Strategi for kunstutdanninger i Norge

Det foregår en kamp for å redde den internasjonalt anerkjente scenekunstutdanningen Akademi for Scenekunst (NTA), som styret ved Høgskolen i Østfold har vedtatt å nedlegge. Etter en overraskende og svært kort prosess på to måneder, ble det bestemt å legge ned en sentral og banebrytende kunstutdanning. Dette skjedde på tross av massive protester fra ledelsen ved Akademi for scenekunst, nåværende – og tidligere – studenter, et samlet scenekunstfelt i Norge, og 60 støtteerklæringer fra hele verden. Ingen av de berørte ble hørt og konsekvensene av nedleggelsen ble ikke utredet.

Som tidligere kunstnerisk leder for skuespillutdanningen ved Akademi for scenekunst (2006-11), og ansatt frem til 2019, vil jeg trekke opp noen perspektiver for hva som gjør denne utdanningen så viktig for norsk scenekunst. Over en periode på 25 år har Akademi for Scenekunst (NTA) utviklet en unik pedagogikk som har fått internasjonal oppmerksomhet, og grunnleggende bidratt til utvikling og innovasjon i norsk scenekunst. Skolen har blitt sammenlignet med det mytiske renommé som følger Black Mountain College i USA, hvor størrelser som John Cage og Merce Cunningham med flere underviste. Dette var et privat, liberalt kunstakademi som hadde stor innflytelse på den avantgarde-kunsten som etablerte seg i USA på 1950- og 60-tallet. Black Mountain College ble nedlagt i 1957, etter 24 år, på grunn av manglende økonomisk støtte.

Unik pedagogisk plattform

Det som er unikt med Akademi for Scenekunst sin pedagogiske plattform, og som gir skolen en sentral og viktig posisjon innen norske kunstutdanninger, kan kokes ned til fleksibilitet, og en prosessuell form for pedagogikk. Undervisningen kurateres hvert år, hvor ulike internasjonale samtidskunstnere og pedagoger holder en serie med workshops sammen med studentene. Dette programmet er nøye satt sammen for å sikre studentenes utvikling, og støttes med ferdighetstrening med en fast lærerstab. Dette er en form som gjør at pedagogikken blir en prosess som alltid diskuteres i forhold til sosiale strømninger. Dermed får studentene til enhver tid møte kunstfeltet og dets aktører under utvikling og prosess, og blir engasjert i pågående faglige, politiske og sosiale diskusjoner. Dette krever et høyt nivå av fleksibilitet i skolens struktur, og hos de ansatte undervisere som er opptatt av å alltid respondere på det som skjer i verden. Det betyr også at lærerne må være villige til å ta del i prosesser hvor de må utfordre og utvikle sin egen kunnskap, stille spørsmålstegn ved det de vet, og lytte med stor ydmykhet.

To andre sentrale kjennetegn ved Akademi for scenekunst er kombinasjonen av skuespill/performance- og scenografiutdanning, og kombinasjonen av å lære å jobbe innenfor tradisjonelle institusjonsrammer og å utvikle selvstendig kunstnerisk arbeid. Når skuespillere og scenografer fra NTA samarbeider med regissører, vil regissøren møte kreative samarbeidspartnere som vil bidra og ta del i konseptutvikling og å skape estetisk form. Men det som NTA har vært særlig gode på er å utdanne selvstendige kunstnere som gjennom en treårig BA-utdanning, finner sin egen kunstneriske vei. Denne kan videreutvikles gjennom de to MA-utdanningene i scenografi og performance. Interessant nok, og kanskje provoserende for noen, så utvikler skuespill- og scenografistudentene innovativ scenekunst uten regissør. Dette utfordrer maktstrukturene i det tradisjonelle teaterhierarkiet. Flere tidligere studenter fra skolen har blitt fremgangsrike regissører uten å ha en regiutdanning, og andre gjør det svært bra internasjonalt gjennom å gå sammen og forme frie scenekunstkompanier.

Hvorfor så nødvendig?

Hvorfor trenger vi denne tilnærmingen til teaterutdanning i det norske utdanningslandskapet? Og hva vil vi miste hvis den forsvinner? Den pedagogiske rammen som kortfattet er beskrevet over, er unik. Fordi utdanningen er engelskspråklig, har den tiltrukket seg studenter fra hele verden. Det har ført til at skolen har blitt tvunget til å utfordre sine egne koloniale strukturer og vestlige idealer for kunstnerisk kvalitet og hva kunstnerisk praksis er og skal være. Dette er en oppgave som skolens ledelse og ansatte har tatt på stort alvor. På den måten har studenter etter endt utdannelse, bidratt til – og påvirket – det norske scenekunstlandskapet i stor grad. Skolen har dermed bidratt til internasjonalisering av norsk scenekunst. Dette vil svekkes i årene fremover når skolen nå skal nedlegges (de siste studentene uteksamineres i juni 2026) og vi ikke lenger vil ha en engelskspråklig utdanning med internasjonalt renommé.

Skolens evne til fleksibilitet og mot til å jobbe og undervise prosessuelt, gjennom å kontinuerlig stille spørsmålstegn ved egen faglige kunnskap, er mulig fordi de ikke har en spesifikk metode de skal forsvare. Da jeg ledet skuespillutdanningen ved NTA mellom 2006 og 2011, fikk jeg ofte spørsmål om hvilken metode vi underviste i. Det tok litt tid for meg å finne svaret, som er at metoden er å vise studentene mange metoder og lære dem å utvikle sine egne kunstneriske metoder.

Vi vet at kunst og teater er nødvendig i den usikre tiden vi står i hvor verden er i stor endring. Den nasjonale beredskapsplanen har stadfestet at kunst og kultur er helt nødvendig for å sikre våre verdier og gjøre oss robuste som samfunn. Kunst og kultur er både et reflekterende rom, og et rom for debatt, samtale og deling av informasjon. Det er rom for å være i relasjon. Vi trenger en balanse mellom ulike metoder og tilnærminger til utdanning. De tre statlig finansierte teaterutdanningene i Norge, Akademi for scenekunst (NTA), Kunsthøgskolen i Oslo (KhiO) og Nord Universitet, utgjør et utdanningsfelt som er i god balanse. Etter mitt syn er KhiO sin teaterutdanning viktig for å bære tradisjonen inn i fremtiden, som dreier seg om å undersøke hva norsk kultur har vært og hvilke fortellinger om norsk kultur som skal prege fremtiden. Nord Universitet sin teaterutdanning bidrar med et tydelig europeisk perspektiv knyttet til tradisjonen utviklet av den anerkjente franske teaterpedagogen Jacques Lecoq. Akademi for scenekunst har et nødvendig internasjonalt, eller globalt om man vil, utsyn som setter internasjonale relasjoner på agendaen, og som takler alle de vanskelige men helt nødvendige diskusjonene og setter disse i spill gjennom ulike kunstneriske prosjekter. La oss ikke krympe dette feltet, men se at alle tre deler er like nødvendige. Uten ett av bena, vil det norske teaterlandskapet knele.

Camilla Eeg-Tverbakk er professor drama og teater ved OsloMet

(Dette er en bearbeidet versjon av et innlegg som ble holdt på Black Box teater 3. april 2025).