Tante Julle!!!!

– Du Tove, nå har vi sett 18 forestillinger – 15 under Heddadagene og 3 under Porsgrunn Internasjonale Teaterfestival. I Porsgrunn programmerer man ut fra en bred publikumsforståelse i et folkelig samspill mellom lokal forankring og et internasjonalt blikk som blir så tydelig med forestillingene Machine de Cirque, franskt nysirkus med guttehumor på sitt beste, The Immortal Jellyfish Girl, et samarbeid mellom Wakka Wakka og Nordland Figurteater og Hærøya, historien om de alliertes bombing av Hærøya som inkluderer mange lokale aktører i tillegg til Grenland Friteatres profesjonelle skuespillere.

– Det har vært flott å farte rundt i Oslo og se forestillinger fra hele landet hvor teatrene selv velger hva de vil vise. Oslo er jo virkelig Norges teaterby denne Heddauka – alle scenene tatt i betraktning, vi har sett forestillinger på mindre intime scener, mellomstore og små black box’er og de store proscenium-scenene.

– Akkurat denne mobiliteten innen byens grenser har vært veldig morsom å utforske, og vi har bare brukt offentlig kommunikasjon! Det funker virkelig!

– Du Inger, er det ikke sånn at til tross for scenemangfoldet både i antall og format som denne byen har, så ropes det jo nesten hele tiden på nye hus?

– Jo, det kan du si. Ett hus for hver idé, sånn er det.

– Men i et tilfelle er jeg enig i at Oslo kunne trenge et nytt hus, og det var initiativet som ble tatt av blant annet Goksøyr/Martens, Mia Habib, Vegard Vinge og Ida Müller for kaffelageret på Filipstadkaia. Det er et unikt rom med et internasjonalt storformat – som hadde kunnet koble oss på en type forestillinger vi i dag ikke kan løse innenfor de eksisterende scener. Det kunne jo vært et samarbeid for produksjoner i det virkelig store formatet, med Det Norske Teatret, Nationaltheatret og Den Norske Opera og Ballett og kompaniene som sto bak. Altså et felles scenerom som kunne samlet hele det norske scenekunstfeltet. Et fellesprosjekt for det frie scenekunstfeltet og institusjonene!

– Men hvordan gikk det prosjektet?

– Så vidt jeg har fått med meg, ble det Black Box teater som gikk videre med prosjektet og så fikk man bare en toårig kontrakt – og det går jo ikke å igangsette og investere i et så stort prosjekt med en så kort tidshorisont.

– Men dette er jo selvsagt også avhengig av politisk vilje.

– Kanskje politikerne i Oslo nå er mette av de store gigantiske prosjektene på kulturfronten – for ikke å snakke om hva Bergen vil si!

– Men det er jo kommet et fint lite tilskudd i form av det lille Ibsen Museum & Teater, hvor det står en nydelig liten scene fiks ferdig klar til å fremføre Ibsen i et kammerformat, som Sankt Hansnatten og When We Dead Awaken. Her er et godt eksempel på det som ofte skjer, vi bygger og bygger, og mangler det vesentlige, nemlig midler til drift.

– Mener du at det står helt tomt?

– Ja, nå blir det antagelig stengt. Norsk Folkemuseum står ansvarlig for driften av både Ibsenmuseet og scenen.

– Veldig rart – men vet du hvilken teaterfaglig kompetanse som er koblet på dette prosjektet?

– Ja, og Kåre Conradis Det Norske Ibsenkompaniet og Christian Ringnes har jo gjort en formidabel innsats – det som mangler er den driftsmessige delen.

– Hva er det som gjør at Folkemuseeet og KUD ikke greier å komme opp med det som skal til for at denne lille scenen kan tilby Ibsen i et kammerformat?

– Nei, dette blir jeg svett av kjenner jeg.

– Men hva tenker vi om det vi har sett da?

– Vi har sett en del samarbeidsproduksjoner. Teatrene har jo vært oppmuntret til samarbeid i årevis, men samarbeidsproduksjoner har en litt humpete historie, derfor er det jo gøy at det ser ut som dette går seg til! Samarbeid mellom ulike produksjonsmiljøer og -former burde jo i utgangspunktet være en vinn-vinn historie – ikke minst for utviklingen av de ulike uttrykksformene.

– Kan det være fordi man i begynnelsen ble så opptatt av utfordringene snarere enn av de kunstneriske mulighetene?

– Ja, men jeg må jo si at det Det Norske Teatret nå gjør med Vinge/Müller er helt enestående.

– Ja, er det det? Sånne ting burde jo være selvsagt innen scenekunsten. Det er jo ikke første gang en teatersjef åpner dørene? Den Norske Opera og Ballett har jo knyttet til seg f. eks. Jo Strømgren Kompani, Alan Lucien Øyen, Det Norske Teatret har jo også Goksøyr/Martens, og Nationaltheatret åpnet døra for De Utvalgte – og vi kunne nevnt mange fler.

– Grunnen til at jeg syns samarbeidet med Vinge/Müller er enestående, er at teatret har inngått en samarbeidsavtale helt til 2025, hvor kompaniet skal lage forestillinger på alle teatrets scener. Jeg vil tro at Vinge/Müller krever noe av teatermaskineriet som man nesten ikke skulle tro var mulig innen et institusjonsteaters gjennomregulerte virksomhet? En stor utfordring av alle teatrets lover og regler. Blir interessant å følge hvordan teateret og kompaniet skal utvikle det kunstneriske sammen uten at teatret kan være så hands on som vanlig? Formen og uttrykket til Vinge/Müller er jo helt kompromissløst i alle sine komponenter. Det vi ser gjennom denne type samarbeid er at teatersjefsrollen utfordres – og at teatersjefen vil utfordre ved å gi Vinge/Müller den absolutte muligheten.

– Vi må si noe om Hedda Gabler i Vinge/Müller-konseptet?

– Ja, den gjorde et dypt og inderlig inntrykk på oss begge to – som har sett utallige Hedda Gabler der man virkelig har gått psykologisk i dybden på Hedda for å finne ut hvor ondskapen kommer fra. Men her vrenges og brettes Hedda Gabler ut som et brutalt bilde på vår tids unnfallenhet. Altså fra å titte inn i Hedda Gabler-karakteren i det uendelige blir Hedda Gabler kastet ut til oss i et splintrende bilde av ondskap, unnfallenhet, kaos og en sivilisasjon i krise.

– Tidligere samme dag hadde vi jo sett en forestilling som i den drøye timen den varte, virket som om den aldri ville ta slutt, og vi ville bare gå. Så ser vi Hedda i seks og en halv time, og tidsbegrepet oppløses etter hvert totalt. Dette sier jo noe om magien i scenisk tid, det er jo ikke tid i sann tid, den er betinget av den kunstneriske kvaliteten og samspillet med publikum.

– Syns jo det var moro å se opera også da – og morsomt at Den norske Opera og Ballett samarbeider med Opera Nordfjord – det er et samarbeid som blir spennende å følge. Opera i dag har vel fortsatt en del utfordringer i forhold til å forstå konseptet opera som scenisk form og ikke bare som en konsert?

– Du, Inger, jobbet ikke du med dette perspektivet en gang i forrige århundre?

– Jo, Black Box teater samarbeidet med Den Norske Opera og Den norske komponistforeningen om prosjektet Operatoriet. Initiativet kom fra komponistforeningen som syntes det ble skapt altfor lite ny opera, og dermed kom samtalen om den teatrale nødvendighet i operaformen inn i et nytt forum. Utfordringen er jo fortsatt at man både ser og hører, for å si det enkelt. Det er iallfall fint å konstatere at de nye samarbeidskonstellasjonene har gitt scenekunstfeltet i Norge mulighet til både innovasjon og fordypning.

– Vi har sett mange flere forestillinger som vi har hatt stor glede av, hvor særlig skuespillerens arbeid med teksten, eller med regissøren, har gjort inntrykk, mye begavet arbeid, Inger

– Ja, veldig, og i så forskjellige forestillinger som Det ultimate teatret på Vega scene, Min venn Kolbjørn fra Haugesund teater og Jane Eyre på Nationaltheatret.

– Og så ser vi jo at trenden om det selvopplevde er kommet til scenen – flere forestillinger har dette som utgangspunkt. Det kom vel markant til syne i litteraturen i Knausgårds Min Kamp, hvor teksten først og fremst handler om det selvopplevde, selv om forfatter og forlag insisterer på at det er fiksjon.

– Ja, denne trenden ser vi som sagt i teatret nå, som for eksempel Karons Sandkasse som åpner for en spennende samtale om det selvopplevde i møte med den teatrale nødvendighet.

– Og nå for å komme tilbake til Tante Julle som i Vinge/Müllers Hedda Gabler plutselig ble så viktig da Vegard Vinges karakter roper på Tante Julle – et rop om hjelp til å redde denne verden fra vår maktløshet overfor krigen, tilfellet Julian Assange, i det hele tatt den lammende opplevelsen av krise. Bifiguren, Tante Julle, ble et øyeblikk hovedpersonen, akkurat som vi alle har evnen og lysten til å hjelpe, men nå blir mer og mer handlingslammet i et ondt system – og ikke tenker på at vi alle har et personlig ansvar i en større sammenheng – det er jo der vi alle kan bidra, reflekterer Tove

– Men kjære deg, både Heddadagene, PIT og Heddaprisen var jo et utrolig oppkomme av energi og skaperkraft, det lover jo i hvert fall godt for norsk teater!

(Publisert 24.06.22, oppdatert 30.06.22)

I spalten kommenterer Inger Buresund og Tove Bratten aktuell debatt og scenekunst.