Suksess for Susie Wang i Berlin

Årets FIND åpnet med House of Dance (regi: Tina Satter) onsdag 19. april og avsluttet denne helga. Som en festival for ny, internasjonal dramatikk, er FIND (Festival Internationale Neue Dramatik) en sentral del av Schaubühnes profil, som etter at Thomas Ostermeier tok over som teatersjef i 1999/2000, har tilstrebet å være i front med å introdusere internasjonal samtidsdramatikk og nye stemmer. Teatret var først ute med å sette opp Jon Fosse i Tyskland (Der Name, regi: Thomas Ostermeier, 1999). I de senere årene har Èdouard Louis, Annie Ernaux og Didier Eribon befestet teatrets sosiale engasjement og profil. Schaubühne holder seg dessuten med et dramaturgiat som består av dramatikere, regissører og oversettere, som Maja Zade og Marius von Mayenburg, som deltar på festivalen med oppsetningen Nachtland.

Årets FIND inneholdt produksjoner fra åtte land og tre kontinenter, hvorav samtlige presenteres i Tyskland for første gang, står det i festivalens program. Det gjelder også Burnt Toast (2020), som er Susie Wangs debut i Berlin, etter at kompaniet ble introdusert med gjestespillene Mumiebrun og Licht und Liebe på Kampnagel Summer Festival i Hamburg i hhv. 2019 og 2021.

I tillegg til at FIND fungerer som døråpner, inneholder programmet også internasjonalt tunge navn. I år var det New York-baserte The Wooster Group og kompaniets like legendariske regissør, Elizabeth LeCompte, som var festivalens Artist in Focus. At FIND tiltrakk seg oppmerksomhet fra The New York Times, skulle slik sett bare mangle; men i festivalrapporten «At a Berlin Festival, Avant-garde Theatre from Europe and New York» (28. april) er det norske Susie Wang som får størst spalteplass.

Kjærlighet og kannibalisme

I anmeldelsen fastslår A. J. Goldmann at han aldri har sett noe likende, og kaller Burnt Toast en miks mellom splatter-horror og sardonic comedy (sarkastisk komedie), der manusforfatter og regissør Trine Falch «unspools a disturbing yet tender tale of love and cannibalism.» Goldmann mener å gjenkjenne fingeravtrykkene til Susanne Kennedy, Toshiki Okada og «Falch’s own countryman Vegard Vinge.» Han konkluderer med at Burnt Toast avgjort ikke er en forestilling for alle, men den gjorde ham sulten på å se mer.

Burnt Toast hadde premiere på Black Box teater i februar 2020, og rakk så vidt å bli overført til Kilden i Kristiansand, før Corona-nedstengningen. Forestillingen er senere vist i et Susie Wang-retrospektiv på Black Box teater i 2021.

Stykket utspiller seg i en hotellobby, hvor man lenge bare hører tastingen til resepsjonisten (Julie Solberg). Som vår anmelder skrev, kan man «argumentere for at vi befinner oss i en ikke-navngitt amerikansk by, formodentlig i sørstatene. Men det er denne tidløse stemningen som advarer mot at noe ikke er på plass.» Etter hvert opptrer en mann, Danny (Kim Atle Hansen) med en stresskoffert, festet til armen i håndlenke, og Violet, en ung blondine, (Mona Solhaug) med et ammebarn. Dem imellom utvikler det seg en romanse, idet Violet insisterer på at babyen likner på Danny, som på sin side har et plastrør festet til kofferten, som han suger på, som en milkshake, før det etter hvert går opp for tilskuerne at kofferten inneholder levningene av hans avdøde mor.

I det jeg antar er et blasert berlin-publikum, er det noen som ser bort eller ned, andre følger storøyd med på den stadig mer surrealistiske handlingen. Danny fastslår at også babyen (Miracle) er gravid, og Violet forløser babyen, dvs. fosteret, med et keisersnitt. Det gjentar seg to eller tre ganger til, og tre år etter upremieren virker Burnt Toast som en foruroliggende aktuell kommentar til samtidens besettelse med reproduksjon.

På nettstedet nachtkritik.de blir Burnt Toast omtalt som et «splatter-Horror-Psycho-Grusel-show» av «fineste merke». I følge anmelderen er det som det Oslo-baserte kompaniet roper til kinoforbildene Lynch, Tarantino, Cronenberg og Aronofsky: «Bare se hvilke stemninger og special effects vi får til med de enkle og beskjedne midlene våre!»

Berliner Zeitung omtaler Susie Wang som festivalens egentlige oppdagelse. Anmelderen begrunner det med det ondskapsfullt naive billedspråket, som på en surrealistisk måte fortettes av B-film-klisjeer, den politiske dybdepsykologien og forestillingens «Zen-atmosfære».

Wooster Group og Susie Wang

For norske festivalbesøkende (vi var en liten gruppe tilreisende) var det en ekstra bonus å oppleve Susie Wang back to back med The Wooster Group. Både Trine Falch og scenograf Bo Krister Wallström har bakgrunn i Baktruppen, som sprang ut av det internasjonalt orienterte miljøet i Bergen på 1980-tallet, og er en av de gruppene som Hans-Thies Lehmann trekker fram som eksempel på såkalt postdramatisk teater.

Det må vel ha vært litt stort å spille side om side med Wooster Group, som tilhører en litt eldre generasjon enn Baktruppen, men sikkert har vært en inspirasjonskilde for dere? spør jeg Bo Krister Wallström og Trine Falch.

– Ja, det var spesielt å gjøre det igjen. Baktruppen spilte side om side med Wooster group flere ganger på 90-tallet. Vi var vel alle fans. Jeg husker at scenen deres var et slags stort bord, som sto midt i rommet, og skuespillere og andre satt rundt, når de ikke var oppe på scenen. Det var et grep som virket forløsende, sier Bo Krister Wallström.

– Wooster Group var noe av det kuleste jeg visste om på 90-talle, forteller Trine Falch. Mer enn forestillingene, var det den mytiske auraen og bakgrunnen i den amerikanske avantgarden som fascinerte. De er sinnsykt gode på det de gjør, men det multimediale, postdramatiske scenespråket har ikke samme appell i dag.

Men uansett, det var i sin tid stas for Baktruppen å stå på samme plakat som dem, og det er stas for Susie Wang også.

Så langt Trine Falch. I de tyske (og den amerikanske) festivalanmeldelsene er det ingenting som tyder på at kritikerne kjenner til Susie Wangs teaterhistoriske ballast fra Baktruppen. Tvert imot, slår anmelderen i nachtkritik fast at Susie Wang på forfriskende vis verken intereserer seg for politisk intervensjon eller det post- eller antidramatiske.

Sparekniv

Susie Wang er, som mange vil huske, et av kompaniene som falt ut under Kulturrådets tildelinger av Kunstnerskapsstøtte i august i fjor. På spørsmål om hvilke vilkår de jobber under i dag, svarer Trine Falch at det var skikkelig tøft å miste Kunstnerskapsstøtten etter bare tre år:

– Nå er vi avhengige av å få støtte fra flere instanser for å få endene til å møtes. Usikkerheten rundt finansiering av gjestespill, med mere, gjør det vanskelig for arrangører å engasjere oss, og gjør det vanskelig for oss å engasjere de personene som er med i de ulike forestillingene.

Siden alle forestillingene våre er aktive, trenger vi lager til scenografiene, og det bruker vi foreløpig oppsparte midler til å betale. Produsenten har måttet slutte, og alle faste medlemmer har gått ned i honorar.

Bo Krister Wallström supplerer:

– Wooster kjøpte jo garasjen i Wooster street (i Soho, Downtown Manhattan, journ anm.) på 1970-tallet, og det har gitt dem stabile produksjonsforhold og kunstnerisk frihet. Susie Wang leier et lager for scenografien vår, det er det eneste lokalet vi har, og det er stappfullt.

Vi skal spille to ulike forestillinger på TOU scene om tre uker, men vi vet fortsatt ikke om vi har økonomi til det, siden svaret på søknad om gjestespill ikke har kommet ennå…

– Det sier seg selv at dette er uholdbart både for oss, arrangører og publikum, fortsetter Wallström. Alle vet hvor mye planlegging og logistikk det er å frakte forestillinger på turné. Vi må late som om vi har økonomisk dekning helt inn i det siste minuttet og får vi avslag, må vi avlyse. For å kunne opprettholde kontakten med de som er interesserte i å vise arbeidene våre, må vi late som om vi er trygge på at vi får pengene på plass, og ha vanvittig mye is i maven. Og skrive ca. 12 søknader i året i forbindelse med gjestespill i inn- og utland.

Etter å ha levert relevant scenekunst i nærmere 40 år, i bl.a. Verdensteatret, Baktruppen og nå, Susie Wang, er det kanskje lov å være litt frustrert over arbeidsforholdene. Blant annet derfor var det deilig å bli godt mottatt i Berlin.

Berlins lengstsittende teatersjef

Tilbake til FIND: anmelderen i nachtkritik. de, Gabi Hift, er ikke udelt begeistret. Ifølge henne har festivalen ikke bestemt seg for om den skal beskjeftige seg med samtidens presserende spørsmål, slik som Ukraina-krigen, den iranske revolusjonen, eller klimakrisen, eller tvert imot, forhindre den frie kunsten fra å bli kvalt av den politiske utviklingen. Siden festivalen ikke har noe svar på dette spørsmålet, har den heller ikke en egentlig grunnidé, fastslår hun, før hun går løs på festivalprogrammet. Japanske Kuro Taninos Fortress of Smiles faller igjennom, idet den, innenfor et hypernaturalistisk dekor, skildrer et trøstesløst hverdagsliv, uten å presentere tilskuerne eller rollefigurene for en analyse eller mulig utvei fra de fremstilte livsformene. Til sammenlikning med (mulige) forbilder som Franz Xavier Kroetz eller Chantal Akermans sosialkritiske stykker, gjør det Taninos oppsetning «dypt reaksjonær», ifølge Hift.

For undertegnede, som riktignok ikke har sett Fortress of Smiles, ga anmeldelse et deja-vu med tanke på mottagelsen av Jon Fosses Der Name, som tilbake i 1999/2000 i beste fall virket forvirrende på tyske kritikere, og da nettopp på grunn av sammenlikninger med de sosialkritiske stykkene til Fassbinder og Franz Xavier Kroetz. Slik sett er tilsynelatende alt ved det gamle i tysk teaterkritikk og debatten om Schaubühne. Men som Berlins lengstsittende teatersjef, er det tydelig at Thomas Ostermeier ikke trår så feil som enkelte av de tyske kritikerne ser ut til å mene.

Linker:

https://www.nytimes.com/2023/04/28/theater/find-festival-berlin

https://www.nachtkritik.de

https://www.berliner-zeitung.de/kultur-vergnuegen/theater/berlin-theater...

(Publisert 02.05.2023, oppdatert kl. 13.14)

Vi kommer tilbake til FIND i neste utgave av Norsk Shakespearetidsskrift. red. anm.