på den folkelige narren. Vi stjeler det vi trenger - og gjør det til vårt.

Å kalle privatfinansierte Nye Hjorten et folketeater er på samme tid både løfterikt og problematisk. Fordi det setter søkelys på folketeatertradisjonen og gjør det spennende å spørre: Er Nye Hjorten et folketeater for vår tid? Hvem skal vi spille teater for i dag - og hvorfor? Hvem skal betale for kalaset?

 Folketeatertanken oppstod med en fattig arbeiderklasses framvekst på slutten av 1800-tallet i Tyskland. Det ble satt ned en komite av Berlins arbeidere for å sikre lavere billettpriser og krav om et annet repertoar. Som for eksempel Gerhard Hauptmanns «Veverne», som skildret de utsatte forholdene på en arbeidsplass. Til Norge kom folketeatertanken for første gang i 1905, men styret på Nationaltheatret avviste ethvert krav om å åpne teatret for arbeiderne. De var redde for at arbeiderne skulle spytte på de vakre teppene. Men teatersjef Bjørn Bjørnson sa: Vi skal Fanden meg spille – så her ikke bliver noen spytting! Slik ble det. Oslos arbeidere toget inn på Nationaltheatret på kulturell klassereise for å oppdras til borgerlig dannelse og en finere smak.

 Med opprøret på 60- og 70–tallet fikk folketeatertanken i Norge et helt nytt, nærmest motsatt, innhold. Da det venstreradikale Hålogaland Teater ble etablert på begynnelsen av 70-tallet, var det første de gjorde å utnevne seg til «et nordnorsk folketeater» Et nytt publikum, allmøtedemokrati og produksjon av nye stykker på brennende politiske tema er kjennetegn. På 80-tallet dukket folketeaterbegrepet opp igjen og fikk et utall av betydninger. Folketeater ble igjen et honnørord. Å klistre det til nærmest hva som helst, ville bringe fornyelse og dra et nytt publikum. I de senere årene er det Folketeatret i Oslo, som har tatt begrepet fra Folketeaterbygningen på Youngstorget, som er mest kjent. Der drifter Scenekvelder, takket være Christian Ringnes eiendomsportefølje, landets største privatteater med store musikaler og oppsetninger. Nå har vi fått et til her, over samme lest: De er kommersielle teater, forstått som privatfinansiert og med et nokså gjenkjennelig repertoar. Den store forskjellen er at trondheimsvarianten har et kunstnerisk team i sin kjerne med en særprega teaterestetikk og stor publikumsappell i brede lag av folket.

 I 2023 gikk 38 prosent av befolkningen i Norge på teater og musikaler, ifølge Norsk Kulturbarometer. Vårt nye private folketeater lover «en femstjerners teateropplevelse til folket, midt i hjertet av Trondheim», som det heter på Reitan-gruppens hjemmeside og «Lørdag hele uka» til fra 1000-1500 kroner billetten, for brukbare plasser. Litt sosialt ufølsomt, og lite empatisk kanskje, å tro at hele folket kan ha mulighet til å komme? Når vi vet at fattigdommen sprer seg og er i ferd med å bli en av vårs tids store utfordringer?

 Uten empati for Trondheims sosiale og klassemessige sammensetning, og alle de utsatte livene som leves i denne byen, kan et slikt reisverk som Reitans nye kulturkvartal, få store ringvirkninger både kulturelt, sosialt, byplanmessig og politisk. Og mens konfetti fortsatt daler over vårt nye folketeater, er det grunn til å minne om at velgjørere som Reitan, som mer eller mindre uselvisk støtter kunstnerskap eller institusjoner, både påvirker og former kunstens samfunnsmessige rolle her i byen gjennom sine enorme økonomiske muskler. Reitan og fri markedskapitalisme vil aldri bli bærekraftig for et demokratisk kulturliv, og den vil aldri være for «alle». Som folketeaterhistorien viser, trengs det også i dag nye strategier for nå fram til et større publikum med en annen klassebakgrunn.

 Drøm stort nok, sier Ole Robert Reitan i en oppsummering av onsdagens åpning av sin folketeaterdrøm. Forventningene er store. Kanskje kan nettopp Nye Hjorten, med sin kreativitet, pågangsmot og økonomiske muskler, bli teatret som søker nye veier og offentlige samarbeidspartnere rundt publikumsutvikling? I motsetning til i andre land er det lite av det i norsk kulturpolitikk. Reitan-familiens folkelige forankring og tro på kunstens betydning i våre liv er det ingen grunn til å tvile på. Det vil derfor være rart om det ikke fins en ambisjon i prosjektet om å nå ut til hele byen? Finne nye måter å invitere folk og grupper på, de som er marginalisert i kulturlivet og som ikke har råd til de dyre billettene? 

Tilgjengelighet for flere «segmenter» av publikum er et kulturpolitisk spørsmål, men også en mulighet for de kommersielle til å gjøre seg mer relevant og være seg bevisst hvilken større sosial virkelighet de er en del av. Internasjonal forskning og Hunt-undersøkelsen viser i dag at vår forståelse av forholdet mellom kunst og helse er i støpeskjea. Et nytt folketeater kan fort bli folkehelse. Og kanskje kan ambisjonen om å resirkulere arven fra Gamle Hjorten gå i oppfyllelse? 

Ellers vil kanskje Peter Pan plutselig se hvor urettferdig det er i Rema-land? Ha en politisk oppvåkning og forstå at når hvitosten i dag koster rundt 150 kroner kiloen, er det folket som ikke har råd til å oppleve magien på Nye Hjorten, som betaler hele festen.

Innlegget er tidligere publisert i Adresseavisa, 17.01.2025 (https://www.adressa.no/debatt/i/Oo0QpA/nye-hjorten-et-folketeater-for-vaar-tid.)

Gjengitt med tillatelse. Se også vårt intervju med teatersjef Mads Bones, 09.10.2025. Red. anm.