#Metoo

Hans P. Henriksen, Kristian Seltun, Petronella Barker, Anne Marie Ottersen, Juni Dahr, Anders Paulin og Anne-Cécil Sibué Birkeland om #metoo-kampanjen.

Er du overrasket over omfanget av (angivelig) seksuell trakassering i norsk-dansk-svensk teater, TV og film? Hvorfor har terskelen for å si ifra tidligere vært så høy? Hva har kampanjen lært deg? Og hva tror — håper eller frykter — du at kampanjen kan føre til, eller mislykkes med? 

 

Hans P. Henriksen, regissør og teatersjef Aalborg Teater, tidligere professor ved Regilinja på KhiO:



Jeg er overrasket over omfanget. Jeg tror terskelen for å si fra er høy fordi man er redd for konsekvenser for egen karriere. Kampanjen har lært meg å tenke at vi med maktposisjoner ikke skal gjøre seksuelle tilnærmelser mot dem vi leder eller underviser. Jeg håper kampanjen fører til økt bevissthet rundt dette.

         Utdanningssituasjonen er veldig spesiell, fordi studenten er usikker og uerfaren og det man skal lære fra seg er både konkret og ukonkret og eleven er avhengig av blikket utenfra. Dessuten er selvtillit avgjørende for prestasjoner. Så det å få anerkjennelse fra en underviser er ganske så avgjørende. Hvis man ikke forstår grensen for denne makten kan man ødelegge og forvirre mye, tror jeg. Her blir man fort guru, selv om man ikke vil være det. Og da er mulighetene mange for misbruk.

         Det er enorm forskjell på de landene jeg har kontakt med. Her i Danmark er man mer opptatt av at dette kan bli gatejustis og at “svenskene er gale” enn å kjøre selve saken. Men det har også vært en liten kampanje i bransjen her, om ikke med samme styrke som i Sverige og Norge. De jeg har snakket med på teatret tar det ikke så veldig alvorlig, men forstår at det kan være et problem. Zentropa er et tema, men blir langt ifra entydig fordømt, selv om vitnemålene tidvis er sterke. Det er ikke kommet noen meldinger om trakassering eller uønsket oppførsel til meg i min tid her på teatret. Og selv om jeg har ment at vi bør ta ned «pin up»-plakatene på noen verksteder før kulturministeren kommer på besøk, blir jeg myndig stoppet av en kvinnelig medarbeider som mener at de skal ihvertfall få henge…

        

Kristian Seltun, teatersjef, Trøndelag Teater:



#metoo-kampanjen er utelukkende positiv. Den drar med seg tilstøtende debatter, som krever nyansering og videre perspektivering. Det viktigste nå er at vi har fått frem at dette er mye mer utbredt enn det mange av oss var klar over. De mest opplagte tiltakene er å sørge for gode (og flere mulige) varslingskanaler og at det som rapporteres faktisk får konsekvenser. En kultur der det er fullt ut akseptabelt å si i fra når man opplever utilbørlig oppførsel, er noe vi må jobbe hardt og kontinuerlig for å oppnå. Om jeg frykter noe, så må det være at man ikke tør å delta i debatten fordi man tenker at det er lett å trå feil. Da er det viktig å huske på at de som engasjerer seg i dette gjør det med gode hensikter, men med ulike ståsted og forståelser.

       

Petronella Barker, skuespiller:



Jeg er ikke overrasket og opplever at dette er et problem i alle lag av samfunnet. I løpet av mine år i bransjen har jeg aldri opplevd overgrep, men mange tilfeller av maktmisbruk og en flåsete omgangsform som for det meste blir kvinner til del. Jeg var 18 år da jeg begynte, og opplevde mange ganger å ikke bli tatt på alvor, og et fokus på mitt utseende som gjorde meg ukomfortabel. Etterhvert har jeg også måttet sjonglere en del uønsket seksuell oppmerksomhet — man blir ekspert på å ignorere, manøvrere seg gjennom og le bort ting som man egentlig ikke burde behøve å forholde seg til. Jeg har vært med på å opprettholde status quo ved å ikke si noe, vet stilltiende å akseptere, ved å tenke at «sånn er det». Grensene for hva man tolererer blir jo også tøyd hele tiden, det er i blant en røff omgangstone i teatret, og vi er vant til å ta på hverandre og bli tatt på. Når det skjer at en medspiller går over streken, tar seg til rette, enten på scenen eller utenfor, hindrer også frykten for å forringe samarbeidet en fra å si fra. Arbeidet går foran alt, og ingen ønsker å skape dårlig stemning på jobben. Vi er så avhengige av den kjemien vi har sammen, så da strekker vi oss. Og til slutt blir vi vant til det.
Kampanjen er en kraftig vekker. Og jeg tror den vil føre til at menn tenker seg om og at kvinner tør å si fra. For nå må disse strukturene endres!

      

Anne Marie Ottersen, skuespiller:



Man kan jo bli overrasket over omfanget, men nå vet vi jo ikke hva som er alvorlige overgrep og hva som er mindre alvorlig.

En viktig kampanje som forhåpentligvis vil hjelpe oss til å forstå at likestillingskampen ikke er over, på langt nær. Menn er subjektet, altså mennesket, og kvinner er objekt, fremdeles. Iallfall i disse sammenhenger.

         Vil jo tro at menn i maktstillinger som har utnyttet unge kvinner som vil ha jobb, tenker seg om flere ganger før de forsøker seg. Det har jo fått alvorlige konsekvenser for de vi vet om. I min ungdomstid, i 70-åra, var jo kvinnekampen i startgropa, og vi lot oss ikke pille på nesen.

Jeg har selvfølgelig opplevd uønsket seksuell interesse, men ikke noe jeg ikke kunne hanskes med, og ikke så alvorlig at jeg føler meg traumatisert.

         Tror ikke denne problemstillingen er verre nå enn før, men håpet er jo at det skal ta slutt. Håper den kan føre til at kvinner slipper å føle seg som fritt vilt i enkelte sammenhenger, at menn respekterer kvinner som likeverdige, og behandler oss med respekt.

         Det eneste man kan frykte er at mange benytter sjansen til å utrope seg som offer på feil grunnlag, og dermed svekker kampanjen. Vi har jo lett for å løpe litt i flokk, vi mennesker. Og at vi ikke skremmes fra å gi hverandre en klem, og at vi opprettholder naturlig interesse for hverandre, kvinner og menn. Det er jo selve livsgrunnlaget, ikke sant?

Men glem aldri likestillingskampen, den er ikke over.

 

Juni Dahr, skuespiller og regissør, Visjoner Teater:

1)  Ja. Det er mye større en jeg trodde.

2) Skam og redd for å miste status, jobber, roller, posisjon..

3) Kampanjen avslører maktstruktur, hersketeknikker og den viser hvordan taushet og fortielse har tilslørt virkeligheten. Jeg håper kampanjen vil resultere i mer bevissthet og åpenhet og at det følges opp politisk.

4) Vi må våge å si nei, sette grenser for hva man har lyst til å være med på. Det gjelder i kunsten og i livet generelt, det handler om etikk og menneskeverd og respekt og hvordan man forholder seg til sine medmennesker og medspillere. Å skape teater og film er samarbeid på så mange plan, men det må ligge dialog og trygghet i utgangspunktet  for alt samarbeid.  Kampanjen har vært svært virkningsfull og belyst omfanget av uønsket seksuell trakassering og overgrep, men vi lever i en overseksualisert verden, hvor kvinnekroppen vises frem og kles av i reklame og markedsføring, så selv om trakassering synliggjøres gjennom personlige vitnemål, er det nok et stykke igjen. vi må jo ikke gi oss.

       

Anders Paulin, regissör:



1) Nej. Möjligen av hur grova och samtidigt självförnedrande många av övergreppen är, men inte av själva omfattningen. Det förvånande är snarare hur länge vi har normaliserat en maktstruktur som bygger på den “starkares” rätt att definiera sin omgivnings arbetsvillkor och vardag. Speciellt som den “styrkan” varit en så ihålig och förlegad konstruktion, som i själva verket är så svag att den inte överlevt utan vår benägenhet att återskapa den.

2) Vi har alla arbetat i en auktoritär, hierarkisk maktsfär. Oavsett våra individuella ideologiska åsikter och hållningar har vi alla varit delaktiga på så sätt att vi i handling har accepterat och bekräftat den patriarkala maktstruktur som gett oss det mandat vi själva har byggt vårt konstnärskap på. Inte alla manliga “genier” har varit förövare, men alla har bidragit till att upprätthålla själva idén om det konstnärliga geniet som det grundläggande kvalitetskriteriet.

3) Vet inte än. Självklart har jag tänkt mycket över hur jag själv hanterar mina olika maktpositioner. I övrigt tänker jag att det är alldeles för tidigt att analysera innebörden av den här omvälvningen. Den är lite för omfattande för att dra snabba slutsatser, och det enda som inte behövs just nu är konkluderande åsikter formulerade från en manlig horisont.

4) En av styrkorna med det som händer just nu är att rörelsen har en egen subjektivitet som utdaterar själva idén om, och behovet av, det manliga geniet. Förhoppningsvis stannar det inte vid det manliga geniet, utan öppnar för möjligheten att tänka i mer kollektiva former att organisera konstnärligt arbete.

         Det finns en logik av opportunism i den maktstruktur som har möjliggjort det förtryck som uppropet vänder sig emot. Faran just nu är att rörelsen kidnappas av samma opportunism. Det kommer bli väldigt intressant att se hur vi framöver hanterar konsekvenserna av det som händer. Är vi på riktigt intresserade av att i handling ifrågasätta de hierarkiska maktstrukturer, arbetsformer och kvalitetskriterier som banat väg för både trakasserier och tystnadskultur? Eller kommer vi hantera det gemensamma traumat och skammen med att peka ut och detronisera ett fåtal individer och sedan fördela deras privilegier till ett antal nya makthavare?

       

Anne-Cécile Sibué Birkeland, teatersjef Black Box teater:



Som fransk er jeg overrasket over omfanget av kampanjen i Norge. Jeg har bodd her i halvannet år og har opplevd miljøet som trygt sammenliknet med Frankrike. Nå viser det seg likevel at det er et stort problem her også. Tausheten har mange årsaker, både historiske og antropologiske. Et triangel bestående av mangel på selvtillit, maktstrukturer og en taushetskultur (inkludert beskyttelsessystemer for overgriperen) har laget en mur som hindrer stillheten i å bli brutt. For første gang har kvinner tatt initiativet til å SNAKKE UT OG SI FRA, og slik skapt en formidabel sjokkbølge og gitt saken avgjørende oppmerksomhet. Spørsmålet er hvordan man kan omgjøre dette historiske øyeblikket til en varig bevegelse som legger grunnlaget for trygge omgivelser. Samtidig som man må unngå mangel på nyanser, moralisering og selvpålagte restriksjoner, og heller åpne opp for muligheter, både på et individuelt og kollektivt plan. Vi trenger gode strukturer i eksisterende og nye organisasjoner, hvor seksuell trakassering blir tatt alvorlig og ordentlig tatt hånd om. Og vi må jobbe med kjønnsbalanse basert på blant annet myk makt og opplæring i samtykke, i tillegg til å forvente at menn selv tar ansvar og beveger seg framover.

 

Finnes i utgave::